Den hvite ridderen av serbisk satire

Hva får man hvis man blander sammen politisk maktesløshet, ironigenerasjonen og informasjonssamfunnet?

I skrivende stund lades det opp til presidentvalg i Serbia, og innen denne utgaven av Samfunnsviter’n er å finne i Blinderns bladhyller har den serbiske befolkning med all sannsynlighet fått stemt fram enn ny president. En liten av del av befolkningen i alle fall. Muligens om lag halvparten om vi tenker oss at det blir det samme andel stemmeberettigede som deltok ved det siste presidentvalget i 2012. Siden da har Tomislav Nikolic vært Serbias president, til tross for at det er viden kjent at han har hatt en lengre flørt med militant nasjonalisme, og i 2005 ble etterforsket av Humanitarian Law Center for krigsforbrytelser i forbindelse med massakren i landsbyen Antin i Kroatia. Selv om de som regnes som de verste skurkene under krigene på 90-tallet er fjernet fra makten, er det ikke til å se bort ifra at det politiske eliten i landet i stor grad består av de samme familiene som da.

Det er nok ingen serbere som blir overrasket om landets president i årene framover blir Aleksander Vucic, som til tross for at han bare to år inne sin statsministerverv valgte å stille som presidentkandidat i 2017. På de siste meningsmålingene har han scoret godt over 50 prosent. For utenforstående kan det virke som Vucic er et mye bedre alternativ enn Niklolic til å representere et (nesten hvilket som helst) land. Likevel har han også en mørk bakgrunn, og var på 90-tallet medlem av et radikalt høyre-parti hvor serbisk nasjonalisme og opprettelsen av Stor-Serbia sto høyt på prioriteringslista. Ved å mykne i kantene har han klart å klatre seg oppover makthierarkiet.

Det er til sammen 11 kandidater som har stilt til valget, men svært få av disse kan egentlig sies å konkurrere med Vucic. Det virker spesielt som de unge har sett seg lei av å velge mellom «pest eller kolera», noe som trolig er grunnen til en også svært lav valgdeltakelse blant unge. Og for ironigenerasjon har den nye politiske satiren utviklet seg til å bli en gjennomført satirisk politiker. En av presidentkandidatene er nemlig en fiktiv karakter som ved hjelp av sosiale medier har parodiert seg opp på listen. Ljubiša Preletačević Beli, som spilles av Luka Maksimović (født i 1991), er den «ultimate» politikeren. Mellomnavnet er et liksomnavn som på serbisk betyr noe slik slikt som «flyr over» – En referanse til serbiske politikers tendenser til å bytte partier etter hvilket som gjør det best.

Beli lar seg kun avbilde i hvit dress, helst også ridende på en hvit hest. Hans politiske satire går ut på å gjøre akkurat det samme som alle andre politikere gjør, bare at han er ærlig om det. Han er rik, korrupt, lirer av seg løgner til befolkningen, og har til og med et falsk vitnemål. Valgløftene er like pompøse og overdådige som karakteren selv. Hvis Beli blir Serbias nye president, noe han selv ikke er i tvil om at han vil, kommer Serbia til å bygge et hav inne i landet, slik at de kan få en kystlinje. Han skal også gi alle serbiske borgere en hest hver.

Hans politiske satire går ut på å gjøre akkurat det samme som det han mener at alle andre politikere gjør, bare at han er ærlig om det.

Selv om løftene er dratt langt ut av proporsjoner er satirikeren langt i fra den eneste kandidaten som lover ting som serbere flest forstår det er umulig å gjennomføre i praksis. I en Youtube-video går Beli rundt i den serbiske byen Mladenovac og deler ut vitnemål. Han sier det er den enkleste måten å få en bedre utdannet befolkning. Hele prosjektet begynte som en rebelsk handling: Maksimović og noen venner av han så seg lei av å være passive vitner til den samme gamle valgkampen, med de samme politikerne og de samme ugjennomførbare valgløftene. Serbia har aldri klart å innhente seg økonomisk siden oppløsningen av Jugoslavia, til tross for at samtlige statsministere og presidenter har lovet en lysere fremtid.

Da de fleste meningsmålinger blir utført gjennom fasttelefon, er det vanskelig å si akkurat hvor stor oppslutningen til satirikeren er. Han er helt klart mest populær blant den yngre generasjonen stemmeberettigede. Det var uproblematisk for Beli å raskt samle sammen de 10.000 underskriftene han trengte for å stille som kandidat. Han er et typisk internettfenomen, og bruker «lik og del» strategien i sosiale medier som middel i sin valgkamp. Det er som skrevet over lite som tyder på at Beli kommer til å vinne valget, men likevel er det ingen tvil om at han har fått mye oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt.

Beli ser ut til å kunne stjele stemmer fra både høyre og venstre, og kan dermed i det minste være med på å påvirke utfallet. Det virker som mange av velgerne som avsto fra å stemme ved det forrige president valget nå har blitt mer politisk engasjerte, og kan dermed også finne motivasjon til å stemme på noen av de andre kandidatene. Ikke minst er Belis oppslutning med på å gi et signal til både befolkning, politikere og omverdenen på hvor useriøst og maktesløst serbisk politikk blir oppfattet av mange.

 

Hannah Kvamsdal
Foto: Kristoffer Kraakstad