Da samvittigheten vår døde

Natt til tirsdag 19. oktober nådde statens plasseringer i Statens pensjonsfond – Utland (heretter Oljefondet) en verdi på over 3000 milliarder kroner. Fondet består av rundt 1 % av hele verdens aksjer, og i underkant av 2 % av Europas aksjer. Fondet øker med over 5000 kroner i sekundet hele døgnet – innen du har lest ferdig denne artikkelen vil det trolig ha økt med rundt 3 000 000 kroner. Regjeringen skriver selv at fondets fremste formål er å sørge for at også fremtidige generasjoner får mest mulig nytte av vår oppsparte kapital. Videre skriver de som sant er at vi har både ansvar for og egeninteresse i å bidra til ”god selskapsstyring, ivaretakelse av miljø og sosiale hensyn.” Synd de ikke bryr seg om det i forvaltningen av fondet.


Å investere i fremtiden

Det finnes flere måter å spare til fremtiden på. Man kan gjøre verdiene om til papirer ved å investere dem på verdens aksjemarkeder. Det er det vi gjør med 60 % av Oljefondet per dags dato. Disse pengene gir enorm avkastning – på papiret. At verdens finanskapital langt overstiger de reelle verdiene de er ment å representere, betyr at det er en viss fare for at dette tidvis går til helvete – som under finanskrisen, da fondet ifølge observatører tapte opp mot 800 milliarder kroner. Oljefondet sved av all avkastning siden 1998, eller et statsbudsjett om du vil, på noen måneder. Fondet tok seg opp igjen med rekordfart. Men at 60 % av nasjonalformuen som skal sikre fremtidige generasjoner er bundet i potensielt ustabile verdier er i seg selv noe å tenke over.

Er det andre måter å forvalte formuen på som supplement til aksjespekulasjon? Definitivt. Det er et undervurdert faktum at det å investere i utdanning og infrastruktur også er å investere i fremtiden. Hva tror du våre etterkommere helst vil ha – en høyt utdannet arbeidsstokk og topp moderne infrastruktur kombinert med et mindre oljefond, eller et enormt oljefond med like store etterslep på infrastruktur?

Økonomen Erling Røed Larsen har beskrevet flere måter å investere oljepenger i utdanning og infrastruktur på som skaper minimalt med inflasjon. Blant slike tiltak er å fullfinansiere norske studenters eventuelle utenlandsopphold. Dersom norske studenter ønsker å studere ute, enten på utveksling eller hele graden, så betal for all del hele oppholdet deres! Dette gir ingen inflasjon og vil gjøre det langt mer attraktivt for norske studenter å studere ute. Røed Larsen skriver videre at hele infrastrukturen til en storslagen hovedstadsmetro i prinsippet kan settes ut på oppdrag til utlandet. Det trenger ikke være fullt så dramatisk. Men hva med for eksempel å kjøpe inn hypermoderne trikker og tog fra utlandet?

Fremtid = Miljø

En enda mer undervurdert måte å investere i fremtiden på, er å investere i miljøsaken. Selv om det er uenighet om nøyaktig hvor store de blir, er det bred enighet om at klimaendringene vil bli enormt kostbare. Oljefondet bygger på kapital som kommer direkte fra skitten fossil industri. For sikkerhets skyld har også Oljefondet investert nesten hundre ganger mer i fossil industri enn i fornybar energi. Stoltenberg vil levere de neste generasjonene enorme klimaproblemer og lommepenger til å behandle de verste konsekvensene, i stedet for å hindre problemene med en gang. Det er omtrent som å skyte barna sine i foten og legge igjen for lite penger til operasjonen. Og hva skjedde egentlig med departementets uttalelse om ”ansvar for og egeninteresse i” å bidra til ivaretakelse av miljøet?

Norges ansvar

Vi har åpenbart et moralsk ansvar utover det å spare til fremtidige norske generasjoner. Vi forvalter et av de største fondene i verden. Norge elsker å promotere seg selv som et fredselskende, miljøvennlig, solidarisk land. Det skrytes av at vi har et etikkråd bestående av fem personer, med et sekretariat på ytterligere åtte medarbeidere. Disse tretten menneskene skal vurdere investeringene våre i rundt regnet 8000 selskaper. Det er bestemt at enkeltselskaper kan utelukkes fra fondet hvis det ”løper en uakseptabel risiko for å medvirke til grovt uetisk aktivitet ved å investere i selskapet.”

Hvor mye skal til før aktiviteten er grovt uetisk, og hvor mye skal til før risikoen for å medvirke til den er uakseptabel? Tydeligvis ganske mye. Siden Etikkrådet ble opprettet i 2004 har 51 selskaper blitt sperret ute, og noen av disse har fått komme tilbake. Én av tre må være riktig: Etikkrådet har ikke stor nok kapasitet, reglene er for slakke eller så har verdens selskaper plutselig blitt en fordømt mye mer ålreit gjeng enn de var før. Det kan være verdt å nevne at Etikkrådet kun har en rådgivende funksjon – Finansdepartementet tar den endelige beslutningen – og dessuten at Etikkrådet ikke har lov til å gi råd når det gjelder statsobligasjoner, på tross av at hundrevis av milliarder er investert i slike.

Styrk Etikkrådet!

Først må den autoriteten Etikkrådet allerede har til å utestenge selskaper styrkes. Etikkrådet bør ha en større stab og dets anbefalinger bør være bindende. Så lenge det er opp til Finansdepartementet å ta den endelige beslutningen, betyr det i praksis at finansielle hensyn kan settes over etiske. Etikkrådet bør få komme med anbefalinger også hva gjelder statsobligasjoner. Reglene her må være klare: Fondet må ut av et hvert land som bedriver grove og/eller systematiske brudd på folkeretten eller menneskerettighetene. Det er ingen land som har krav på å bli investert i. Det er ingen lands rettigheter som blir brutt ved at vi innfører generelle bestemmelser om at fondet ikke skal investere i de land som nekter å følge de internasjonale spillereglene.

Som en del av utvidelsen av Etikkrådets autoritet må også retningslinjene strammes inn. Særlig gjelder dette investeringer i skatteparadiser. Da Kristin Halvorsen var finansminister erklærte hun ifølge e24 ”krig” mot skatteparadisene, med den begrunnelse at korrupsjon ikke hadde gått an uten noe sted å gjemme pengene. Førstestatsadvokat i Økokrim, Morten Eriksen, sa at skatteparadisene går igjen i alle de store korrupsjonssakene. Likevel melder Attac at det norske oljefondet fra 2008 til 2009 doblet investeringene i skatteparadis fra 25 til 50 milliarder kroner. Dobbeltmoral, anyone?

Og hvilke retningslinjer (eller mangel på sådanne) er det som gjør at vi ifølge Norwatch økte investeringene i selskaper på ulovlig okkuperte palestinske områder fra 12,7 til over 18 milliarder kroner fra 2009 til 2010? Eller at vi, på tross av at investeringer i Burma og det okkuperte Vest-Sahara frarådes av norske myndigheter, økte investeringene i selskaper som operer i disse områdene fra 19 til 27 milliarder? Hvorfor investerer vi nesten 500 millioner i atomvåpenselskaper?

I tillegg til å styrke den ”negative” autoriteten til å utestenge selskaper, må det etableres en ”positiv” autoritet – Etikkrådet må kunne anbefale selskaper vi skal investere i. Som et ledd i satsningen på miljø, hvorfor ikke investere mer i fornybar energi og regnskoger? Som nevnt har Oljefondet investert nesten hundre ganger mer i fossil industri enn i fornybar energi. Hvorfor? Fordi, som regjeringen selv skriver på sine nettsider, instruksen til Oljefondet er ”å oppnå høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko.” Dagens Næringsliv avslørte at en gruppe av forvalterne av Oljefondet faktisk belånte porteføljen sin for å spekulere i råtne amerikanske boliglån, billån og andre panteobligasjoner i 2007-2008, rett før og i begynnelsen av finanskrisen (!). Hvis det er innenfor moderat risiko, må det være greit å investere dramatisk mye mer i fornybar energi og prosjekter som kan føre til utvikling i u-land. I alle tilfeller er det slik at vi bør være langt mer fornøyd med lav til moderat avkastning på moralsk forsvarlige prosjekter enn svært høy avkastning på forurensning, våpen eller spekulasjon som bidrar til finanskriser. ”Bedre fattig med ære enn rik med skam”, sier et gammelt ordtak. Bedre passe rike med ære enn vassende i tusenvis av milliarder med skam, sier jeg.  Det bor flere mennesker enn oss på denne kloden.

Norge kan gjøre verden bedre

Norge kan gjøre verden til et bedre sted, men velger å la være. Oljefondet kan investere store summer i fornybar energi og lovende u-landsprosjekter, og så langt som mulig unngå å investere i våpen, grov forurensning eller spekulasjon. Oljefondet kan la være å investere i statsobligasjonene til land som grovt og systematisk bryter folkeretten og menneskerettigheter. Vi kommer ikke til å slutte å tjene penger. Vi vil bare tjene litt mindre enn de 5000 kronene vi nå tjener hvert sekund, døgnet rundt. Ikke bare vil vi oppnå målet vårt i større grad: Å begrense klimakriser og lutfattighet i verden vil gagne våre etterkommere i langt større grad enn at de får overta penger på bok. Rent bortsett fra vårt mål om å la norske arvinger få det bra, vil det fjerne den ekle bismaken som pengene i Oljefondet nå har. Det er ingen skam å falle, men det er en skam å bli liggende.