Den hellige feminismen

Den hellige feminismen

 Det å være muslim og feminist er for mange et paradoks. For meg går dette hånd i hånd.

For noen uker siden diskuterte jeg feminisme med en ny bekjent. Selv om han hadde noen innvendinger, var han enig i argumentene mine. Etter en halvtime med diskusjon, da det ble klart for han at jeg er muslim, ble engasjementet mitt for feminisme uforståelig. Det at jeg tilhører trosretningen islam overskygget alt jeg hadde sagt tidligere. Han kunne rett og slett ikke fatte at det var mulig å både stå for en «kvinneundertrykkende religion» og samtidig kjempe for kvinners rettigheter. Heldigvis endte diskusjonen i en vennskapelig tone, men spørsmålet har vært som klistret til hjernen min siden. Hvordan er det egentlig mulig?

Jeg mener selvfølgelig at det er mulig, nettopp fordi jeg er et vaskeekte eksempel på det. Jeg er enig i at det er mye i islam som i de fleste andre religioner som kan oppfattes som kvinneundertrykkende. Å være muslim og samtidig kalle meg selv en feminist, betyr ikke at jeg aksepterer og ser bort i fra all urettferdighet som blir begått mot kvinner i guds navn. Det betyr at jeg, kanskje i større grad enn de fleste, legger merke til dem og aktivt prøver å kjempe imot urettferdighetene. Nettopp fordi jeg er et offer for undertrykkelsen selv og har venner og familie som jeg ser blir utsatt for urettferdighet.

Jeg er likevel heldig som bor i et land som Norge hvor de kvinneundertrykkende religiøse lovene og reglene ikke påvirker meg direkte, med mindre jeg aktivt velger å følge dem. Realiteten er en helt annen for kvinner i land hvor islam er en del av hverdagen og politikken, enten man vil det eller ikke. Jeg er av den oppfatning at undertrykkelse et sted, uansett hvor langt borte det måtte være, er en trussel for friheten overalt. Hvis en kvinne i Dubai blir voldtatt, kan hun få straff fordi hun hadde sex utenom ekteskapet. I Saudi Arabia er kvinnen redusert til et andreklasses samfunnsmedlem som er påbudt å dekke seg til, og som i liten grad kan drive med sport. Hun må også ha tillatelse fra mannlige familiemedlemmer for å utføre visse typer handlinger. Kjønnslemlestelse av kvinner med helt friske og fungerende kjønnsorganer er svært utbredt i Sørøst-Asia.

Disse eksemplene på urett som er begått mot kvinner i kulturer der islam er den dominerende religionen, er en av grunnene til at jeg er feminist. Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg på liv og død insisterer på å være muslim om tilstandene er så ille som jeg sier at de er. Det er her jeg opplever at de fleste ikke innser at det er en betydelig forskjell mellom det å «tro på Gud og sånn,» for å sitere Karpe Diem, og det å slavisk følge et sett med regler som systematisk undertrykker og usynlig gjør kvinnen. For det er så utrolig mange positive sider ved islam. Man blir oppfordret til å utføre gode handlinger for samfunnet, hjelpe de fattige, søke glede på et mer spirituelt nivå enn kun å fokusere på materialisme og egoisme. Ved å kalle meg selv feminist og muslim anerkjenner jeg alle de gode sidene ved islam, uten å bortforklare og bagatellisere noe som åpenbart er et stort problem som vi muslimer må jobbe med.

At Hege Storhaug skriver om Islam som den 11. landeplage gjør meg ikke friere og ikke mer i stand til å kunne adressere de tingene ved Islam som jeg mener hemmer oss kvinner.

Det er kun vi som kan endre ukulturen som henger etter islam, ingen andre. Jeg er lei høyreekstreme hvite kvinner og menn som kritiserer islam og forteller meg hva som er galt med religionen min, uten å vise tegn til forståelse eller ønske om å virkelig forandre på noe. Jeg ser bare hat og fremmedfrykt. Mitt ønske er å se flere muslimske kvinner og menn som ser urettferdigheten i øynene og ikke er redd for å kjempe imot det enorme presset spesielt kvinner i islam er utsatt for. At Hege Storhaug skriver om islam som den 11. Landeplage, gjør meg ikke friere, og i hvert fall ikke mer i stand til å kunne adressere de ulike aspektene ved islam som jeg mener hemmer oss kvinner. Men det at Mona Eltahawy, en amerikansk egyptisk muslim og feminist, skriver om sin opplevelse med islam, og tar opp kampen mot kvinneundertrykkelse i religionen, gir meg noe jeg kan relatere til. Det er ikke snakk om en utenforstående som er ute etter å «ta» meg eller religionen min, men en i samme situasjon som meg som klarer å stå opp mot de patriarkalske strukturene som omfavner islam. Det er slike stemmer vi trenger for å kunne utvikle oss videre i riktig retning som er fremover, heller enn å skape situasjoner hvor muslimer føler at de må forsvare og bevare alt ved religionen fordi man føler at man blir angrepet med hat fra alle kanter.

Ved å føre en slik hatpropaganda mot muslimer og islam legitimerer man også gyldigheten til de konservative, mannlige muslimske lederne. Man godtar at det kun er de som har førsteretten på å definere hva islam er, ved å si at man ikke liker islam fordi religionen «bare er sånn.» Da hvisker man ut alle de modige kvinnestemmene som prøver å ta ordet, i tillegg til å forsøke å si at slik trenger det ikke å være. Jeg vil ha muligheten til å definere hva min religion er for meg, og vil ikke la en og annen mannlig leder bestemme det. Religion er så komplekst og abstrakt at det ikke er mulig at en verden med så mange forskjellige mennesker skal praktisere den identisk. Denne påstanden ble jeg imidlertid utfordret på av en kollega. Jeg støtter selvfølgelig retten til å elske hvem man vil, mens min kollega argumenterte for at det ikke er lov i islam (det er imidlertid uenighet blant det muslimske miljøet om det faktisk er lovlig eller ikke), dermed var han også imot. Da jeg ba ham om å prøve å legge religion litt til side og fokusere på hva han mente om det, uavhengig av religion, fikk jeg slengt tilbake: «Det er jo ikke lov til å mene noe annet.» Der og da kunne jeg le av det, men i ettertid har jeg tenkt at en sånn tankegang som dette virkelig ligger i ryggmargen på mange muslimer. For meg virker denne populære argumentasjonen som en dårlig unnskyldning for å ikke reflektere selv og utfordre sine egne holdninger. Gud har gitt oss en hjerne og fornuft til å tenke med, og som muslim er det viktig at jeg klarer å utnytte den gaven på en god måte. Å hate på fri kjærlighet er ikke en god måte. Heller ikke å fremme den konservative tanken om at kvinner alltid skal være i skyggen av menn. Derfor er jeg muslim og feminist. Fordi jeg ser på det som min plikt å opplyse og utfordre mennesker med ignoranter holdninger.

Foto: Jörg Reuter @ Unsplash
Foto: Jörg Reuter @ Unsplash

Jeg vil gå så langt som å påstå at islam, med muslimske menn i spissen, reduserer kvinnen til en passiv skapning uten stemme eller seksualitet. Her vil mange muslimske kvinner kanskje selv være uenige med meg ved å vise til hvordan islam har styrket dem fremfor noe annet. Likevel er det ikke til å legge skjul på at det i hovedsak er menn som har monopol på hvordan islam skal tolkes, og at det meste vi vet om islam er sett gjennom mannlige øyne. Amina Wadud er en kvinnelig imam og den første i verden som satte i gang en fredagsbønn hvor begge kjønn kunne be side om side med henne som leder av bønnen. Det at noen mannlige imamer og lærde fordømte denne bønnen i ettertid, i tillegg til å mene at den stred imot islam, viser at kvinnens plass fortsatt er truet. Jeg kan si at jeg er mer enn overlykkelig for kvinner som mener at islam har styrket dem, og at de ikke føler at deres frihet er truet, men vi kan ikke snu ryggen til tusenvis av andre kvinner som lider av undertrykkelse. Det trenger ikke en gang å være de store og mer fremmede formene for undertrykkelse som vi ikke føler på her i Norge, som for eksempel forbud mot å kjøre bil og straff for å ha blitt voldtatt. Jeg har flere venninner som føler seg presset til å lyve til sine fremtidige ektemenn om at de ikke er jomfruer, i fare for å bli sett på som «skitten.» Jeg kjenner flere jenter som har brødre som får lov til å gjøre hva de vil, om det så er å ta med forskjellige jenter hjem hver kveld, mens hvis jentene så mye som snakker med en gutt, kan helvete brake løs hjemme. Vi kan få høre at vi ikke er gode muslimer fordi vi ikke bruker sjal eller bli stemplet som skamløse fordi vi hever stemmen i offentlige debatter. Vi blir fortalt at vi skal skjule skjønnheten vår og ikke tiltrekke oss oppmerksomhet. De prøver å argumentere med religion som utgangspunkt, men alt jeg ser er et forsøk på å usynliggjøre kvinnen og opprettholde den skjeve maktbalansen som dominerer islam.

Min feminisme og min islam går hånd i hånd.

Min feminisme og min islam går hånd i hånd. Jeg elsker islam, men jeg har også evnen til å være kritisk. Både religion og feminisme er noe som er med deg i alle aspekter av livet, og det å anta at jeg må utelukke det ene for å kunne praktisere det andre er en stor undervurdering av hva et menneske kan håndtere. Som muslim må man ta stilling til en del ting, og mens noen først og fremst ser på religiøse skrifter og fundamentalistiske lærde etter svar, ser jeg på problemstillingene med feministbrillene på. For meg er dette en styrke, ikke en svakhet.