De globale verdikjedenes sorte hull

De globale verdikjedenes sorte hull

Tekst og illustrasjon: Cecilie Lilleaas

Export processing zones (EPZs), special economic zones (SEZs), free trade zones eller foreign trade zones (FTZs)Kjært barn har mange navn. Likevel er det få som er klar over at mengder av de masseproduserte varene vi konsumerer i dag produseres i geografiske områder spesialdesignet for å unngå skatt og reguleringer av arbeids- og menneskerettigheter i vertslandene. 

Frihandelssoner finnes i utviklingsland i Sør-Amerika, Asia og Afrika. De settes opp som en del av landenes utviklingspolitikk, og spesialiserer seg innen masseproduksjon av eksportvarer. Tekstil- og klesindustrien representerer den største andelen av produksjonen, i tillegg til plastvarer og elektronikk. De er alle det man kaller arbeidsintensive industrier. Selskapene som opererer innenfor sonene er typisk store og multinasjonale kjeder som eksporterer varer til de vestlige markedene. De befinner seg i nærheten av havner eller flyplasser for lett markedstilgang, og gjerne i industrielle områder utenfor bykjerner. De kan være helt lukket eller delvis åpne for omverdenen. 

Hva man enn velger å kalle denne typen sone, har de som fellesnevner at de er geografiske områder frie for skattlegging og avgifter. De er også kjent for få, eller ingen, statlige reguleringer av arbeidsforhold og miljøpåvirkning. Tilhengerne av EPZer ser få begrensninger ved deres fordeler; de tiltrekker seg utenlandsinvesteringer, skaper arbeidsplasser i vertslandene, fremmer kvinnefrigjøring, reduserer fattigdom, fostrer teknologioverføringer og bistår utviklingsland med å maksimere sin komparative fordel innen billig, og rikelig som sådan, arbeidskraft. 

Frihandelssoner er slik elsket av neoliberalister, og dypt hatet av alle med et kritisk perspektiv på de globale produksjonskjedenes utnyttelse av billig (les: asiatisk, sør-amerikansk og afrikansk) arbeidskraft. De mindre entusiastiske viser til sonenes rykte som lukkede enklaver der brudd på menneskerettigheter og arbeidsrettigheter er en naturlig del av den daglige driften. Det pekes også på at vertsnasjonenes begrensede mulighet til å skattlegge de multinasjonale selskapene som opererer innenfor sonene, er å frata dem sårt trengte midler til i utgangspunktet magre statskasser. 

Tanken om at det er hyklersk å beskrive dette som reell reduksjon av absolutt fattigdom, kun fordi vertslandene ofte har en tilnærmet uuttømmelig kilde av ubenyttet arbeidskraft, vil streife enkelte. 

På rygg for investorene 

Frihandelssoner sies å være et trekkplaster for utenlandsinvesteringer. Ved at store selskaper investerer summer i vertslandenes industrier, skal dette tjene sistnevnte ved å stimulere til mer produksjon, mer eksport og flere arbeidsplasser. Det er liten tvil om at sonene tiltrekker investeringer – om disse er varige og bærekraftige er en annen sak. Intensjonen er at ved å tilby investorer skatterabatter og minimalt med byråkrati i startfasen, vil de etter en avtalt periode begynne å betale for seg. Ofte subsidierer vertsnasjonene bebyggelse og infrastruktur som er nødvendig for at sonene skal fungere. Selskapene som nyter godt av et skattefritt miljø for produksjon tar lite av kostnadene, og har dermed sterke forhandlingskort når deres kontrakter går ut.  

Har de investert nært til ingenting i eiendommen inne i sonen er det lite som står i veien for å flytte produksjonen til en annen lokasjon med bedre skattebetingelser, den dagen vertsnasjonen krever avkastning på sine investeringer. Gedigne selskaper som Wal-Mart, Primark eller H&M har dermed lite å tape og mer å vinne på å flytte, heller enn å heve standardene inne i sonene – eller begynne å betale skatt – etter kontrakten er utgått. Mange vil med rette bekymre seg over at denne strukturen skaper et såkalt race to the bottom, hvor vertsnasjonene underbyr hverandre i en konkurranse om laveste skattebetingelser og færrest arbeids- og miljøreguleringer for å tekkes investorene. 

Utviklingsland trenger statlige inntekter for å bygge et sosialt sikkerhetsnett for sine innbyggere. Om arbeidere jobber i eksportsoner for luselønn kan staten selvsagt skatte av den inntekten; de ville likevel tjent langt mer på å skattlegge utenlandske selskaper som velger å operere innenfor deres landegrenser. Industriland beskytter sine innbyggere ved å sette minimumskrav for hva slags arbeidsplasser man anser som lovlige, og det anses ikke som urimelig at det betales for av arbeidsgiver. Hvorfor er det legitimt å nekte utviklingsland det samme i frihandelens navn?  

Disponibel arbeidskraft 

Det er ikke lett å finne et tall på hvor mange mennesker som er ansatt innenfor en frihandelssone i dag. Det finnes rundt 3500 frihandelssoner fordelt på 130 land verden over, og et konservativt anslag er at 60-70 millioner mennesker har en slik sone som sin arbeidsplass. I så måte har sonene definitivt skapt arbeidsplasser. Men hva slags arbeidsplasser er skapt? Den skarpeste kritikken av frihandelssoner har kommet fra FNs internasjonale arbeidslivsorganisasjon (ILO) og forfattere som Naomi Klein. De peker på at både ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, samt retten til verdig behandling på arbeidsplassen, er prinsipper med tilnærmet like høy popularitet i sonene som ekteparet Clinton på et av Trumps valgmøter.  

Journalister har blitt nektet uanmeldt adgang av væpnede vakter, og forsøk på kollektive forhandlinger blir utsatt for så tidkrevende og vanskelige registreringskrav at de drepes ved fødselen. Manglende eller svært kortvarige kontrakter brukes systematisk for å kunne si opp oppviglerske arbeidere, og demonstrasjoner blir bokstavelig talt slått ned på om de skulle oppstå. Lønningene er lave, og selv om de ofte er litt høyere enn i tilsvarende jobber utenfor sonene, viser studier at ubetalt overtid er en del av arbeidsgivers forventinger og at ansatte i sonene jobber langt mer overtid enn utenfor. Manglende verneutstyr og trusler om oppsigelse er hverdagskost. Gjennomtrekket av ansatte i sonene er som en vinterdag i Ålesund med alle vinduer på vidt gap, da majoriteten av studier viser at et gjennomsnittlig arbeidsforhold varer i et år eller to. De samme studiene finner at ansatte blir utbrent, lider av ernæringsmangel og står igjen alene, uten et sikkerhetsnett, om de skulle bli skadet på arbeidsplassen. Er det slik at en hvilken som helst arbeidsplass skapt er et gode? 

Kvinnekamp på neoliberalistisk 

En overvekt av arbeiderne i sonene er kvinner. De dominerer i enda større grad de mest arbeidsintensive sektorene; for eksempel er over 80% av arbeiderne innen tekstil- og klesproduksjon kvinner. De er gjerne unge, i sin første jobb, oppvokst i familier med lav inntekt på landsbygda og derfor langt hjemmefra når de jobber i sonene. Noen bor i boligkomplekser tiltenkt ansatte som kommer langveis fra, ofte tett og med mangelfulle hygienestandarder. Store deler av lønnen deres sendes hjem til familiene. Flere av arbeidsgiverne er åpne om at de ønsker unge, ugifte og barnløse kvinner. Graviditetstester har blitt utført under tvang, eller i skjul under påskudd av for eksempel narkotika-testing, for så at gravide har blitt oppsagt eller nektet fornyelse av korte, midlertidige kontrakter.  

Store, multinasjonale selskaper er, ikke overraskende, lite villige til å ofre lave priser på t-skjorter, undertøy og barneleker på menneskerettighetenes alter.

En utbredt oppfatning dokumentert blant arbeidsgivere er at kvinner er mer detaljorienterte og nøye, samt har lettere for å føye seg etter ordre og er mindre tilbøyelige til å organisere seg eller engasjeres til kollektiv handling. Dette legger ikke bare grunnlaget for rekruttering, men brukes også eksplisitt som grunner for ikke å forfremme kvinner; de egner seg visstnok dårlig til ledelse grunnet sin underdanige natur. Det er nok mulig for enkelte å kalle dette kvinnefrigjøring, om man kun ser på prosentandelen kvinner som har blitt trukket inn i arbeidslivet grunnet sonene. Om det kan sies å være en substansiell forbedring av kvinners stilling i de gjeldende landene er vel heller diskuterbart. 

Fattig fattigdomsreduksjon 

En annen antatt effekt blant forkjempere av frihandelssoner er at disse, som et ledd i utviklingspolitikken til fattige land, vil redusere fattigdom i befolkningen. De utenlandske selskapene som investerer i produksjon skaper arbeidsplasser, og gjerne for den minst ressurssterke delen av befolkningen – de ufaglærte, unge og førstegangssøkende fra rurale områder. Igjen kan det stilles spørsmålstegn ved om dette er en kvalitativ endring arbeidernes liv, eller om det er en kortvarig endring som kommer dem som trenger det mest, minst til gode.  

Om fattigdomsreduksjon er å brenne igjennom X antall arbeidere over kort tid, der de erstattes jevnlig ettersom de utvikler spesielle behov – for eksempel som følge av et svangerskap eller sykdom og skader som følger av arbeidet – vil mange være enige i at det er en mager definisjon av fattigdomsreduksjon. Tanken om at det er hyklersk å beskrive dette som reell reduksjon av absolutt fattigdom, kun fordi vertslandene ofte har en tilnærmet uuttømmelig kilde av ubenyttet arbeidskraft, vil streife enkelte. Det eksisterer en viss konsensus om at målet med tiltak rettet mot fattigdomsreduksjon bør være å gjennomføre permanente endringer i menneskers liv. Dette innebærer nødvendigvis å respektere basale prinsipper som arbeidsforsikring, svangerskapspermisjon og vern mot vilkårlig oppsigelse – men det koster åpenbart penger, og vil reflekteres i prisen på varer vi i vestlige land har vennet oss til at er latterlig lave. 

Ansvar koster 

EPZer, SEZer, FTZer. Lite tyder på at multinasjonale selskapers tilstedeværelse og investeringer i disse geografiske fristedene booster arbeidsrettigheter, likestilling eller utvikling i fattige land. Tvert om ligner de mer på en form for fysisk ansvarsfraskrivelse; tvungne skatteparadiser, der varer kan produseres på bekostning av mennesker og land i krise. Det har vært påstått at slike soner også ville bidra til å sette positive standarder for lokal industri, men resultatene har så langt uteblitt. Lokale selskaper rapporterer at de ikke er konkurransedyktige vis-á-vis selskapene som befinner seg innenfor EPZer, og at de må bedrive aktiv sosial dumping for å få hjulene til å gå rundt. 

Store multinasjonale selskaper er, ikke overraskende, lite villige til å ofre lave priser på t-skjorter, undertøy og barneleker på menneskerettighetenes alter. Det forventes ikke at de tar ansvar. Stater og maktpersoner gjør sjelden kollektivt opprør mot strukturell urettferdighet – kostnadene kan eller vil ikke bæres, og ingen vil vedkjenne seg ansvar. Er vi som forbrukere villige til å betale for det? Det personlige ubehaget mange opplever når det viser seg at medmenneskers helse, arbeidskapasitet og frihet inngår i svinnet fra produktene vi konsumerer har et navn: ansvarsfølelse. Ingen tar skade av at vi tar den på alvor litt oftere – de fleste vil jo si seg enige i at menneskerettigheter er mer verdifullt enn billige truser og sokker.