Å lese sin egen skjebne – et alternativt syn på religiøse tekster

Å lese sin egen skjebne – et alternativt syn på religiøse tekster

Tekst: Elias Rasch 

Religion er på vei ut av yngre nordmenns sjeleliv. Vi har tatt den ved geitehornene, og er i ferd med å drive den ut låvedøren. Vi anser den som primitiv, unødvendig, gammeldags, overflødig og tidvis forferdelig, samtidig som vi sier oss fornøyde med alternativer som humanismen, skeptisismen, agnostisismen eller ateismen. Dette på tros av at ingen av de sistnevnte bærer like stort preg av historisk eller organisatorisk vekt som religionen, og da spesielt kristendommen. Overnaturlige vesener blir for tøvete, allmektige hender for sprøtt. Vi kvier oss i kor mot kirkens innflytelser. Mange nekter til og med å følge familien i kirken på julaften. Slike tendenser gjør at man risikerer å forkaste alt ved religionen, også det verdifulle.  

Argumenter for ateismen er logiske. Et av dem er argumentet mot overnaturlighet, for eksempel argumentet mot en handlende kristen Gud med overnaturlige evner. Slikt vil en ateist fraskrive seg, og det ved hjelp av empirisk vitenskap. Gud kan da ikke gjøre overnaturlige ting når vitenskapen sier at verden ser ut som den gjør, og det for eksempel er umulig å gjøre vann om til vin på et blunk. At empirien til en viss grad kan forme meninger og livssyn, gjenspeiles blant annet i trosfordelingen blant amerikanske vitenskapsfolk. 83% av den generelle amerikanske befolkning tror på Gud, i kontrast til 33% av vitenskapsfolk som ble stilt det samme spørsmålet ifølge Pew Research Centre. Det er altså en sammenheng mellom vitenskapelig kompetanse og en mangel på tro.

Det finnes mening i det meningsløse, hvis man slutter å anse det som meningsløst.  

Det blir lett å se ned på den troende når man antar at han er ignorant eller uvitende, noe som er uheldig. Trosmangelen i vitenskapelige samfunn berettiger, i øynene på en meget debattglad superskeptiker, fordummelse. Han plasserer vitenskapen og fakta ved sin side, og fastslår at Guds, og andre religiøse figurers antatte overnaturlige natur ikke overensstemmer med fakta.  

Et mål en superskeptiker kan ha er å fjerne eller undergrave religionen. Det kan innebære dens logiske grunnlag, verdi og status i samfunnet, i håp om at det skal bedres. Misjonen kan bli altoppslukende for noen, og slik blir kampen mot religionen ideologisk. Når skeptisismen blir til ideologi har dens disipler, i likhet med mange andre ideologisk overbeviste, en tendens til å gjøre trosgrunnlag, trossamfunn og individer til karikaturer og silhuetter, slik at de kan passe inn i ideologiens verdenssyn. Den simplifiserer, og man kan bli arrogant. Superskeptikeren setter seg på en ubøyelig lyktestolpe og ønsker at den skal kaste et lys på de uvitende dådyrene under. Dette er usunt, fordi man dermed kaster årevis med religiøs tankevirksomhet på søppelhaugen. 

 

Når man dytter fra seg et sett med ideer skyver man samtidig fra seg potensiell lærdom. Det finnes mening i det meningsløse hvis man slutter å anse det som meningsløst.  

For eksempel kan eventyr og fortellinger virke meningsløse ved første øyekast. Eventyret om helten som reiser hjemmefra til dragens hule for å slakte den før den blir alt for stor, for så å ta med seg dragens gullskatter hjem igjen, er en av dem. Her kan man lese eventyret bokstavelig, og anta at det faktisk var slik det skjedde. Man kan si at det er latterlig å tro på slikt, når det for det første ikke finnes drager, og for det andre ikke hadde gått an å drepe den. Man kan si at alle som leser og tror at noe slikt har skjedd er dumme, og at det ikke er noe vits i å ha noe med slike tekster å gjøre. 

Et alternativt syn på en slik fortelling er det som delvis frontes av Professor Joseph Campbell, psykiateren Carl Jung og Professor Jordan Peterson. De er ikke interesserte i om hvorvidt slike eventyr er sanne i den forstand at helten faktisk drepte dragen i det virkelige liv, men interesserer seg heller for hvordan en slik historie kan anvendes i menneskelivet. Hva den har å si for oss. Hvordan eventyrets psykologiske innvirkning ser ut. Der mener de det er visdom å hente. 

Dragen blir ikke en drage, men et symbol på alt vi frykter. Helten som dreper dragen er en oppfordring til mennesket om å ta tak i frykt og problemer i livet før de blir for store – kun da vil man bli belønnet med gull. Denne tolkningen kan også brukes i religiøse sammenhenger: Kain som dreper sin produktive bror Abel, for så å bli fordømt av Gud, er eventyret om sjalusi og egoisme som resulterer i et ulykkelig liv. Jesus er det Jung ville kalt en arketype, en pekepinn på hvordan man bør oppføre seg, en personifisering av idealmennesket. Det er ingen grunn til å ikke lese religiøse tekster som eventyr, bærende på en eller annen psykologisk verdi for oss mennesker. Slik lesning vil også fungere mye bedre for superskeptikerne, som slipper å bekymre seg om tekstenes grad av bokstavelighet. 

Jung, Campbell og Petersons syn på religion kan lett forenes med vitenskapen. Det er ikke en hengivelse til det overnaturlige eller en tolkning som går utover empirien, men heller en måte å forsøke å hente mening ut av et stykke kunst på. En måte å lese Keiserens nye klær på der du forsøker å skjønne hvem denne keiseren er for en raring, og hvorfor det ikke lønner seg å bli som ham. 

Selv om vi havner dypere og dypere inn i den sekulære verden, bør vi ikke stille oss superskeptiske til religiøse tekster. Det er ikke riktig å forkaste noe som har hatt og kommer til å ha svært stor betydning for oss. Eventyr og fine fortellinger sitter igjen fordi det er noe ved dem. Noe som påvirker, griper og inspirerer. Om man kikker godt nok, kan det hende man oppdager noe ved religionenes tekster som er like gripende som de eventyrene man husker best. Muligens gjør det oss til bedre folk. Rødhette, Abraham, Robin Hood og den hellige ånd har kanskje, hvis man leter, mye til felles.