«Det er mye man tilgir en gammal venn»

Den var ikke bra. Helt ærlig så hadde jeg det litt på følelsen. Når man har holdt på i tjue år øker bare faren for at det siste man gjør ikke blir bra. I tillegg er forventningene skrudd opp for hvert år. Man blir liksom både Virkola og hopperen etter.

 

Ja, nå må du ikke misforstå. Sjøl om mitt eget liv har vart i litt over tjue år og fallhøyden blir større for hver dag som går, så er det et band og ei plate jeg mener. Nærmere bestemt Foo Fighters sin siste plate «Sonic Highways», som også er en TV-serie på NRK2 for tida.

Det var etter første eksamen i høst jeg skulle sette meg ned med tom almanakk, god samvittighet og headsett. Plata hadde kommet helga før, men jeg hadde spart den – første gjennomlyttinga hadde jeg spart som ei gulrot. Det avgjørende førsteinntrykket, det første forventingsfulle møtet. Når øra er blanke ark, og headsettet er fargestifter. Spenningen som alle fans føler når siste nye utgivelse skal prøves. Barnet skal fødes, frøet skal sås. Som en prest deler ut nattverden trykka jeg på PLAY.

Men denne gangen var det ikke frelsen som fulgte…

Frelst ble jeg på ungdomskolen. I søken etter en musikk som ikke var den jeg var vokst opp med, men som bare var min, oppdaga jeg 90-tallets meste møkkete musikksjanger: grunge. De største av de møkkete, Nirvana, ble også de største for meg. Alt jeg tenkte på, hørte på, leste på og (til de jeg bodde i hus med sin store fortvilelse) alt jeg spilte på var dem. Trøsten for det tragiske endeliket til bandet var at trommeslageren, Dave Grohl, hadde starta et nytt band. Heltene levde videre! Og de har vært helter siden. Så store at konserten med Foo Fighters i Telenor Arena i 2011 regner jeg som en av de største opplevelsene jeg har hatt. MEN når de nå kommer tilbake i sommer har ikke jeg kjøpt billett!

FANS: Heltedyrking eller besettelse? Foto: Claire Cook44/Flickr. com
FANS: Heltedyrking eller besettelse? Foto: Claire Cook44/Flickr. com

For da nyheten at de skulle gi ut ny plate denne høsten kom, var jubelen stor. Da plata var hørt gjennom første gangen, var skuffelsen større. Nasking i «brukte-riff»-banken, udynamisk lydbilde og håndverk uten sjel var som ei vassen suppe kokt på en krokete spiker. Også så synd det er, fordi konseptet er fantastisk. Bandet drar rundt i 8 byer som har vært viktige i amerikansk musikk opp gjennom historien. I hver by snakker de med folk (mange kjente artister) som har vært med på de forskjellige bølgene. I løpet av uka spiller de inn en låt i et studio som mange i de respektive byene har brukt. Det hele blir filmet og hver låt utgjør en episode i serien som er produsert av HBO. Etter «sviket» i høst hadde jeg bestemt meg for ikke å se serien.

Så havna plata under treet på julaften…

Motviljen til en «second chance» var stor. Men CD-format, kult albumcover og ordentlig musikkanlegg benyttet sjansen for det den var verdt. Den var jo ikke ille. Om ikke annet var det jo det kjente og kjære. Og da serien hadde premiere på NRK fredag for noen uker siden, var det helt greit at fredagspilsen uteble. For å sitere Jo Nesbø: «Det er mye man tilgir en gammal venn»[1], og det er vel litt sånn det er. I et samfunn hvor de tradisjonelle institusjonene som familie, religion, lokalsamfunn, osv. ikke står like sterkt lenger, kan helter vi får i sport, musikk, film eller andre områder fylle dette tomrommet. Være en slags venn i ensomheten og meningsløsheten vi alle opplever en gang i løpet av livet. Gjennom massemedia får vi næring til vår egen heltedyrking (eller besettelse…?). Å være fan er altså et symptom som er særegent for vår samtid. Et skråblikk på litteraturen rundt fenomenet «fan/fandom» tilsier hvertfall dette. Men som ordboka skremmende poengterer stammer ordet fra fanatic (fanatiker). Det sjukelige spøker altså i bakgrunnen.

Sjukelig eller sjukelig normalt, jeg ender vel til slutt opp med å spille den forræderske plata på full guffe, og droppe fredagspils til fordel for en ny episode i tida framover. Ikke som et bevisst valg, men mer som naturens vante gang. Og bli ikke overraska om du ser meg på første rad på Telenor Arena til sommeren.

[1] Henta fra låta «Børs Cafe» av Diderre.