De vises styre - Platon anno 2009

Valget er over, vinneren er klar. Fire nye år med flertallsstyre. Et styre av og for folket, men ikke i nærheten av Platons idealtypiske modell for Staten. Et av hovedelementene i Platons typologi, var et styre av De vise. Med “De vise” siktet atheneren til de med ca femti års utdanning på nakken. Vi har tatt ham på ordet og utarbeidet en regjeringskabal bestående utelukkende av samfunnsvitere. Hvem kan vel være bedre skikket til å styre et samfunn, enn de som best forstår det?

Tekst: Kent Inge Grødem

Utenriksminister: Fanny Duckert – psykologi. Utenriksministeren skal manøvrere seg blant et frodig persongalleri innenfor et system med anarkiske trekk. Posten krever at man behersker flørting så vel som hersketeknikker – barnemat for enhver engasjert psykolog. Forholdet med Russland og nordområdeproblematikken er sentral for Norge i de neste årene. Duckert er ekspert på alkoholrelaterte problemer, og er således et utmerket og naturlig førstevalg til å håndtere russiske utenrikspolitiske beslutninger.

Arbeids-, inkluderings- og likestillingsminister: Unni Wikan – sosialantropologi. En av akademias frieste røster når det gjelder innvandringsdebatten, og har bakgrunn fra feltarbeid i et vidt spekter av land. Frykter ikke tvang i implementering av politikker, og er oppgitt over akademikere som ikke makter å formidle til befolkningen. En velformulert og handlekraftig minister som vil kunne ta til motmæle mot svak integrering så vel som overdrevent egenmeldende etnisk norske arbeidstakere. Foto: Universitas

Barne- og livsløpsminister: Willy Pedersen – sosiologi. En av nestorene på barn og unges liv og livsfase i så vel sosiokulturelt som i sosioøkonomisk henseende. Regjeringen vil i størst mulig utstrekning se barne- og ungdomsfasene i et helhetlig livsløp, i overgangene og samspillet mellom dem. Den vet hvor du kommer fra, og den vet hvor du skal.

Finansminister: Asbjørn Rødseth – samfunnsøkonomi. Tidligere dekan som styrte SV-skuta så godt at fakultetet til slutt fikk kritikk fra høyere makter for å ha en altfor god økonomi. Sitter også i styret i Norges Bank og bestemmer hvor mye et par millioner norske lånekunder må punge ut med hver måned.

Fornyings- og administrasjonsminister: Bent Sofus Tranøy – statsvitenskap. Juniorministeren. Riktignok ikke professor, men svært opptatt av, og kritisk til, det meste av reformer som har foregått innen den norske offentlige sektor de siste ti-femten årene. Radikal stemme som tør å bli hørt, men lite nok departement til at regjeringa ikke skremmer vettet av befolkningen. New Public Management-reformer vil bli forbudt ved lov.

Forsvars- og EU-minister: Janne Haaland Matlary – statsvitenskap. Et av regjeringens sterkeste kort – i alle adjektivets betydninger. Kanskje Norges eneste utenrikspolitiske hauk, og sannsynligvis den enestesom er .kompetent nok til å begrunne en slik posisjon. Forsvarsjefen vil nok bli letta over å endelig få en kompetent kvinne i stillingen. Ihuga EU-tilhenger, og gitt EU som en av Norges nærmeste allierte blir det naturlig å kombinere statsrådspostene forsvar og EU. Norge har aldri før vært nærmere en supermaktrolle. Til tross for rådende folkeoppfatning er hun ikke medlem av Opus Dei, men hva gjør vel det når man har direktenummeret til Paven?

Helse- og samfunnsmoralminister: Per Fugelli – medisin. Enhver regjering har sine eksterne jokere. Fugelli presenterer et innslag av vitenskapelig fornuft i disse helsekrisetider. I tillegg er han opptatt av ikke bare folkets fysiske og psykiske helse, men vel så mye den sosiale og moralske helsen. En garantist mot utilitaristisk samfunnsstyring til fordel for folk flest.

Justisminister: Thomas Mathiesen – kriminologi. Den fremste målbæreren for en kulturborgerlig-liberal justispolitikk, hvor kriminalitet kun er basert på strukturell makt og sosiale konvensjoner. Det varsles politisk storming av fengslene og åpning av fangeportene, under presset av elitistisk empati og sympati med samfunnets utstøtte.

Kulturminister: Thomas Hylland Eriksen – sosialantropologi. Regjeringens nye Jonas. Kulturdepartementet får et overordnet ansvar med å forstå det norske folkets sosiale og kulturelle bevegelser, ikke bare kultur som arbeidsindustri. Hylland Eriksen vil løfte kulturspørsmål til noe mer enn et spørsmål om bevilgninger, og over til et spørsmål om ”å være” (dog kan det innvendes at det er fint lite kultur som ”er” uten bevilgninger).

Kunnskap og (ut)dannelsesminister: Bernt Hagtvet – statsvitenskap. Formidlingens mester og dannelsens herre. Opplyser det dannede folk gjennom ukentlige frokostmøter, radioprogrammer og et seigliva korstog mot tidligere AKP-ml’ere. Har store visjoner om et bredere utdanningsperspektiv for universitetene: mer fokus på samfunnsfag. Vi ser frem til spennende alternative pedagogiske metoder etter som Hagtvet mener studenter bør holde seg borte fra lesesalene.

Miljøvernminister: Karen O’Brien – samfunnsgeografi. Drivende dyktig dame som har vært medvirkende i å skrive FNs klimarapporter. Amerikansk, og presenterer således en “Yes we can!” ambisjon i regjering. Når det gjelder kravet om å være norsk statsborger, sørger nok UDI for en rask Manuela-over også for O’Brien. I tillegg er hun rimelig pen, og flink til å applisere “double exposure”-teorien i de rette fora.

Olje- og energiminister: Dag Harald Claes – statsvitenskap. Fikk takkebrev fra student som hadde dratt stor nytte av hans kunnskap om olje og politikk, og slo det opp på døra si. Med andre ord betviler han ikke sin egen kompetanse på feltet, noe som blir en stor fordel etter Norge har måttet pine seg gjennom anonyme og kraftløse ministre i denne posten de siste årene. Hevder riktignok at det er samfunnsøkonomisk utaktisk av Norge å ikke hente opp oljeforekomster, men han virker raddis nok til at det ikke blir noe akademisk armbak med O’Brien over miljøpolitikken.

Utviklingsminister: Kalle Moene – samfunnsøkonomi. Har som prosjekt å finne ut hvordan alle verdens u-land kan adoptere den norske velferdsmodellen. Moene leder fakultetets eneste Senter for fremragende forskning, men (sjokkerende nok med tanke på hans bergenske opphav) er han så beskjeden at han etter eget utsagn ville vært fornøyd med et “senter for helt ok forskning”. Det kan dog stilles spørsmålstegn ved hans diplomatiske evner etter at han personlig klarte å hisse på seg Robert Mugabe på en konferanse i Zimbabwe på 90-tallet.

Mobilitetsminister: Terje Wessel – samfunnsgeografi. Veier og steder går hånd i hånd. Kommunene vil ha dem, og landet trenger at kommunene knyttes sammen. Imidlertid gjelder det å holde oversikten over det store bildet. Derfor slås samferdselsposten sammen med kommunalministerposten. Wessel har spesialisert seg på byutvikling og mobilitet innad i byer. Han har erfaring fra SSB og er således et godt valg til å takle et tungt departement.

Nærings- og handelsminister: Karen Helene Ulltveit-Moe – samfunnsøkonomi. Svært kompetent dame på industri- og næringspolitikk. Synes næringer som vakler gjerne kan gå under, og mener snarere arbeideren enn arbeidsplassen skal reddes i dårlige tider. En samfunnsviter som ser mennesket før institusjonen, kan være et nyttig medlem i denne regjeringen.

Matminister: Marianne Lien – sosialantropologi. Samfunnsvitere må først se helheten før man kan begynne å dekomponere sammenhengene. Derfor blir mat, landbruk og fiske slått sammen til et superdepartement hvor de store sammenhengene mellom nordmenns matforbruk og næringer kan sees i et helhetlig perspektiv. Lien har spesialisert seg på nordmenns matkultur og er således en utmerket person til å forstå og forklare det norske folkets valg av ernæringsinntak.