Det store, grønne spranget fremmad

Det store, grønne spranget fremmad

De siste fem-seks årene har Kina erklært krig mot luftforurensingen som kveler landets storbyer. Dette har ført til imponerende tiltak med positive utfall for miljøet og økonomien for øvrig. Nasjonalt, hvert fall. Kan Kina spille en sentral rolle også for den internasjonale miljøkampen? 

Tekst: Johan Ness Gerhardsen
Foto: pexels.com

Realitetssjekk 

I Norge var overgangen fra kjølig vinter til stekende sommer kort, og allerede 15. mai i år viste gradestokken i Oslo hele 27 grader på sitt høyeste. Responsen var ikke utelukkende positiv. Etter hvert som sommeren meldte sin ankomst for fullt, kom plutselig klagene over opphetede leiligheter og ventilasjon som ikke fungerte. Elkjøp meldte rekordsalg av vifter med over 400% økning fra samme måned året før. Etter hvert begynte man å snakke om en korrelasjon mellom hetebølgen og klimaendringene – en korrelasjon som blant annet CICERO og andre klimaeksperter erklærte som reell.  

Også på andre siden av jordkloden har konsekvenser av miljøforandringer vært mulig å både ta og føle på. I Kina hører man støtt og stadig om luftforurensingen i flere av landets storbyer. Luftforurensingen har til tider vært så ekstrem at byens gigantiske bygninger forsvinner bare noen titalls meter unna, inn i den altomfattende smogen. Samme dag som FNs klimatoppmøte gikk av stabelen i 2015 ble det målt skyhøye nivåer av svevestøv i Beijing. Dette var 24 ganger høyere enn anbefalt nivå. Siden den gang har landet angrepet miljøproblemet med imponerende tiltak. Er det slik at vi alle trenger en realitetssjekk – å se konsekvensene i hvitøyet – før vi kan forstå alvorlighetsgraden av menneskelig klima- og miljøpåvirkning?  

Nye visjoner  

I Kina tydet mye på at nettopp dette var tilfellet. Mette Halskov Hansen, professor i antropologi ved UiO og med særlig interesse for Kina, understreker at den tydelige karakteren av luftforurensingene i storbyene var helt essensiell for handling. Hun legger vekt på en holdningsendring både hos det kinesiske folk og de kinesiske myndighetene, og har uttalt til forskning.no: 

“Denne historisk sett eksepsjonelt store interessen har også utløst en ny type diskusjoner. Befolkningen har fått nye behov, nye krav og forventninger. Og vår hovedhypotese er at dette sterke engasjementet nå er i ferd med å tvinge fram nye former for samspill mellom myndighetene og befolkningen, vitenskapen, bedriftene og mediene”.  

Dette samspillet tok fart da de første kritiske målingene av luftkvaliteten i Beijing ble offentliggjort av den amerikanske ambassaden i Beijing, ifølge Hansen. Forbausede kinesere agerte ved å rette stort press mot offentlige myndigheter om å publisere også sine målinger. Dette fyrte av startskuddet for en gigantisk debatt om luftforurensingen i byene og følgende tiltak mot dem.  

Statistikken belyser en evne hos Kina til effektiv og rask omstilling; en egenskap som kan være både en ressurs og til etterfølgelse for verdens stater.  

Kina, et foregangsland?  

Siden 2012 har det ikke latt vente på seg av ros og jubel over tiltakene Kina har iverksatt. Internasjonale medier og miljøorganisasjoner har presentert utrolig statistikk og observasjoner over Kinas kamp for et bedret miljø. Artikkeltitler som <<China’s War on Pollution Will Change the World>> av Bloomberg og <<Air contamination drops by 30% in China>> av TheGuardian illustrerer mildt sagt omfanget av tiltakene.  

Det finnes mye imponerende statistikk som underbygger dette. Verdens helseorganisasjon publiserte i 2016 en studie som viste at mellom 2013 og 2016 ble luftforurensingen i Kina redusert med hele 30%. Dette skyldes hovedsakelig en større reduksjon i benyttelsen av kull som hovedkilde for generering av elektrisitet. Kinesisk kullindustri var lenge, og er fortsatt, verdens mest forurensende industri, som på et tidspunkt bidro til rundt 1.6 millioner dødsfall i landet per år. Samtidig som industrien fortsetter å minke, vokser grønn og fornybar industri frem.  

I 2017 stod Kina for hele 30% av den totale økningen i grønne jobber globalt. Landet er ledende på både vann- og vindkraft, med 1/3 av verdens totale kapasitet. Landet genererer nok elektrisitet gjennom vannkraft alene til å drive to hus per kinesisk borger gjennom et helt år. Når det kommer til solenergi tegner det samme bildet seg. Kina har allerede nådd sitt mål for 2020; å installere 105 gigawatt solenergi, og klarte i løpet av bare syv måneder å installere 35 av disse; halvparten av det USA besitter totalt. På syv måneder. Mange flere bragder kan nevnes og understreker samme tendens: fremskrittene må betraktes med storslåtte øyne. Statistikken belyser en evne hos Kina til effektiv og rask omstilling; en egenskap som kan være både en ressurs og til etterfølgelse for verdens stater.  

… eller bare en bløffmaker? 

Det er mulig at <<det store grønne spranget>> i Kina kan gi dem status som et foregangsland når det kommer til miljø. Det er heller ikke til å legge skjul på at utviklingen er bemerkelsesverdig. Men mye tyder på at deres fantastiske bragder innenlands ikke speiler seg i samme grad på den internasjonale arena; muligens også tvert imot.  

Miljødataforsker og assisterende professor, Angel Hsu, ved Yale University, sier i sin TED-talk om Kinas miljøposisjon, at det råder mye usikkerhet rundt statistikken på kinesisk forurensing fra kullindustrien, nettopp fordi den er så ny. Enkelte parametere forteller oss nettopp det motsatte av hva som er presentert i denne artikkelen; at globale utslipp er på vei oppover igjen og kan skyldes Kinas økende konsumering av fossile brensler.  

 “Actually, it’s funny, since I’ve been here I’ve been having a debate on Twitter with other climate modelers, trying to figure out whether China’s carbon emissions have gone up, gone down, or whether they are relatively stable”. 

Samtidig understreker Hsu at det er viktig å skille mellom de miljømessige fremskrittene Kina har gjort på hjemmebane, kontra tiltak landet har gjennomført utenfor egne grenser. 

Xi Jinpings annonsering av <<One Belt, One Road>>-initiativet i 2013 maler et annet bilde av Kinas status som miljøforkjemper. Initiativet er et investeringsprosjekt i infrastruktur med mål om å danne et globalt nettverk av landlige og oversjøiske veier for mer effektiv kommunikasjon over flere titalls land i Eurasia. Initiativet er hovedsakelig handelsmotivert og ønsker å knytte Kina tettere mot Sentral-Asia, Midtøsten og Europa. I media omtales ofte prosjektet som etableringen av en moderne silkevei.  

Historisk sett har ikke tidligere kinesiske prosjekter av slik karakter vært særlig rene, ifølge Hsu. Bekymring har vært rettet særlig mot skalaen av prosjektet, hvordan det skal implementeres i fattigere land med svake miljøreguleringer og de skjøre økosystemene som vil bli skadet av jernbaner, oljerør og forurensing.  

William Laurence, professor i økologi og miljøvitenskap ved James Cook University, understreker til Nature særlig poenget om svake reguleringer:  

“In the last two decades I’ve seen countless examples of aggressive and even predatory exploitation by Chinese firms, especially in developing nations with weak environmental controls.”

Men professoren sier også at prosjektet kan sette Kina i en mektig posisjon med en mulighet til å endre måten landet driver prosjekter utenlands, for eksempel ved å påvirke miljømessige reguleringer i andre land til det bedre. Dette avhenger derimot av at Kina makter å la profittmaksimerende intensjoner til en viss grad vike for viktige, miljømessige aspekter med prosjektet. Med riktige intensjoner, kan prosjektet også ha fordelaktige faktorer.  

“What they do on carbon trading, on clean energy, on air pollution, we can learn many lessons. One of those lessons is that clean energy is not just good for the environment, it can save lives by reducing air pollution. It’s also good for the economy”

Hvorfor Kina? 

Så hvorfor fortjener Kina vår oppmerksomhet når det angår miljøet på jorda? I Juni 2017 varslet Trump at han vil trekke USA ut av Paris-avtalen, verdens mest ambisiøse miljøavtale per dags dato. USA blir, når utmeldelsen trer i kraft, det eneste landet uten noen forpliktelser tilknyttet avtalen. Lederskap er etterspurt og er hva det internasjonale samfunn desperat trenger for å ha en sjanse til å bekjempe miljøproblemene. USAs sentrale rolle på den internasjonale arena, deres økonomiske overlegenhet og ikke minst landets gigantiske bidrag til global oppvarming, gjør landet til en potensiell viktig lederskikkelse. Utmeldelse fra avtalen medfører dermed et stort tap for klimakampen.  

Hsu er overbevist om at Kina kan spille en sentral rolle: 

“What they do on carbon trading, on clean energy, on air pollution, we can learn many lessons. One of those lessons is that clean energy is not just good for the environment, it can save lives by reducing air pollution. It’s also good for the economy”.  

Særlig poenget om økonomisk profitt må understrekes. Samtidig som Kina la om til grønnere industri, vokste landets økonomi med 6.9%. Dette strider med antagelsen om at grønn industri bare er kostnadsskapende. Kinas storskala-solcelleproduksjon har gitt globale prisreduksjoner for solceller. Stengningen av kinesiske stål-, kull-, og aluminiumsfabrikker har samtidig bidratt til prisøkning på disse råvarene. Samlet har dette bidratt til større økonomiske gevinst av å drive grønn industri, som igjen driver insentiver for omlegging.   

Det er tydelig at Kinas storskala-industri og internasjonale rolle potensielt kan være viktig for det internasjonale miljøet. Men landet klarer ikke å snu miljøendringene alene. Kina og det internasjonale samfunnet generelt trenger at også andre miljøsvin kommer på banen og tar ansvar. Og først da blir det interessant å se om Kina har viljen, og i det hele tatt handlingskraften, til å benytte sine fremskritt nasjonalt, til å forfølge lignende ambisjoner internasjonalt.