Å dra skammen ut av skapet

Å dra skammen ut av skapet

En tekst om promp, Eminem, ensomhet

og ikke minst et forsøk på å møte skammen.

 

Vi har alle kjent på følelsen av skam. Vi har sikkert kjent på skamfølelsen av mange av de samme grunnene også. Det er menneskelig. Enten vi prompet i klasserommet, fikk mensen uanmeldt den dagen vi valgte å gå i hvit kjole eller da vi kastet opp på noens teppe etter litt for mange gelé-shots. Men hvis alle har gjort det, hvorfor skammer vi oss da? I alle disse eksemplene er det mest sannsynlig på grunn av at disse hendelsene blir en ”snakkis” – de har et sosialt aspekt.

Men hva om man tar en Eminem (for oss som har sett 8 mile), og kommer skammen i forkjøpet. Hva om vi legger kortene på bordet først. Det trenger ikke være så dramatisk som at du har en venn som har skutt seg i benet, eller at du bor i en campingvogn med moren din, men bare å le av egen promp før noen rekker å le av den. Og selvfølgelig deretter unnskylder seg, slik at man ikke blir sett på som helt skamløs i etterkant. Du har ikke gjort noe skammelig, men noe menneskelig. Det kan virke som at man ved å ta skammen ut av skapet også ufarliggjør den.

Få ville skammet seg over å prompe alene. Få ville nok også skammet seg over å kaste opp alene. Derimot tror jeg at hvis man kaster opp alene, spesielt hvis det er fordi man har drukket seg full, vil man kjenne på skammen i noen grad. Det handler om at man gjør noe som blir sett på som sosialt- å drikke alkohol – alene. I vårt samfunn er det dessverre sånn at de ensomme skammer seg over å være ensomme. De som ikke er ensomme skammer seg om de vet at noen de kjenner føler seg ensomme – at de dermed gjør en dårlig jobb som venner. Dette vet de ensomme, og velger å holde sin ensomhet, og dermed også skammen, for seg selv.

Når vi leser artikler skrevet av ensomme er disse nesten utlukkende anonyme. Her skriver de stort sett om hvordan de føler at deres venner ikke prioriterer eller interesserer seg for dem. Hvis man allerede sliter med å skaffe seg venner så gjør det seg dårlig å klage i offentligheten over de få vennene man har. Her er altså situasjonen slik at man ikke fjerner skammen ved å snakke om den. Men hvordan kan man egentlig det når man ikke vet hvem den tilhører?

Skam kommer sjeldent alene, men bygger en slags ramme rundt andre følelser.

Det er en generell oppfatning om at man ikke skal la egen lidelse gå utover andre. Likevel er det ikke sikkert at det å holde ting inne alltid er det beste for allmennheten heller. Jeg hadde en kjæreste en gang som var passiv aggressiv mot meg sammenhengende i perioden begynnelsen av januar til midten av februar. Da vi endelig fikk snakket om det viste det seg at han gikk og bar på skammen av en strykkarakter. Så fort katten var ute av sekken var også skammen borte, selv om problemet ikke var det. Da var i hvert fall ikke karakteren en byrde for alle involverte.

Skam kommer sjeldent alene, men bygger en slags ramme rundt andre følelser. Det kan virke som om skammen bare gjøre ensomheten og utilstrekkeligheten verre å leve med. Eksemplene over sier noe om hvordan man kan forsøke å unngå skam ved å komme den i forkjøpet. Likevel har vi ikke vært inne på det faktum at det beste for alle ville være om ingen prompet i klasserommet eller strøk på eksamen.

Altså er det skam knyttet til ting som blir ansett som negativt – ikke bare for enkeltpersonen, men for samfunnet. Det finnes mange eksempler på systematisk skam, noe blant annet filosofen David Hume har vært inne på ved begrepet kunstige dyder. Hans teori går blant annet ut på at skammen knyttet til kvinners promiskuitet er konstruert, i all hovedsak av menn, fordi det var upraktisk om en kvinne fikk uekte barn som mannen måtte fø på.

I Norge later vi tidvis som om skammen rundt kvinners seksualitet ikke eksisterer, kanskje nettopp fordi den ikke lenger kan sies å ha en funksjon. Derfor skal jeg bruke et annet eksempel på funksjonsskam: Skammen rundt å ”nave”. Skammen er veldig fordelaktig for mesteparten av samfunnet, da det er færre som ønsker å motta sosial stønad, og som heller har et sterkt ønske om gjøre sin plikt som samfunnsborger. Det som derimot er veldig problematisk er selvfølelsen til de som må benytte seg av tilbudet. Ikke nok med at du av ulike grunner er ufør, men du må i tillegg forholde deg til stillheten som legger seg i rommet etter at noen har spurt hva du jobber med. Det kommer tidvis i mediene – folk som har sett seg lei av å unnskylde seg for å trenge hjelp. Likevel er det få av disse som rører ved kjernen av motargumentet. Nemlig at jo mindre skam som er knyttet til å motta sosial stønad, jo flere vil antakeligvis benytte seg av det, noe som igjen kan få store følger for velferdsstaten.

Det kan diskuteres hvor gunstig skammens funksjon er, men vi kan se at når det gjelder kollektivet vil noen vinne på at enkelte ting er skambelagt. I den større debatten er det ikke sikkert at det er verken mulig eller gunstig å fjerne all skam. Men en ting er sikkert: Ingen vil ta skade av å snakke om den. Og man bør alltid stille spørsmål til hvorfor ting er som de er. Om man ikke vil fjerne og blottlegge all skammen, så kan man i det minste la skapdøren stå åpen.

 

Hannah Kvamsdal
Foto: Kristoffer Kraakstad