Å respektere ytringsfrihet

Å respektere ytringsfrihet

På overflaten virker det ikke som om et sensurert Ecuador og et fritt Norge har noe tilfelles, men kanskje ligger ikke våre virkeligheter så fjernt fra hverandre? Hva er egentlig tale- og pressefrihet og hvordan kan landene arbeide for å forbedre det

 I slutten av mai i år ble redaksjonen i Samfunnsviter´n invitert til å delta på Oslo Freedom Forum (OFF). Selv om konferansen bare strekker seg over et par dager, er det mange prominente gjester som går gjennom dørene til Det Norske Teater for å holde mini-foredrag om deres hjertesaker. Disse kjemper for å gjøre en forskjell i verden gjennom sitt arbeid som skribent, regissør, dikter eller student. 

Å (nesten) miste motet 

Statsminister Erna Solberg var en hovedgjestene som holdt tale under åpningsseremonien. Hun åpnet talen med å sende sine kondolanser til England, hvor det kvelden før skjedde et terrorangrep på Manchester Arena. I dette angrepet ble barn og ungdom dessverre hovedofrene. Hendelsen ble enda et grusomt eksempel på hvordan ekstremisme kan utarte seg i samfunnet vårt, og hvorfor det å kjempe for menneskerettigheter bør være vår ytterste prioritet. Videre snakket Solberg om Norge; som nasjon, som oljeprodusent, om våre anti-korrupsjonstiltak og sist, men ikke minst, viktigheten av jenter og kvinner i samfunnet. Hun la blant annet vekt på at det å satse på utdanning, spesielt for jenter, er en viktig faktor for å promotere fred og fredelig megling av konflikter. 

… å satse på utdanning, er en viktig faktor for å promotere fred og fredelig megling av konflikter

På et slikt arrangement er det lett å bli inspirert til og gå ut i verden og gjøre en forskjell, men så slår realiteten inn og plutselig er det en helt annen følelse man sitter igjen med. Man føler seg helt hjelpeløs og klarer ikke begripe «hvordan bitte lille jeg» skal kunne løse kjempestore verdensproblemer. Sannheten, uansett hvor vemodig den er å innse, er at det rett og slett ikke er mulig.  

 Likevel kunne jeg ikke kaste inn håndkle og si meg ferdig for dagen, for slik vil ingen problemer løses. Etter mange runder med meg selv ble jeg fast bestemt på at alle må ha noe de kan bidra med. Mitt bidrag er min stemme. 

Jeg vil gjerne belyse et problem som jeg har blitt mer og mer opptatt av. Nå som det ligger så klart i minnet at ikke alle har samme muligheten som meg, vil jeg gjerne bruke anledningen til å snakke om ytringsfrihet. 

 Hva er egentlig ytringsfrihet? 

Debatten omkring hva ytringsfrihet er, hva som er begrepets omfang og hvilke ytringer som skal regnes med som rettmessige, føles ut som har rast for alltid. Den har spesielt blusset opp igjen de siste månedene i forhold til nynazistiske demonstrasjoner rundt om i verden. Men på sett og vis er det nesten fint at vi i det hele tatt har muligheten til å ta opp denne diskusjonen, for slik er det ikke i de fleste land.    

 At ytringsfriheten ikke er opprettholdt i mange land er ikke en stor overraskelse, men det slår meg hvor lite vi snakker om dette. Det er kjent at journalister og den intellektuelle eliten fengsles i Tyrkia, og at Nobels fredsprisvinnere dør under merkelige omstendigheter (også kjent som uhelbredelig leverkreft) i Kina. Det mange i midlertidig ikke vet er at det aldri har vært så få som nyter av ytringsfriheten som akkurat nå. Slik fremstår det i rapporten til Freedom House i 2016. I rapporten sies det at det er kun 13% av verdens land som har total ytringsfrihet, eller «fri presse» slik Freedom House kategoriserer det. Mange land lever i et slags grenseland og får status som «delvis fri», men det er overaskende 45% av verdens land som er «ikke-fri». Av de 10 verste landene/områdene er to av disse i Europa; Azerbajan og Krim-halvøyen. 

 Skrike med en hånd over munnen  

Foto: Flickr/Agencia de Noticias ANDES

Nå spør du kanskje deg selv hvorfor jeg har blitt så opptatt av akkurat dette temaet? Svaret er egentlig som det meste annet her i livet; tilfeldigheter. En av foredragsholderne på OFF, Xavier ”Bonil” Bonilla, gjorde sterkt inntrykk på meg med sin historie om et strengt regime, men som var likefult krydret av humor og en evig optimisme for sitt land. Bonil er en kjent illustratør/karikaturtegner fra Ecuador som stadig kommer i konfrontasjon med landets autoriteter. Landet styres med jernhånd av presidenten Rafael Correa og hans regjering, har en dyster historie og sliter dessverre med et høyt korrupsjonsnivå. I tillegg er det et gjennomreiseland for ulovlig salg av narkotika, med Columbia og Peru som nærmeste naboer. Med andre ord, ikke de beste forholdene for bli et fredelig land. 

De senere årene har president Correa hatt en knallhard og aggressiv retorikk mot journalister og media. Mange nye, kontroversielle lover og presidentordre har sett dagens lys, og disse håndheves på det sterkeste. Æreskrenkelse mot presidenten og det politiske regimet i Ecuador er forbudt og kan straffes med opp til 3 års fengsel og kraftige bøter. Bonil var den første som ble anklaget for å ha brutt en av disse nye medie-regulerende lovene. Presidenten har også flere ganger verbalt angrepet og truet Bonil i full offentlighet.  

 Xavier Bonilla er ikke den eneste i landet som stadig blir utsatt for sjikanering av myndighetene, andre journalister, men også veldedige organisasjoner får gjennomgå. Den bitre ironiske sannheten i Ecuador er at det i grunnloven er skrevet om garantert tilgang til objektiv og upartisk informasjon. Dessverre mislykkes ofte politikerne i landet med å underrette seg denne loven.  

 Hvor går grensen? 

Noen av anklagene fra myndighetenes side mot Bonilla ikke er like svart-hvite. I en av episodene ble Bonilla anklaget for rasisme. Han skal ha publisert en karikatur av et mørk-hudet regjeringsmedlem, for å så dra en «spøk» om hans klønete tale-evner, høye lønn fra staten og hans sosiale bakgrunn. Ifølge Bonilla var ikke dette rasisme, men heller Correas forsøk på å dra ord ut av kontekst. Rasisme-anklagelsen holdt ikke vann, men da ble Bonil heller anklaget for økonomisk diskriminering og funnet skyldig. Hva som er riktig eller galt her er vanskelig å si for en som ikke vet mer om denne saken, likevel er poenget at Correa ikke lar seg stoppe av noe for å få sin vilje. 

 Selv om medier og journalister skal holde seg til fakta og behandle skriveobjektene sine med en viss grad av respekt, så er det ikke slik at autoritetene ikke skal kunne tåle å stå i hardt vær fra tid til annen (uten å bli diskriminert). En kritisk presse og et kritisk nyhetsbilde blir viktigere for hver dag som går, spesielt etter at «fake-news» har blitt et vanlig fenomen. Det er viktig å omgi seg med ulike nyhetspespektiver, enten om det er å lese aviser fra forskjellige partifløyer eller og få push-notifications fra en variasjon av media. 

Tal politikerne imot og post et bilde på insta 

Dessuten har det også blitt viktig i vårt samfunn å bruke stemmen vår. Jeg sier ikke nødvendigvis at man skal spy ut facebook- og twitteroppdateringer for hver minste lille sak, personlig synes jeg at dette går mot sin hensikt. Det jeg mener er at vi generelt må være mer samfunnsengasjerte. Har man mulighet til å dra i et fakkeltog mot pelsdyrnæringen, så gjør det. Har man til rådighet å poste et bilde på instagram av en sak man syntes er viktig, gjør det.  

 Jeg har skjønt etter en liten fortvilet periode etter OFF-konferansen at det er de små tingene som teller mest. Det er de små tingene som gjør at flere diskuterer, blir engasjert og sperrer opp øyene til politikerne, for å så sette disse spørsmålene på dagsorden. Jeg føler det er vårt ansvar, som et av få land der vi har total ytringsfrihet, at vi snakker om de tingene vi bryr oss om og taler politikerne våre imot når vi er uenig. Vi er så heldig å få kunne gjøre alle disse tingene uten og bli forfulgt, eller være redde for og ha en dom hengende over hodet. Det er mange som ikke så heldige, men som likevel har mot! Det er synd at ytringsfrihet ikke er en ting vi kan ta for gitt i denne verden, men hvis vi begynner å oppføre oss som om det er noe vi tar for gitt, ja da er vi ille ute. Om vi ikke en gang i blant tenker på at tidligere generasjoner har kjempet for å skaffe oss denne friheten, ja da er det som å spytte dem i ansiktet.