Detektiven

«Møt meg klokken 9 ved hovedinngangen, kontoret mitt finner du nok ikke på egenhånd.»

Foto: Henrik Aspeflaten
Foto: Henrik Aspeflaten

Jeg skal til Radiumhospitalet for å intervjue Frøydis Langmark. Hun har 30 år i Kreftregisteret bak seg, 28 av dem tilbrakt som direktør. «Alle som arbeider med kreft må forholde seg til Frøydis Langmark», sa Arne Wibe ved Onkologisk Forum da hun gikk av som 70-åring i 2011.

 

Ti minutter på ni setter jeg meg i en sofa ved hovedinngangen. På motsatt side av sykehusområdet ser jeg forskningsbygget – arbeidsplassen til over 300 kreftforskere. Jeg ser et par av dem gå til en ny arbeidsdag, retningsbevisste ogtidsnok. Jeg føler meg litt underpynta i olajakka, men samtidig optimistisk og trygg. Hvis noen skal løse kreftgåten, er det disse folka med sin kliniske presisjon.

 

Ikke lenger én størrelse for alle

Frøydis Landmark håndhilser med et bredt smil og leder an gjennom Radiumhospitalets korridorlabyrint. Kontoret hennes er beleiret av pappesker, et titalls av dem ute på gangen og flere innenfor døra. Hyllene er fylt fra side til side av bøker og mapper. «Dette rotet er på ingen måte representativt», presiserer Langmark, «Men det tar tid å rydde ut papirer etter 30 år som direktør.» Jeg tar hennes ord for det.

 

– Utfordringene de neste ti-tjue årene bygger på arbeidet vi har gjort de foregående tiårene. Kreftbehandlingen blir mer og mer innrettet mot hver enkelt pasient og hver enkelt svulst. Normen tidligere har vært «one size fits all»: lik strålebehandling, lik medisinering til de fleste kreftpasienter. Nå vet man mer om hvert enkelt tilfelle, om arvestoffets oppbygging og svulstens genetiske profil. Det vil naturligvis være umulig å lage én medisin for hver enkelt kreftpasient, men vi kan nærme oss. En annen faktor som vil prege kreftbehandlingen er behandlingsvaksine mot kreft. Der har vi en lang vei å gå. Prøving og feiling er et tungt, men viktig arbeid i forebyggende kreftforskning.

 

Hun treffer bakken løpende når jeg spør henne om kreftforskningens fremtid. Frøydis Langmark slår meg som både lidenskapelig og autoritær i sitt fagfelt. Med metaforer bryter hun ned de komplekse problemstillingene kreftforskerne står overfor, så selv jeg kan forstå dem. Pennen min hopper febrilsk frem og tilbake på notatblokka for å holde følge. Hun snakker entusiastisk om forskeres trang til å bli publisert, og hvorfor det er et tema det er verdt å dvele ved.

 

Publisering er ensbetydende med anseelse, som i noen forskningsmiljøer har ført til en slags publiseringsmani

 

– Blant forskere er det uttrykk som heter «publish or perish». Publisering er ensbetydende med anseelse, som i noen forskningsmiljøer har ført til en slags publiseringsmani. Konsekvensen blir at forskere «gjentar seg selv» med artikler som er mer eller mindre like artikler de har publisert tidligere. Like artikler med like funn i forskjellige forskningsmiljøer er derimot positivt, fordi det bidrar til at resultatene er mer pålitelige. Derfor er publiserte forskningsresultater også en absolutt nødvendighet. Kunnskapen må ut og resultatene må deles med folket. Spesielt er det viktig at forskningsartikler «drøvtygges» av andre forskere. Forskningsmiljøet må til enhver tid elte og kna nye funn. Noen funn viser seg som reelle og sanne, og noen funn er viktige fordi de tilbakeviser eksisterende sannheter. Publiserte artikler kan også vise seg å være basert på svindel. Dersom en forsker skaffer resultater med juks, kan andre forskere luke ut disse ved å alltid etterprøve studier andre har gjort.

 

Kan man dermed si at publiseringsjaget styres av en form for selvjustis?

 – Det kan man absolutt si.

 

Just do it

Kreft er vår tids folkesykdom. Det store, ubesvarte spørsmålstegnet. Jeg spør henne om man kan oppleve maktesløshet, om hun som kreftforsker aldri får lyst til å drive med noe helt annet.

 

– Som patolog opplevde jeg meg som både detektiv og dommer i diagnostiseringen. Det var utrolig spennende. Og det å stille diagnoser på folk er en livslang læring, for det finnes så uendelig mye rart i kroppen vi ikke har kunnskap om. Da jeg gikk til å være direktør for Kreftregisteret, var det det samme som drev meg. Vi bygde kreftregisteret fra 17 til 160 ansatte over 30 år. Vi ekspanderte til nye arbeidsområder, blant annet masseundersøkelser, for eksempel gjennom mammografi. 30 år som direktør var nok mer krevende enn jeg opplevde mens jeg var det, fordi det blir en selvfølge å gjøre det man må gjøre. «Just do it», som de sier i Nike. Så nei, det var aldri et alternativ å slutte. Når det er sagt; siden jeg sluttet som direktør har jeg fått smake på friheten for kanskje første gang i livet. Friheten man får ved ikke å ha daglige utfordringer og fritiden som følger med akkurat det. Det føles bra.

 

Etter at hun gikk av som direktør for Kreftregisteret har Langmark jobbet som seniorrådgiver på Radiumhospitalet. Hverdagen hennes er ikke det man vil kalle den typiske pensjonisttilværelsen.

 

– Nå sitter jeg og forbereder et foredrag, som jeg gjør en del av. Jeg skriver også på noen uferdige manus som jeg har hatt liggende. Det har jeg tid til nå. I kraft av min rolle som seniorrådgiver jobber jeg i tillegg med pasientkontakt og går i en del faglige møter. Jeg prøver å holde meg a jour.

 

Kreftforskningens gudmor forlater ikke sidelinja med det første.