Annerledeslandet

Undertegnede besøkte industrikomplekset i Gaeseong i Nord-Korea i november 2008. Det var bare flaks at det da fortsatt var åpent for besøkende fra Sør-Korea. Få uker etter besøket gav Nord-Korea beskjed om at all trafikk over grensen mellom Nord og Sør skulle stanses.

Tekst: Thea Nathalie Finstad, Foto: Alan Christopher Aguilar

Før 1. desember i 2008 var det fortsatt muligheter for både utenlandske besøkende og sørkoreanere å reise på guidede turer med Hyundai Asan til Gaeseong Industrial Komplex i Nord-Korea. Den guidede turen i seg selv var ikke blant de mest spennende, i den forstand at vi besøkende ble skjermet fra den delen av Nord-Korea vi ønsket mest å se. Vi fikk lov til ta med oss kameraer, men kun digitale – for innholdet skulle kunne kontrolleres på vei ut av landet. Fotografering utenfor tillatte områder var ulovlig. Bøker, aviser og annet informasjonsmateriell fra Sør-Korea var ikke tillatt. Noe som gav meg ekstreme nerveproblemer da den nordkoreanske sikkerhetsvakten oppdaget noen informasjonsbrosjyrer om europeisk utdanning i vesken min og begynte og lese dem. – Kun av nysgjerrighet, fortalte min sørkoreanske guide meg senere. Jeg pustet lettet ut da jeg fikk ta de med meg videre inn i Nord uten straffeforfølgelse.

Først og fremst var Nord-Korea vakkert. Høsten er en fantastisk årstid i Korea, og november måneds gule, røde og grønne farger var overalt. I mangel på andre fotograferingsmuligheter, fikk vi i det minste fanget vakre bilder av Nord-Koreas natur. Mens de ting vi egentlig ønsket å fotografere: Menneskene, husene, infrastrukturen, alt som på noe vis kunne gi oss muligheten til forevige inntrykket vi fikk, var strengt forbudt. Ingen i følget ønsket å teste ut hva konsekvensene av brudd på nordkoreansk lov ville være.

På turmenyen vår var en foss, et tempel, en restaurant, og en detaljert innføring i Gaeseong City Industrial komplex. Vi fikk lov til å ta bilder av alle disse severdighetene. Selv ville jeg foretrukket å fotografere ut av bussvinduet mens vi kjørte fra et sted til et annet, men måtte nøye meg med å la netthinnen suge til seg mest mulig. Kjøreturen fra Seoul til Gaeseong er bare en time lang, og det er en selvfølgelig en velbrukt klisjé, men på den korte tiden tok vi en reise flere tiår tilbake i tid og inn i en annen verden. Der sørkoreanerne er relativt langstrakte og lyse i huden, ikledd moderne klær og utstyrt med det nyeste av teknologisk utstyr, blir skillet til koreanerne på nordsiden av grensen større for hver dag som går. I gjennomsnitt er en nordkoreaner 7-8 cm lavere enn en sørkoreaner. De er også mørkere i huden, noe som kan forklares med at flere arbeider utendørs. I det moderne og industrialiserte Sør-Korea derimot, skyr de fleste solen og et vestlig idealutseende regjerer.

Det lå et påfallende grått slør over gatebildet. Dette sløret som man så gjerne forbinder med tidligere østblokkland, var også beskrivende for Gaeseong. Med unntak av naturens egne farger, var menneskene og bygningene påfallende fargeløse. Det er ikke lett å beskrive et vagt inntrykk man kun får av å observere i få minutter, og kanskje spesielt når man vet hvor sterke fordommer man selv sitter inne med. Men følelsen av at menneskene så likere ut, tristere ut, og var litt mer slitte i kantene beskriver nok en kombinasjon av virkeligheten og også virkeligheten slik man tror man ser den. Det er vanskelig å forestille seg at et liv i Nord-Korea er et veldig godt liv. Samtidig er det muligens et av de steder der ”Hva man ikke vet” kanskje utspiller seg i praksis.

For menneskene vi så levde normale liv, i den ganske enkle forstand. De var på vei til og fra arbeid, barna lekte og lo, familier var samlet og venner snakket sammen. De tittet nysgjerrig på bussen full av mennesker som stirret på dem. Det ville vært interessant å vite hva de tenkte om oss. Som kjent er Nord-Korea lukket fra omverdenen, og all informasjon er kontrollert av regjeringen. Informasjonen nordkoreanere får om den vestlige verden og Sør-Korea er sannsynligvis ikke av det mest positive slaget.

Vi smakte nordkoreansk øl og mat, og tilgang til suvenirbutikker nærmest utelukkende bestående propaganda omhandlende ”den enestående” Kim Jong-Il. Dette måtte vi dessverre la være igjen, for der Nord-Korea nekter sine innbyggere kunnskap om Sør, er det også forbud i Sør-Korea mot positiv propaganda fra Nord. En biografi om Kim Jong-Il ville blitt fratatt oss av sørkoreanere på grensen.

Turen til Gaeseong gav oss et minimalt inntrykk av Nord-Korea. De jeg har møtt som har reist til Pyongyang har fått se mye mer, men er av samme oppfatning. I Nord-Korea får alle, inkludert diplomater, en nordkoreansk ”guide”, som følger ditt minste skritt. En kan på ingen måte reise fritt rundt, og det er stort sett det aller mest fantastiske Nord-Korea har å by på de viser deg. Diverse hyllester til Kim Jong-Il er populære innslag for de som tar visitten til hovedstaden. Du blir gitt en reiserute, den får du ikke bestemme selv, men du kan oppgi ønsker. Slik var det også i Gaeseong, som heller ikke er en representativ by for Nord-Korea – med unik påvirkning fra Sør. De gav oss ingen mulighet til å se elendigheten som skjuler seg i samfunnet. Menneskene vi møtte på attraksjonene og som serverte oss mat var særdeles vakre og så absolutt ikke lidende ut. Nordkoreaneren som satt ved siden av meg bakerst i bussen, så ikke ut som hadde ønsker om å sprenge oss med atomvåpen. Utenfor restauranten der vi spiste lunsj tilbød to nordkoreanske damer oss kaffe til en stiv pris. Selv i Nord-Korea er ikke kapitalismens fordeler ukjent.

Turistattraksjonene var velfristerte og pene og maten var plettfri. Og det var utrolig flott å få en innføring i suksesshistorien Gaeseong Industrial Complex, som sørger for arbeidsplasser i Nord. For meg var det mest fascinerende den enorme kontrasten til Sør-Korea, der særlig hovedstaden er industrialisert og moderne. Det var merkelig å være i et land der du vet at få vet noe om verden som befinner seg utenfor. Sår er også vissheten om at millioner av mennesker i Nord-Korea lever i sult og fattigdom, og at de fullstendig mangler det vi tar så alt for gitt: frihet.