Definisjonsmakt i kunstverden

Definisjonsmakt i kunstverden

Da jeg gikk ut av Astrup Fearnley Museets nye utstilling «Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst», følte jeg meg litt som en av installasjonene; et fremmed vesen som ikke kan snakke forståelig.  

Tekst: Emilie Johnson Godal, Statsvitenskap
Maleri: David Hockney, “Portrait of an Artist (Pool with Two Figures)”

Jeg tror og håper jeg var åpen – i det minste litt nysgjerrig – ettersom jeg kom meg dit. Kanskje vil de fleste andre sitte igjen med et annet inntrykk. Allikevel; det er et av museets uttalte formål å trekke frem kunstsamleren som en konstruktiv del av den norske samtidskunstverden. Det kan være småproblematisk, ikke bare for meg.   

En av grunnene, og kanskje den som var mest gjeldende for mitt ufaglærte blikk, er at samtalen mellom samler og kunstner virket mer vesentlig og dominerende enn den samtalen som kan oppstå mellom verket og publikum. Dialogen hadde foregått før utstillingen og uten meg. Verkenes appell virket tilslørt og uklar. Det som ofte kan være opplysende tekst ved siden av installasjonene, virket tidvis som føringer for, mer enn bidrag til, å assosiere og tenke egne tanker. I tillegg kan det være bekymringsverdig hvis kunstnere må forholde seg aktivt til samleres preferanser.  

Kunstnerisk frihet 

Ifølge dokumentaren «Kunst og cash», som finnes tilgjengelig på NRK, er det litt et tegn i tiden. Tematikken i filmen sirkler rundt kunstens rolle i forbrukersamfunnet, og hvorvidt kunst kan måles som verdier i et marked. Videre fremstilles en rekke verk som investeringsobjekter. Kunsthistorikeren Barbara Rose uttaler i filmen at det forderver kunsten og snur den på hodet og at samtidskunsten har blitt til en luksusmerkevare. Galleristen og en annen meningsbærer i filmen, Garvin Brown, sier omtrent det samme: «Kunst og kapital har blitt siamesiske tvillinger. De er uatskillelige. Så hensikten med kunst har forandret seg. Den har blitt forvrengt». 

Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, påpeker at dokumentaren viser luksussjiktet i kunstmarkedet, og at mange kunstnere kan føle seg begrenset av markedsmekanismene: 

– Det er litt som motesvingninger; mange samlere går i flokk. Det kan danne seg en boble fordi det er masse hype. 

I løpet av filmen blir kunstneren Njideka Akunyili Crosby vist opptak fra en auksjon der hennes eget bilde er til salgs. Da bildet selges for 900.000 dollar får hun en bekymret mine, og avgir et lite sukk. Glede kan uttrykkes på utallige måter, men sjelden slik som Crosby sin reaksjon. Bobler kan sprekke, slik det hadde gjort for Larry Poons, en annen kunstner i dokumentaren.  

Kunst som fellesgode 

Kunst solgt til prisen av et hus, oppbevart i et privat hjem. Kanskje doneres det til slutt og blir noe allmenheten kan betrakte, men inntil donasjonen finner sted er det ikke selvfølgelig at museene kan være med i spillet. Flere samlere donerer bort verk, men det som i utgangspunktet er en god gjerning kan også være litt småproblematisk. Reflekterer prisnivåene hvor mange som blir beveget – hvis det kan være et legitimt mål på kunstnerisk kvalitet? Hvis ikke, hvilken relasjon får samtidskunsten til samtiden sin?  

“Kunst og kapital har blitt siamesiske tvillinger.” – Garvin Brown (gallerist)

I dokumentaren påpeker en gallerist at dialogen mellom kunstforvaltere og kunstnere tradisjonelt har blåst liv i kunsten. De med kunstinteresse og markedsblikk vier trolig mer tid, energi og ressurser på å forstå kunstnerisk kvalitet enn en flyktig museumsbesøkende. De investerer, men kanskje ikke med tanke på kunstens potensiale som symboltunge og historiske førstehåndsberetninger – noe mange forholder seg til på kryss og tvers av identitetsmarkører og livssituasjon. Uavhengig av ens forhold til «identitetspolitikk» er det kanskje slik at utvalget til samlere kan virke fremmed for mange.  

Nyanser 

Det er i hovedsak fire sider ved markedets inntog i samtidskunstverden som kan være problematiske. Første side er hvorvidt det påvirker kunstnerens prosess. Deretter hvorvidt det får en innvirkning på kommunikasjonen mellom den ferdige ideen, verket, og publikum. Tredje side er hvilket grunnlag museumsutvalget velges på. Sist er hvorvidt kunst egentlig kan måles.  

Det er tilsynelatende få svar på spørsmålene jeg stiller, men det kan være noe dypt udemokratisk ved markedets innvirkning på kunstnere og samtidskunstverden. Etter utstillingen på Astrup Fearnley Museet fikk jeg ikke inntrykk av at samlere er eller nødvendigvis bør trekkes fram som en konstruktiv del, men som en del. For det er de.  

Jeff Koons har laget fem Balloon dog i ulike farger. Den oransje har blitt solgt for over 55 millioner dollar. Han trekkes frem som en av kunstnerne med markedsappell i dokumentaren «Kunst og cash». Foto: Charles Nouÿri
Leave a reply