Det snør utenfor

Det snør utenfor

Av: Ingvild Hegge Eriksen

 

Jeg ligger innerst, med hodet mot veggen og vinduskarmen, hører pulsen i øret mitt, og det er merkelig, for du er jo den snilleste jeg har møtt, tar vare på meg, venter alltid.

 

Og her ligger jeg og kjenner hvordan kvalmen kryper fram i magen min, hvordan tankene mine slåss om hvilken person de skal konsentrere seg om. Vi ligger klistret sammen under dyna, det er iskaldt i hele soverommet, men så stille at jeg kan høre snøfnuggene utenfor leiligheten, de små, meningsløse snøfnuggene som daler ned på gata, og her ligger jeg i en dobbeltseng, blant lyselilla lakener og dynetrekk og jeg vil stå opp, kle på meg noen fine klær og rusle rundt i byen, litt som om jeg ikke fortjener noe annet. Rømme fra mitt eget følelsesliv.

 

Du sover ganske tungt. Jeg lener meg over kroppen din som halvveis er dekket av dyna, plukker opp telefonen, ser at den ikke er seks en gang. Resten av verden sover, men jeg er våken, og i det jeg legger meg tilbake på puta, ser opp i taket og prøver å trykke meg litt nærmere deg, kjenner jeg hvordan varmen din smitter over på dyna, smitter over på meg, men likevel får meg til å knipe øynene sammen i lengsel etter noe annet.

Foto: Ingvild Hegge Eriksen
Foto: Ingvild Hegge Eriksen

Du sover enda.

 

Når du våkner, ligger jeg med ryggen til deg, du stryker meg over nakken, lar fingrene føres over huden og ned mot låret. Jeg ligger helt stille, så spør du med stødig stemme: «Jeg vet jeg ikke har det han har. Men du aner ikke hvor mye jeg- »

 

Jeg lukker øynene, vil ikke at du skal se meg så fortumlet og så full av følelser jeg vil putte i en skuff, glemme. Du holder rundt meg og snakker videre.

 

Da tar jeg hånden din, holder den fast. Vi ligger i skje, det snør utenfor, og jeg sier: «Det er ikke det. Det er absolutt ikke det. Du har alt. Du er alt. Du er bare ikke…du er bare ikke det jeg vil ha akkurat nå. Du er det jeg trenger akkurat nå. »

 

«Men ikke det du vil ha. »

 

Vi sier ingenting på en stund.