Den tyske uroen

Den tyske uroen

Tyskland har opplevd flere ustabile år. Landet går inn i en uvisst framtid om hvilken vei det skal gå. Merkel-æraen, som var preget av forutsigbarhet, stabilitet og tilfredshetnærmer seg slutten. Hvordan skjedde det? 

Tekst: Nicolas Schwarz
Illustrasjon: Diana Kuehn/pixabay.com

Sommeren 2014 beskrev avisen Der Spiegel den politiske stemningen i Tyskland slik: «Området foran gjerdet (på kanslerens kontor) er nesten tomt, bare turister tar sine bilder der i disse dager. Det har vært slik flere måneder. Det har ikke vært en stor demonstrasjon der nede på lenge, ikke sant? Det er ingen grunn til det’, svarer Peter Altmaier (red.anm.: Merkels daværende sjef for kanslerkontoret). 80 prosent av tyskerne ønsket en storkoalisjon, og nå gjør vi bare jobben vår.» 

På samme tid kunne den tyske økonomien ikke vært i bedre form; det hadde aldri vært høyere yrkesdeltakelse. Den økonomiske veksten tillot statens inntekter å vokse, som igjen økte pensjonene og andre velferdsordninger. Staten tok ikke opp ny gjeld. Flere politiske kommentatorer beskrev situasjonen som Tysklands andre «Wirtschaftswunder», eller økonomisk under – en referanse til den raske gjenoppbygningen og det økonomiske oppsvinget i Vest-Tyskland etter annen verdenskrig. 

Den tyske selvtilfredsheten på topp 

Tyskerne var svært tilfredse med regjeringens politikk. Økonomien var i god form, og 75 prosent sa at de var fornøyde med sin økonomiske situasjon. I tillegg var flertallet fornøyd med forbundskansler Angela Merkels politikk. Den strenge sparepolitikken som ble tvunget på kriselammede land under eurokrisen, var svært populært i Tyskland. Demonstrasjonene i de samme landene der Merkel ofte ble karikert som Hitler, ledet nok til motsatt effekt enn ønsket av demonstrantene. De fleste tyskerne oppfattet angrepene på Merkel som stygge og urettferdige, og de slo ring om henne i solidaritet, uavhengige om de var enige eller uenige i hennes sparepolitikk. Merkel fikk slik bygget sitt image som en krisemanager, som ivaretok Tysklands interesser. 

Merkel ga tyskerne stabilitet, forutsigbarhet og ro i en verden preget av dramatiske omveltninger. 

Den gode økonomien og hennes krisehåndtering, førte til Merkels største politiske suksess ved valget i 2013. Hennes kristeligdemokratiske parti CDU og dets bayerske søsterparti CSU fikk sammenlagt 41,5 prosent av stemmene. I perioden fra 2013 til sommer 2015 befant hun seg i sitt politiske senit. Under den eneste TV-debatten i valgkampen kunne hun ikke tatt i bruk et mer virkningsfullt budskap enn dette: «Dere kjenner meg». Merkel ga tyskerne stabilitet, forutsigbarhet og ro i en verden preget av dramatiske omveltninger. Hennes løfte var å holde globaliseringens virkninger på avstand fra Tyskland. 

Flyktningkrisen forandret alt 

Dette løftet kunne hun ikke holde. Merkels beslutning om å åpne midlertidige grenser for flyktninger uten grensekontroller på 4. september 2015 var den mest kontroversielle og er fortsatt omstridt i dag. Tyskland tok dermed mot 890.000 flyktninger i 2015. Det første tiåret var Merkels regjeringsstrategi preget av forutsigbarhet, og av å unngå konflikter og ad-hoc-løsninger. For mange var det, om de støttet hennes beslutning eller ikke, altså overraskende at Merkel tok stilling så tidlig. 

For politikere er veien fra suksess til nederlag kort. Merkel fikk stadig sterkere kritikk, ikke bare fra ytre høyre, men også fra sine egne. CSU-partileder Horst Seehofer anklaget Merkel for at det hersker «urett» i landet, truet med å anklage regjeringen til forfatningsdomstol og en splittelse mellom de to søsterpartiene. Regjeringspartiene CDU, CSU og det sosialdemokratiske partiet SPD sank betydelig på meningsmålingene grunnet en splittelse av velgerne i flyktningsaken. Samtidig radikaliserte det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD) seg, og opplevde framgang på meningsmålingene. 

Tyskland er i dag annerledes enn før flyktningkrisen i 2015. Stabilitet, forutsigbarhet og ro har måttet vike for ustabilitet, uforutsigbarhet og uro. 

Fjorårets valg var historisk da regjeringspartiene gikk kraftig ned. Merkels CDU/CSU fikk bare en oppslutning på 32,9 prosent, samtidig som sosialdemokratene bare fikk 20,5 prosent. For CDU/CSU var resultatet det laveste siden 1949, og for SPD det laveste noensinne. Valgets vinner var det høyrepopulistiske Alternativ for Tyskland, som med sine 12,6 prosent oppslutning ble tredje største parti. Merkels autoritet og forhandlingskraft ble betydelig svekket som følge av valgresultatet. Det tok seks måneder for å få en ny regjering på plass, bestående av de gamle regjeringspartiene – en regjering som hverken partiene eller velgerne ønsket. 

Hva vil skje nå? 

Tyskland i dag er annerledes enn det var, før flyktningkrisen i 2015. Stabilitet, forutsigbarhet og ro har måttet vike for ustabilitet, uforutsigbarhet og uro. Flyktningskrisen har polarisert samfunnet på skremmende vis. En nøkkelhendelse i år var de innvandringsfiendtlige demonstrasjonene i byen Chemnitz. Ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland hadde ingen hemninger ved å demonstrere sammen med den antiislamske Pegida-bevegelsen, nynazistiske partier og voldsomme hooligans. Slagordene var «Kriminelle utlendinger», «Forsvar Europa», «Lügenpresse» og «For hver døde tysker – en død utlendig». En håndfull viste også Hitler-hilsen. Mennesker med annerledes utseende ble jaktet. Politiet mistet kontrollen for en stund. 

Merkel har regjert landet siden 2005. Merkels politiske død har vært spådd fra hennes første dager som forbundskansler, men hun har forblitt ved makten tross alt. Nå ser det imidlertid virkelig ut som at slutten nærmer seg. Merkels skjebne avhenger nå av de tre partienes vilje til å fortsette i regjeringskoalisjonen, og intern dynamikk innad i partiene. Alle de tre regjeringspartiene – CDU, CSU og SPD – er betydelig svekket. Ved de to viktige delstatsvalgene i Bayern og Hessen gikk samtlige partier kraftig ned, og mens de gamle, store partiene taper, får det grønne partiet og det høyrepopulistiske AfD stadig sterkere oppslutning. 

Nå ønsker velgerne en ny type politiker som ikke forholder seg passiv, men som leder landet inn i fremtiden.

På nasjonale meningsmålinger ligger CDU/CSU nå på 25-26 prosent, som ville vært det verste valgresultatet noensinne, og Merkel erfarer stadig sterkere motstand i sitt eget parti. Særlig høyrefløyen i partiet og det bayerske CSU har allerede beklaget i flere år at partiet har dreid for mye mot sentrum. Så lenge de vant valg med henne, så var de stille. Nå er tiden for Merkels motstandere kommet. Det bayerske CSU vil gjøre alt for å styrke sin posisjon i Bayern, ettersom å beholde makten i Bayern er viktigere for partiet enn å være i regjering på føderalt nivå i Berlin. 

For mange var Merkel den viktigste grunnen til å stemme på partiet. Nå har hun blitt en belastning for sitt eget parti. Hennes styrker var å balansere motstridende interesser, unngå konflikter og utstråle ro. Dette passet inn i en tid uten store konflikter og polarisering. Nå ønsker velgerne en ny type politiker som ikke forholder seg passiv, men som leder landet inn i fremtiden. Likevel kom det overraskende, at hun sa at hun ikke vil stille igjen som partileder, men at hun ønsker å fortsette som forbundskansler frem til valget i 2021. Om det er nok til å dempe motstanden i partiet hennes, er per dags dato uklart. Hun er fremdeles avhengig av støtte fra sosialdemokratene. En ny partileder i CDU vil komme til å få stor innflytelse på regjeringen. Dersom partiet velger en mer høyreorientert partileder, kan sosialdemokratene komme til bruke det som en mulighet til å forlate regjeringen. 

Sosialdemokratene har likevel enda større problemer enn kristeligdemokratene. SPD, som tidligere var det største sosialdemokratiske partiet i Europa, får bare en oppslutning på 14-16 prosent på dagens målinger. Hadde det vært valg i dag ville partiet bare vært det fjerde største partiet. Skjebnen til sosialdemokratiske partier i andre europeiske land, som i Nederland og Frankrike, ser ut til å være i vente også for SPD. Partiet holder seg selv i regjeringen kun fordi de frykter et mulig nyvalg med et enda verre valgresultat. I partiet finnes det sterke motstandere av regjeringsdeltakelse, særlig innen partiets venstrefløy og i ungdomsorganisasjonen. Partilederen Andrea Nahles vil fortsette i regjering frem til 2019, og da skal partiet etter planen evaluere regjeringsdeltakelsen. Det er uavklart om hun vil holde ut mostanden internt i eget parti. Om partiet forlater regjeringen vil ikke bare Nahles felles, men sannsynligvis også Merkel. 

Merkel har preget en hel generasjon. Avisen Der Spiegel skrev allerede i 2014 om «Merkel-generasjonen». Mange født etter år 2000 kjenner bare henne som forbundskansler. Politiske satirikere tuller med at den yngste generasjonen ikke vet at menn også kan bli forbundskanslere. Hvis hun fortsetter fram til 2021, vil hun ha sittet ved makten i 16 år. Selv om Merkel nå har uttalt at hun ikke vil fortsette som partileder, er det ikke avgjort om hun vil fortsette som forbundskansler fram til 2021. Mye av det som vil skje avhenger av hva som vil skje i regjeringspartiene, og hva slags interesser de ulike aktørene har. Tyskland opplever en usikker politisk fremtid.