Da Norge møtte Storbritannia

Bortsett fra det åpenbare – nemlig språket, ville man kanskje ikke tro at forskjellene var så store mellom nordmenn og briter. Men ettersom undertegnende er i et forhold med en brite, la oss kalle han Briten, besitter dette kåseriet førstehåndsinformasjon om nettopp dette.

Jeg kan bekrefte at det er flere forskjeller i tradisjoner og kulturelle aspekter mellom disse to folkeslagene enn hva man skulle tro. Det er ikke gitt at vi, Briten og jeg, er perfekte representanter av den tradisjonelle, stereotypiske nordmannen og briten. En liten bit av Norge møter en liten bit av Storbritannia kunne derfor vært et mer dekkende navn på dette kåseriet. Men halve moroa med dette er jo å generalisere. Så derfor gjør jeg nettopp det.

«…vi trenger heller ikke ha den store pinnekjøtt vs. ribbediskusjonen som kan knekke ethvert forhold.»

Første aspekt er familiedynamikken. Jeg er født og oppvokst med en familie som snakker rett fra levra .Vi roper og hoier og vi konkurrerer – mye. For et par somrer siden arrangerte jeg og mine søskenbarn det store Gregermesterskapet 2014. Her hadde vi satt sammen 10 grener som de fire Greger-søsknene (min far og hans søsken) skulle konkurrere i. Dette måtte avlyses etter første gren, grunnet konkurranseinstinkt som tok overhånd hos samtlige. Men dette er for meg det fine med å være med i denne Gregerbanden. Vi diskuterer så bustene fyker, beina blir slengt på bordet og man går inn på kjøkkenet til onkel og fikser seg noe mat som om det skulle vært ens eget kjøkken. Man er generelt lite fokusert på høflighet – det er jo tross alt familie og de må like deg uansett, eller hva? Overgangen var derfor stor da jeg møtte Britens familie på hans hjemmebane. Mor og far hadde invitert inn til et ordentlig teselskap i anledningen Dronning Elisabeths bursdag (Briten selv er mot alle odds republikaner). Det var ikke noe vimsvams – det var te i overflod, det var engelske scones, engelske sandwich og en stor, imponerende kake. Vi snakker vimpler med britiske flagg hengende over hele kjøkkenet og det ordentlige sølvtøyet ble brukt. Her var det ikke noe diskusjon – alle var enig om at dronningens kjole var fantastisk flott og paraden i hennes ære var «marvelous». Bestemor hadde pyntet seg så fint i den flotteste kjolen hun hadde og hun snakket høflig så saaakte hun kunne – sånn at jeg som den utlending jeg er kunne forstå alt hun mente. Hadde jeg prøvd å sette i gang en diskusjon her hadde jeg nok ikke blitt møtt med like stor entusiasme som hos Gregerbanden, men heller et overrasket blikk, en høflig kommentar om «interesting perspective», uten at noen hadde gått videre med dette.

En annen ting som var en liten overraskelse var hvor kjærlig foreldrene til Briten snakket til hverandre. Uansett hvor sur du enn er kan man virkelig ikke få kjælenavn som «love, honey og darling» til å høres annet enn elskverdig ut. I mitt hjem høres kallenavn som «gubbe og kjerring» mellom mor og far om de synes den andre har sagt eller gjort noe fjasete. Et ironisk «ja, kjære» forekommer nok om en av mine to foreldre synes den andre maser for mye. Men dette med hyggelige kjærenavn kan være et generasjonsaspekt også. Britens kjælenavn til meg består av; chinchilla (fordi jeg spiser som en chinchilla), Nelson Mandela (fordi jeg snakker en del om Sør-Afrika) eller han kan si «so happy you are here to scare the vampires away» (jeg elsker hvitløk – til alt, alltid). Jeg velger jo å tolke alle kallenavnene over som hyggelige, men vi kan vel være enige om at ingen av de er direkte kjærlige. Selv kaller jeg han vel for det meste Briten, så jeg har vel kanskje ikke noe jeg skulle slått i bordet med.

 «Mor og far hadde invitert inn til et ordentlig teselskap i anledningen Dronning Elisabeths bursdag…»

Som en typisk nordmann  er jeg også en kaffedrikker av dimensjoner. Briter er jo tradisjonelt sett kjent for å være ivrige tedrikkere. Jeg kunne likevel ikke sett for meg på forhånd hvor store mengder te som blir inntatt på daglig basis. Ei heller at det finnes konkrete regler for hvordan drikke denne varme drikken. «Har du lyst på kaffe », spurte jeg en søndag. «Har du te?» «Eh, ja jo ett eller annet sted» sa jeg og gravde bakerst i skapet. Jackpot – der var adventsteen fra 2015. «Te er te», tenker jeg og snudde meg for å vise pakken. Høflig som han er sa han «oh that’s perfect». Da jeg spurte om han ville ha melk i den – English breakfast tea med melk og sukker er jo en britisk tradisjon – fnyste han og sa «jeg er jo ikke en villmann heller». «Hva mener du?» spurte jeg. «Nei», sa han oppgitt og noe himmelfallent, «det er visse teer man har melk i – adventste er IKKE en av disse». Okay, tenkte jeg – dette er vel bare å notere ned. I tillegg så overrasket mengden med te meg veldig. Jeg trodde jeg drakk mye kaffe, men nei, i forhold til disse britene er det bare en dråpe i havet. Da jeg var på besøk i England så ble det enten spurt om noen ville ha te, vannkokeren skulle settes på eller om teen ble drukket – og dette var uansett tid på døgnet. Man kunne alltid finne tekopper stående rundt om kring på de rareste steder.

I tillegg har jo disse to nasjonalitetene ganske sprikende interesser når det kommer til sport. Nå er ikke Briten den største fotballfanen i skuffen. Cricket på den andre siden kan være «quite entertaining» og rugby er helt toppers. Jeg, på min side, følger skisport slavisk gjennom vinterhalvåret og juletider betyr håndballsesong. I anledning semifinalen (Norge- Montenegro) i VM 2015 inviterte jeg derfor hele vennegjengen over for et riktig så festlig håndballkalas. Den norske andelen av gjengen satt på kanten av setet, bet nervøst på neglene og tok knapt øynene fra TV-en i den veldig spennende vinn-eller-forsvinn-kampen. Briten på sin side, satt seg fornøyd ned i sofaen og sa etter de to første minuttene «oh this is great, isn’t it?». Gode fem minutter senere snorket han fornøyd i sitt hjørnet av sofaen og våknet ikke før kampen var ferdig – «did you win?»

Personlighetsmessig er forskjellene på denne briten og nordmannen ganske lette å se. Han er høflig, avbalansert og politisk korrekt – med andre ord, en typisk britisk gentleman dog av den ganske distré typen. Jeg preiker (delvis) uten filter, er relativt lett (følelsesmessig) påvirkelig og jeg vil heller ikke skryte på meg å være i nærheten av politisk korrekt. Ok, jeg er vel kanskje ikke helt stereotypisk nordmann, men la oss nå si det. Når han kler på seg om morgenen er rekkefølgen som følger; følelser på, en tykk vanntett og heldekkende goretex-drakt hvor klærne utgjør siste laget. Jeg på den andre siden tar på meg klær og deretter smører på et tykt lag følelser som siste finish på verket. Slik sett er vi jo veldig forskjellige.

På den andre siden vil jeg jo si at dette forholdet er direkte praktisk, hvert fall på visse områder. Om den tiden kommer at man vurderer å feire jul sammen så kan vi slå oss sammen for en kjempefest – hvor både 24. og 25. desember blir et eneste stort kalas. Da er jo bare å ta nattflyet til Storbritannia etter julemiddagen er fordøyd. Få i seg ribbe, julepølse, rødkål og alt mulig digg, åpne pakker i Norge, komme seg på første fly over dammen og fly rett inn til tidenes engelske frokost med påfølgende pakkeåpning. Julemiddag nummer to, på britisk jord, vil jo være kalkun. Derfor kan jeg konkludere med at annet enn nattesøvnen må ingen av oss ofre noen juletradisjoner og vi trenger heller ikke ha den store pinnekjøtt vs. ribbediskusjonen som kan knekke ethvert forhold.

Visse ting kan man vel strengt tatt ikke forandre – jeg sier «HÆ? Gralla og takk a». Han sier «beg your pardon? Congratulations og thank you soo much». Men det er vel disse tradisjonelle forskjellene er vel det som gjør meg til meg og han til han. Når vi sitter i sofaen; jeg med strikkeprosjektet mitt på fanget og Briten som lærer seg norsk med å lese «Gubben (Pettersen) og Katten (Findus)» er jo disse tradisjonelle forskjellene ganske så forenelige likevel.

 

So funny story; nå kommer jeg til å bytte samtalemne

Oh thats perfect; det funker (så vidt)

Yes of course; jeg følger ikke med lengre, men gir deg høflig et positivt svar

(Hva man tror han sier:) Hi doll; (Hva han egentlig sier han:) hi there

Bildetekst: Nordmannen og Briten.