Det demokratiske dilemmaet?

Det demokratiske dilemmaet?

I juni prøvde Storbritannia seg på et innslag av direkte demokrati. Resultatet ble angrende borgere og et Europa i villrede.

Tekst: Hanna Thome Pettersen 

I utgangspunktet var demokratiet direkte. I antikkens Hellas gikk stemmeberettigede til valgurnene hver gang det skulle tas en beslutning. I dag går man hovedsakelig til valg for å stemme frem de man mener er best skikket til å ta avgjørelser på vegne av folket. Det betyr likevel ikke at folkeavstemninger ikke forekommer. I tidsperioden 1945 til 2010 ble det avholdt 660 folkeavstemninger fordelt på 30 land. Sveits stod riktignok for to tredjedeler av disse, men også i andre land glimter man til med et innslag av direkte demokrati. Se for eksempel til folkeavstemningen om skotsk uavhengighet i 2014, folkeavstemningene om kommunesammenslåing i Norge, eller til det mest omtalte eksemplet fra 2016 – da Storbritannia valgte Brexit.

Hvorfor har vi folkeavstemninger? 

Folkeavstemninger har en viktig demokratisk funksjon. Det er en av få ganger befolkningen har mulighet til å påvirke politiske beslutninger direkte. Denne typen politisk deltakelse gjør at politikerne får et klarere bilde av hva folk mener om en spesifikk sak, noe som igjen er med på legitimere politikernes beslutninger. De ulike landene i Europa har forskjellige regler for når det kan avholdes folkeavstemninger. Noen land åpner for at folket selv kan initiere til avstemninger. Det er derimot ikke sikkert politikerne er pålagt å følge utfallet. En skiller nemlig mellom rådgivende og avgjørende folkeavstemninger. Trendene viser derimot at selv om det kun avholdes rådgivende folkeavstemninger, lytter som regel politikerne til folket. Det skal godt begrunnes å gå mot folkets stemme, når en først har vært gjennom hele prosessen med en folkeavstemning.

Sam Greenhalgh @ Flickr
Sam Greenhalgh @ Flickr

 

Det er altså flere gode grunner til at det blir avholdt folkeavstemninger. Når sakene som blir tatt opp er av en så omveltende og viktig karakter som for eksempel utmeldelse av EU, eller utmeldelse av unionen Storbritannia, er det forståelig at folkets stemme skal telle mye. Likevel kan en trekke frem flere urovekkende momenter ved denne beslutningsprosessen.

Hvis valgdeltakelsen er lav ved en folkeavstemning, skal resultatet da være gyldig? Og hvem er det egentlig valgresultatet representerer?

Sunn fornuft

I løpet av det siste tiåret har partier langt til høyre på den politiske skalaen fått økt oppslutning rundt om i Europa. En fellesnevner ved disse partiene er at de er særs kritiske til dagens politiske representanter. Partiene ønsker at folket i større grad skal involveres, og folkeavstemninger er en måte å gjøre dette på. Det er altså denne populistiske holdningen det er økende oppslutning om. Er dette veien vi ønsker å gå? Økt involvering av folket i seg selv er det ikke noe negativt ved. Dersom det kun er de med veldig sterke meninger som er opptatte av å fremme disse folkeavstemningene, kan dette være et uromoment. Det er ikke til å legge skjul på at det finnes mange mennesker i et land som ikke er særlig interessert i politikk, og som kanskje ikke ville deltatt i stor grad. Dette henger sammen med problemet med lav valgdeltakelse, og dette er en utfordring knyttet til folkeavstemninger generelt, ikke bare satt i kontekst med populisme. Hvis valgdeltakelsen er lav ved en folkeavstemning, skal resultatet da være gyldig? Og hvem er det egentlig valgresultatet representerer?

EUs flagg. Kilde: Freestocks.org.
EUs flagg. Kilde: Freestocks.org.

 

Et typisk kjennetegn ved de folkeavstemningene vi har hørt mest om i det siste, er at det er komplekse saker som er tema. Det er ikke «bare-bare» å sette seg inn i konsekvensene av Brexit eller følgende av skotsk utmeldelse av Storbritannia. Kan en si at folket er skikket til å ta stilling til så komplekse saker? Setter «hvermannsen» seg ned og fordyper seg i relevant litteratur, for så å ta et opplyst valg? Sannsynligvis ikke. Habermas har nok et poeng når han peker på hvordan folket har gått fra å være kritisk og opplyst, til å bli mer ignorant. Habermas argumenterte for at nåtidens publikum kun ser til overveiende ikke-politiske massemedier, og at dette har ført til en avpolitisering av politiske arenaer. Dette kan en kjenne seg igjen i.  Særlig når en kan lese i mediene at de mest brukte google-søkene i Storbritannia var «What does it mean to leave the EU?» og «What is EU?» etter at resultatet var klart. Det er ganske skremmende. Har store deler av det britiske folk gått til valgurnene for å stemme over noe de ikke vet hva er? Mye kan tale for det når de andre populære google-søkene var; «Which countries are in the EU?», «What will happen now we’ve left the EU?» og «How many countries are in the EU?» Dette vitner om en lite opplyst opinion. Kanskje Aristoteles hadde et poeng da han mente samfunnet burde styres av en opplyst elite, og at vanlige folk ikke var skikket til å ta de viktige avgjørelsene?

 

Splittelse

Et annet utfall som også kan karakteriseres som uheldig er hvis resultatene av avstemningen er veldig jevne. For å ta den nylige og omdiskuterte avstemningen om Brexit som eksempel – 52 prosent stemte for å forlate EU, mens det var 48 prosent som stemte for å bli værende. Når resultatene er så jevne, risikerer man at befolkningen føler seg splittet. «Vi mot dem» mentaliteten kommer snikende, og kan skape misnøye og uro. I slike tilfeller kan en også spørre seg om resultatet bør være gyldig? Det hadde vær en annen sak med 70 prosent for, og 30 prosent mot. Hadde dette vært tilfellet kunne en virkelig sagt at avgjørelsen var tatt  – folket har vært klar i sin tale!

Flertallets tyranni

Det er godt vi har et representativt demokrati, altså at vi velger representanter som skal ta viktige valg på vegne av oss. Det er også godt at vi ikke har folkeavstemninger så ofte. Denne formen for demokratisk deltakelse forutsetter at vi er godt informert og at vi har en klar idé om hvilke konsekvenser valget vil få. Bare se til politikerne, heller ikke de tar valgene alene. Det krever et helt apparat for å ta gode og opplyste beslutninger. Vi har en forvaltning full av ekspertise på forskjellige temaer, og vi har de av en grunn. Politiske beslutninger går gjennom en lang prosess med informasjonsdeling mellom forvaltning, politikere og andre organisasjoner. For enkeltmennesket er det ikke enkelt å sette seg inn i konsekvensene av komplekse politiske saker. Det krever blant annet at massemediene gir oversiktlig og riktig informasjon, men det krever også at individene aktivt søker denne informasjonen.

Når resultatene er så jevne, risikerer man at befolkningen føler seg splittet. «Vi mot dem» mentaliteten kommer snikende, og kan skape misnøye og uro.

Folkeavstemninger har som vist sine fordeler. Befolkningen i et land får direkte påvirkningskraft i politiske saker og det gir politikerne en klar pekepinn på hvor folket står. Det er jo dette demokrati handler om – at folket skal styre. Likevel kan det tenkes at gutta fra Antikken hadde et poeng. Kanskje det er bedre om vi lar en kvalifisert elite styre for oss, eller i hvert fall de vi har stemt frem som verdige representanter? Da har i alle fall noen ansvaret for å ivareta mindretallets interesser og sørge for at også deres stemmer blir hørt.

På www.samfunnsvitern.no kan du lese om hvordan unge briter har reagert på utfallet av folkeavstemningen i juni.