Da vårt lille land ble lukket om seg selv

Da vårt lille land ble lukket om seg selv

I dagene etter 22. juli i fjor oppstod det en sterk samholdsfølelse. En rekke symbolske ytringer og handlinger bidro til at vi ble lukket om oss selv i fellesskap.

Av Daniel Arnesen

SYMBOLSK HANDLING: Å løfte en rose til himmelen ble en symboltung handling i dagene etter 22. juli.
Foto: Bjørn Smestad, Creative Commons

To dager etter terrorangrepene 22. juli i fjor, talte statsminister Jens Stoltenberg i Oslo domkirke. Her ytret han ordene som siden har blitt gjentatt mange ganger: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet». Den påfølgende uken samlet over hundre tusen mennesker seg i hovedstadens gater, og til sammen titusener i andre byer landet rundt, for å gå i rosetog. Alle disse menneskene hevet rosene de holdt i sine hender opp mot himmelen.

Disse to hendelsene kan si noe om forholdet mellom ytringer og handlinger. I dagligtalen skiller vi gjerne mellom det vi sier og det vi gjør. Uttrykket «ikke bare snakke, men handle» gjenspeiler dette på en presis måte. Statsministerens tale og rosetogene peker imidlertid i retning av en sammenfletting av disse to størrelsene, hvor det som ble sagt og det som ble gjort stod i en helt bestemt relasjon til hverandre. For i disse sorgtunge dagene bidro ord og handling sammen til å skape et sterkt fellesskap, og trekke opp markante moralske grenser i vårt samfunn. På mange måter ble vi lukket om oss selv.

Det symbolske og det sosiale

De ytringer og handlinger som jeg sikter til her, er av en annen art enn den vi tenker på til daglig. Det dreier seg for det første om symbolske ytringer og sosiale handlinger. Symbolske ytringer kan man forstå som tale og ord som står for annet enn seg selv. Ordene peker mot noe utenfor det de på overflaten refererer til. Sosial handling tar utgangspunkt i relasjonene mellom mennesker, og innebærer at man forholder seg til andres handlinger når man selv handler. Grunnlaget for denne typen handling er menneskers motiver og forestillinger. Handlingene er intensjonelle, i den forstand at det alltid er gode grunner for hvorfor man handler som man gjør.

For det andre kan handlinger være symbolske, mens ytringer kan være sosiale. Symbolske handlinger står for noe annet enn seg selv, på samme måte som symbolske ytringer. De sosiale ytringene påvirker forholdet mellom mennesker. I denne gjensidigheten ligger kimen til sammenvevingen mellom ytring og handling: Gjennom sin evne til å påvirke kan sosiale ytringer endre hvordan folk handler. Da fungerer det vi sier på samme måte som det vi gjør. Med handlingers evne til å fungere på samme måte som symbolske ytringer oppstår et annet bindeledd: Det vi gjør fungerer på samme måte som det vi sier. Om man ser det på denne måten, er resultatet at skillet jeg først skisserte opp brytes ned. Samtidig er det et analytisk skille som kan være fruktbart.

Til sist er konteksten ytringene og handlingene skjer innenfor av stor betydning for den forståelsen jeg legger til grunn. Selv om vi i dagliglivet for alle praktiske formål skiller mellom tale og handling, påvirker de selvfølgelig hverandre også der. Men de symbolske trekkene finner man kanskje først og fremst i situasjoner av rituell art. Den rituelle sammenhengen skiller seg fra den dagligdagse, setter symboler i spill og innretter folks fokus på en enhetlig måte. En slik kontekst er i det hele tatt forutsetningen for at forbindelsen mellom symbolske ytringer og symbolske handlinger skal være virksom.

Et markert fellesskap

Jens Stoltenbergs ord om demokrati, åpenhet og humanitet henspeiler til egenskaper vi gjerne vil vedkjenne oss. Det dreier seg om verdier som allerede står sentralt i vår selvforståelse. Denne selvforståelsen kan nok formuleres på mange måter, men et forsøk kan være som følger: «Vi lever i et demokratisk samfunn hvor vi er åpne og medmenneskelige overfor hverandre». Poenget er uansett at ordene henviser til et kulturelt og sosialt fundament som det er rimelig å hevde at vi kjenner oss igjen i.

Ordene innebar en grensedragning: Vi er et demokratisk, åpent og humant folk. Vi er alt det motsatte av terroristen. Vårt moralske selvbilde ble forsterket gjennom å merke opp relasjonen mellom oss og ham. Ordene pekte også utover seg selv, på det fellesskap vi inngår i. Dette fellesskapet har som sitt utgangspunkt en forestilling om hva det norske står for: demokrati, åpenhet og humanitet. På denne måten virket ytringen både sosialt og symbolsk, ved å sette folk inn i en ny relasjon til hverandre i felleskapet og markere grensen til det utenfor fellesskapet.

De forestillingene om fellesskap som ligger i ordene om demokrati, åpenhet og humanitet ble samtidig båret frem og forsterket gjennom symbolske handlinger. I rosetogene ble det å bære en rose og å løfte den til himmelen noe mer enn bare handlingen i seg selv. Rosen kan blant annet være et symbol på kjærlighet, det som binder oss sammen. Og når over hundre tusen mennesker kommer sammen og gjør dette, forent i et felles fokus om å vise støtte og samhold, er resultatet et lite stykke sosial magi. De bindes sterkere sammen enn før, de knyttes til hverandre i fellesskap. Talene som ble holdt i forbindelse med disse togene landet over, bygget opp under dette. Kronprins Haakon var en av talerne i Oslo: «I kveld er gatene fylt med kjærlighet». Disse ordene spiller videre på symbolikken som ligger i rosene, en vektlegging av fellesskapet og medmenneskeligheten.

Sammen bidro symbolske ytringer og symbolske handlinger til en rekke sosiale virkninger. Ritualets kraft, i dette tilfellet understøttet av symbolske og sosiale ytringer og handlinger, bandt sammen og lukket vårt lille land om seg selv. For de som var innenfor fellesskapet kunne det oppleves som større oppslutning om felles verdier og økt solidaritet. Samtidig var en konsekvens at meninger som kunne liknes, om enn marginalt, med terroristens meninger, raskt ble fordømt og sanksjonert. Når det kommer til moralske grenser, er straffen hard for å stå utenfor.

Imidlertid var ikke virkningene langvarige. For å være det, måtte ritualet blitt repetert, ordene og handlingene blitt gjentatt regelmessig. Hverdagen innhentet Norge. Og når det sterke samholdet ble oppløst, slapp kritiske stemmer til i offentligheten som utfordret de enhetlige forestillingene som oppstod i dagene etter 22. juli. Da var veien tilbake til det sterke fellesskapet ikke lenger åpen.