Den blomstrende nasjonalismen

Den blomstrende nasjonalismen

Hvordan kan et så gammelt begrep bety så mye for så mange? Nasjonalisme er et ømt tema for mange folkegrupper. Folkegrupper som føler seg glemt av eget hjemland og verdenssamfunnet. Kan folkeavstemningene i Kurdistan og Catalonia bidra til å styrke undertrykte nasjoner verden over? 

Alle har et forhold til begrepet nasjonalisme. De fleste av oss tenker at nasjonalisme går hånd i hånd med nasjonalstaten. Vi tenker at vi tilhører til den nasjonen vi bor innenfor grensene til, men dette er langt i tilfellet for alle. Satt litt på spissen, så trakk mange nasjoner og folkeslag det korteste strået da grensene ble satt, og har siden det måtte leve i konstant undertrykkelse. Det kan virke noe ubetydelig. Hvorfor skal hver eneste gruppe som mener de tilhører en egen nasjon absolutt trenge suverenitet?  

Denne artikkelen går tilbake til begynnelsen av begrepene nasjonalisme og nasjonalstat, for så å komme tilbake til nåtiden med to aktuelle saker. For selv om dette er gamle begreper, er det høyst aktuelt i dag. Det kan vi se på de to folkeavstemningene i Catalonia i Spania og Kurdistan i Nord-Irak, som begge fant sted i slutten av september. Når denne nasjonalistiske vinden først begynner å blåse, er det ikke godt å vite hvilke andre undertrykte nasjoner som kan se sitt snitt til å kreve uavhengigheten de lenge har ønsket.  

Nasjonalisme 

Nasjonalisme kan bety to forskjellige ting. Den første betydningen er en følelse av tilhørighet mellom mennesker. Den andre er en politisk ideologi. Når man snakker om nasjonalisme i dag mener man gjerne begge deler. Det vil si at når man er født og oppvokst i et land, føler man seg som en del av det nasjonale fellesskapet i det landet. Nasjonalstaten er et produkt av utviklingen av demokratiet etter den franske revolusjonen. Ved å bygge felles nasjonale institusjoner fremmet man tilhørigheten folket hadde til staten, og det ble dermed lettere og styre. Den politiske nasjonalistiske tilhørigheten har dermed bidratt sterkt til utviklingen av den nasjonale tilhørigheten vi føler i dag.  

Den nasjonsstyrkende nasjonalismen ble ikke bare skapt gjennom nasjonale institusjoner. Den ble også bygget gjennom felles språk, historie og kultur. Ved å styrke et felles språk, en felles historie og en felles kultur, ble det ofte nødvendig å undertrykke og forby andre språk og kulturer i landet. 

Nasjonalismen har dermed ledet til både samling og splittelse. I Italia på 1800-tallet, som da var splittet inn i mange små politiske enheter, var det nasjonalismen som samlet landet. Mange, men selvfølgelig ikke alle, av de tidligere koloniene ble frigjort gjennom kravet om nasjonalisme, selvstyre og suverenitet. I Øst-Europa og gamle Sovjetunionen var nasjonalismen hovedmotivet bak etableringen av mange av de nye statene på 1990-tallet. Andre steder har nasjonalismen blitt brukt til å undertrykke andre språk og kulturer, som samene her i Norge, katalanerne i Spania, kurderne i Midtøsten for å nevne noen. Nasjonalismen har ofte blitt oppfattet som en frigjøringsbevegelse, men den har ofte vært undertrykkende for minoriteter. Disse minoritetene har gjerne blitt undertrykket gjennom mange hundre år, og har utviklet sine egne nasjonale frigjøringskrav.  

Mange trodde at nasjonalismens rolle som politisk kraft kom til å svekkes etter hvert som flere og flere nasjoner fikk sine egne stater, men det er nesten alltid minoriteter som krever sine rettigheter til selvstyre. Gamle minoriteter og folkegrupper som har bodd i områdene i lang tid, men følt seg undertrykket, har dannet separatistbevegelser som ønsker å bryte ut av det landet de er en del av og danne en selvstendig stat.  

Kurdisk folkeavstemning i Nord-Irak  

Kurdere er den største folkegruppen i verden uten et eget land. Det anslås å være rundt 25-30 millioner kurdere som lever i de kurdiske områdene i Tyrkia, Syria, Irak og Nord-Irak. Kurdere har lenge vært utsatt for systematisk undertrykkelse og ingen av landene som huser kurderne ønsker at de skal få danne et eget land.  

Kurderne i Irak har hatt det litt bedre enn kurderne i andre land. De har fått offentlig undervisning på kurdisk, mens dette, for eksempel i Tyrkia, kun tilbys av private aktører. I mange av disse landene er det ikke engang lov å bruke kurdisk språk og kurdiske nasjonale symboler. 

Til tross for en undertrykkende og turbulent historie, fikk de kurdiske områdene i Irak reelt selvstyre i 1991. Da USA invaderte Irak i 2003, var de kurdiske områdene de eneste i landet med en fungerende sivil administrasjon. Den kurdiske delen har siden selvstyre opplevd stor økonomisk vekst gjennom olje.  

Frykt 

Fram til 2017 har kurderne hatt selvstyre i Irak, men det betyr ikke at de har et eget land. Nabolandene har lenge fryktet at kravet om rettigheter skal spre seg, og at den kurdiske befolkningen dermed skal kreve økte rettigheter eller uavhengighet. Frykten for spredning var ikke uten grunn. Det ble annonsert at det skulle avholdes en kurdisk folkeavstemning i Nord-Irak 25. September 2017. Dette ble møtt med avsky og trusler fra Iran og nabostatene. 

Illustrasjon: Gerd Marie Stangeland

Internasjonal motstand 

Hjemme i Irak kunngjorde statsministeren at han kom til å ta i bruk alle midler for å forhindre avstemningen. Også FN frarådet kurderne å gjøre det, og oppfordret heller til å gå i dialog med myndighetene. På tross av dette ble avstemningen gjennomført og endte i hele 92% ja til selvstendig Kurdistan i Nord-Irak. 

Etter avstemningen har hele regionen vært preget av store spenninger. Tyrkia truet med å avskjære transportruter og oljerør som er kjernen i den kurdiske økonomien, og stengte luftrommet over Nord-Irak. Det har også vært kamper mellom kurdiske styrker og Irakiske regjeringsstyrker i det oljerike Kirkuk. De Irakiske myndighetene vil kun gå til forhandling med kurderne hvis de annullerer avstemningen. I skrivende stund er det våpenhvile i Nord-Irak, og den kurdiske siden vurderer å annullere avstemningen for å skape ro.  

Hva som skjer videre er vanskelig å si, men det kan se ut som det blir en stund til før det blir et faktisk Kurdistan på kartet. 

 

Catalonias turbulente historie 

Et annet aktuelt eksempel finner vi i Spania. Helt siden 1800-tallet har ønsket om katalansk selvstendighet vært til stede. Regionen har en sterk egen identitet, med eget språk, flagg og nasjonaldag. På 1900-tallet ble Catalonia gitt, og fratatt, selvstyre og autonomi flere ganger, før de endelig fikk delvis indre selvstyre innvilget i 1979. I 2006 fikk de katalanske myndighetene økt regionalt selvstyre. Det økte selvstyret ble fratatt allerede fire år senere, og skapte en sterk og omfattende uavhengighetsbevegelse.  

Etter en økonomisk krise i Spania, og flere korrupsjonsskandaler i Madrid, har mange katalanere mistet tillitten til den spanske regjeringen. Med Catalonias blomstrende økonomi, føler mange katalanere at de må betale for noe som overhodet ikke er deres feil.

Mange trodde at nasjonalismens rolle som politisk kraft kom til å svekkes etter hvert som flere og flere nasjoner fikk sine egne stater. 

Folkeavstemningen i Catalonia 

Det ble gjennomført en ulovlig og ikke-juridisk bindende folkeavstemning om Catalonias uavhengighet i 2014. Den 1. oktober i år, ble det igjen arrangert folkeavstemning om Katalansk løsrivelse fra Spania. Denne avstemningen var juridisk bindende, men fortsatt ulovlig. Resultatet ble at 90 prosent var for løsrivelse, med en valgdeltakelse på 43 prosent. Avstemningen ble brukt av den katalanske regjeringen til å varsle at de om kort tid kom til å erklære uavhengighet.   

Avstemningen har ført til stor uro i regionen. Mer enn 1000 bedrifter flyttet hovedkontorene ut av Catalonia ukene etter avstemningen, i tillegg til at det er stor sosial uro og nedgang i turistnæringen. Regjeringen i Madrid avviser kravet om selvstendighet, og dialog mellom partene har vært vanskelig.  

I skrivende stund har de spanske myndighetene offisielt tatt over regionen, og Catalonias regionspresident risikerer 30 års fengsel. Hele Catalonias regjering er blitt sparket. Både voldelige og ikke-voldelige protester preger Barcelona. Det ser derfor mørkt ut for Catalonia som et selvstendig land. 

En ny begynnelse? 

Selv om ingen av folkeavstemningene gikk helt som planlagt har de kanskje oppnådd noe enda viktigere. Med stor internasjonal oppmerksomhet og sterke reaksjoner vil kanskje flere nasjoner tørre å stå opp for sine rettigheter til selvstyre og suverenitet. Kanskje er dette begynnelsen på en rekke nye land, der nasjoner står opp mot undertrykkelsen.  

En spekulativ artikkel i Aftenposten trekker frem syv andre mulige nye stater. På listen står Skottland og Nord-Irland i Storbritannia, Flandern i Belgia, Baskerland i Spania, Korsika i Frankrike, Donetsk i Ukraina og Veneto i Italia. Alle disse har lenge hatt separatistiske tendenser, og noen er mer aktuelle enn andre. Skottlands og Nord-Irlands løsrivelsen fra Storbritannia har lenge vært på agendaen, men ønske om selvstyre ble sterkere på grunn av Brexit.  

I Flandern i Belgia har språk, kultur og økonomiske ulikheter skapt splittelse, og er i likhet med Catalonia, lei av å punge ut for resten av landet. På Korsika, i Frankrike, er rundt 10-15 prosent av befolkningen for å bryte med Paris på grunn av frykt for at det korsikanske språket skal dø ut. Og i Donetsk i Ukraina, erklærte pro-russiske separatister Folkerepublikken i 2014, men republikken er ikke internasjonalt anerkjent som stat.  

Baskerland har et sterkt selvstyre i Spania i dag, som de kjempet hardt. Den baskiske regjeringen støttet en katalanske folkeavstemningen offentlig, og det er grunn for Spania å frykte at undertrykkelsen av Catalonia kan føre til en ny separatistisk blomstring også i den Baskiske regionen.  

Veneto i Italia hadde en ikke-juridisk og ikke-bindende nettbasert folkeavstemning for løsrivelse den 22.oktober i år der hele 89 prosent stemte for uavhengighet. Kravet om selvstyre går tilbake til den bysantinske perioden, men i dag handler det vel så mye om dyp misnøye med Romas politiske elite.

Hva betyr så denne vinden av nasjonalisme for oss? I kampen for retten til selvstyre kan det bli en turbulent tid i landene det gjelder. Desto flere nasjoner som krever selvstyre, desto større kan smitteeffekten bli. Som vi ser er det allerede en del nasjoner som står opp mot landets regjeringer. I Kurdistan og Catalonia så vi at det kan være enkelt å kreve selvstendighet, men å faktisk oppnå og beholde det, er vanskeligere. Mange vil nok si at disse folkeavstemningene, både de offisielle og den ikke-offisielle, samt frigjøringskravene bare ypper til bråk. At det ikke kan komme noe godt ut av det. Mens for andre er dette er en nødvendighet. Det blir spennende å følge med fremover om hvilke nasjoner som tørr å stå opp for et selvstendig styre og hvordan det går med de som allerede har forsøkt.