Differensiert urettferdigferdighet?

Differensiert urettferdigferdighet?

 Prinsippet om felles, men differensierte forpliktelser ble etablert under FNs klimakonvensjon. Over 20 år senere er det grunn til å vurdere prinsippets behov og den vanskelige rettferdigheten. 

FNs klimakonvensjon formulerer et sentralt aspekt ved klimasamarbeidet; prinsippet om felles, men differensierte forpliktelser. Dette medfører at industrialiserte land har et særlig ansvar for å løse klimautfordringene, men at alle har et felles ansvar for å bidra. Årsaken er en anerkjennelse om at det ikke er rettferdig for enkelte parter, her utviklingslandene, å bære en like stor økonomisk og sosial byrde som industrialiserte land.

Grunner for differensiering
For å forstå bakgrunnen for prinsippet må man først gå tilbake til den industrielle revolusjon. Fordi industrielle land historisk har stått for den største delen av utslipp må de ta de største konsekvensene. Industrialiseringsprosessen har også ført til at industrielle land har økonomier som er bedre rustet til å møte klimautfordringene enn utviklingslandene.

Til tross for rettmessighetshensynene ligger det en fare i prinsippet om differensierte forpliktelser, nemlig politisk konflikt.

Dessuten var et viktig argument at fattigdomsbekjempelse stod sentralt for mange utviklingsland, og at det å eliminere fattigdom i eget land i første omgang kom foran miljøforpliktelser. Dette må man se i sammenheng med begrepet bærekraftig utvikling – en årsak til felles, men differensierte forpliktelser var anerkjennelsen om at klima og fattigdom er to sider av samme sak.Til tross for rettmessighetshensynene ligger det en fare i prinsippet om differensierte forpliktelser, nemlig politisk konflikt.

 

Dagens behov for felles, men differensierte forpliktelser 

Når nye aktører vokser frem som relevante er en naturlig følge at forståelsen av ansvarsfordeling og rettferdighet blir endret.

For å vurdere behovet for felles, men differensierte forpliktelser må flere faktorer belyses. På en side kan man peke på at BASIC-landene og flere utviklingsland med dem i dag har større økonomisk evne enn de hadde under forhandlingene i 1992. Grunnet den økte økonomiske evnen er det et sterkt politisk press på fremvoksende økonomier, som India og Kina, til å bidra mer. Fritakene de fikk med klimaregimet, og da spesielt Kyoto-protokollen, er ikke nødvendigvis levedyktige mye lenger. Når nye aktører vokser frem som relevante er en naturlig følge at forståelsen av ansvarsfordeling og rettferdighet blir endret. I tillegg til dette er utviklingsland mer sårbare for endringer i klimatiske forhold, noe de også anerkjenner selv. På en annen side må man anerkjenne store ulikheter blant utviklingslandene. De fremvoksende maktene blir ofte betegnet som de uansvarlige hva angår miljøbevissthet. Man må likevel være klare på at det er forskjeller i deres forpliktelser innenlands. Blant utviklingslandene ser man økende fragmenteringsgrad – dette gjelder også blant BASIC-landene.

 

Klimaforhandlingene i Paris India og Kina
Forskjellen man så mellom India og Kina i klimaforhandlingene i Paris 2015 blir her illustrerende for forskjellen mellom utviklingsland. Man så her tendenser til at Kina var villig til å ta ansvar for sine utslipp ved storsatsing på utslippsreduserende teknologi, mens India var mer tvetydig i hvor stor grad de ønsket å forplikte seg. India pekte nok en gang på at en stor andel av befolkningen lever i fattigdom, og motsatte seg en rekke bestemmelser klimaaktivister peker på som viktige for global fremgang. Spesielt negative var India til et system der land hvert femte år må gjennomgå og stramme inn utslippsmålene. Dessuten ble et mål om å avkarbonisere verdensøkonomien innen slutten av det 20. århundre fremsatt, noe India ikke stiller seg positive til da deres økonomi i stor grad bygger på kullvirksomhet.

Markeringer fra ungdomsgrupper for klimarettferdighet i forbindelse med klimaforhandlingene i Paris 2015. Foto: Koen Glotzbach/flickr.com
Markeringer fra ungdomsgrupper for klimarettferdighet i forbindelse med klimaforhandlingene i Paris 2015. Foto: Koen Glotzbach/flickr.com

Ser man derimot til Kina, er et sentralt trekk at landet har større grep om forpliktelsene innenlands enn utenlands, men at Kina stiller seg skeptisk til en juridisk bindende internasjonal forpliktelse. Likevel er det ikke kun India som peker på fattigdomsbekjempelse som viktig, dette gjelder også Kina og andre utviklingsland. Disse poengene illustrerer at man bør vokte seg for å skjære alle over en kam – for enkelte av utviklingslandene er nettopp utvikling fortsatt et overbærende behov, for andre kan det tenkes at miljøforkjempelse også er særlig viktig da man allerede har begynt å føle klimaendringene på kroppen.

Revidering

De overnevnte punktene tilsier at tiden er inne for en revidering av systemet – klimaregimet har lav effektivitet og mange sentrale aktører har endret karakter. Reformpotensialet er likevel ikke stort, da de største aktørene, USA, EU, G77 (samarbeidsalliansen av utviklingsland) og Kina representerer svært ulike interesser. Mens USA ønsker å bevare status quo innen miljøprogrammet, ønsker EU endring. Det blir problematisk å jobbe frem mot løsningen av en felles målsetting, dersom det man ønsker å oppnå varierer i for stor grad. Når man heller ikke har en sentral leder innen systemet, som for eksempel USA kunne vært, har ikke maktbasert teori særlig tiltro til felles samarbeid. Disse spenningene påvirker relasjonen mellom industrialiserte land og utviklingsland.

Relasjonen
Maktstrukturene er i en endringsprosess. I hvilken grad industrialiserte land rykker ned og utviklingsland rykker opp er uklart, men det som er sikkert er at de gjensidige avhengighetsforholdene er tilstede, selv om man ikke klarer å enes om felles målsettinger.

Relasjonen utfordrer et maktbasert perspektiv fordi man frykter destabilisering internasjonalt. I henhold til maktbasert teori står verdenssamfunnet ovenfor en trussel: Endringer i maktkonstelasjonene på det internasjonale nivå fører med seg økt risiko for konflikt. Dersom dette er tilfellet, vil relasjonen preges av økt spenningsnivå. Interessebasert teori vektlegger derimot at de nåværende «hegemonene» kan se de oppadstigende maktene som viktige allierte, og at samarbeidet vil lettes etter hvert som utviklingsland får mer økonomisk tyngde.

 

I tråd med kunnskapsbasert teori er det også et moralsk aspekt i det man må avgjøre hvor stor ulikhet man kan tillate, og hvordan ulike aktører legger føringer for dette. Det er en sentral tanke at de industrielle landene er i en særstilling også i dag, og at utviklingslandene fortsatt har en lang vei å gå i utviklingsprosessen.

En byrde å bære

Mye har skjedd siden 1970-tallet hva angår miljø og utvikling. Aktørene på den internasjonale arena har møtt nye utfordringer og muligheter. At utviklingslandene har vokst frem som sentrale økonomiske makter har endret holdninger til fritak fra ansvar på miljøområdet, og det blir stadig tydeligere at aktiv deltakelse fra utviklingsland er avgjørende for klimaets fremtid.

Man må vurdere hva som skal veie tyngst – hensynet til utvikling eller fremtidige generasjoners overlevelsesevne.

Om behovet for felles, men differensierte forpliktelser er like tilstedeværende i dag viser i stor grad til økonomisk vekst for flere utviklingsland. Til tross for dette er de likevel ikke i samme posisjon som industrielle land. Det er stadig mer problematisk at utviklingsland står for en så stor andel av de globale utslippene, og man må vurdere hva som skal veie tyngst – hensynet til utvikling eller fremtidige generasjoners overlevelsesevne. Dette vil tale for at også utviklingsland må inkluderes i større grad i bindende forpliktelser. Om dette er rettmessig er derimot ikke sikkert.

BASIC-landene: Brasil, Sør-Afrika, India og Kina.

Bærekraftig utvikling: I sluttrapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Vår felles fremtid, defineres bærekraftig utvikling som «development that meets the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs.»

Interessebasert teori: Vektlegger funksjonen ved internasjonale regimer. Målsettingen er at samhandlingsproblemer skal løses; det er fordelaktig når flere aktører jobber mot samme mål. Ut i fra dette synet vil deltakelsen i regimet avhenge av om en gitt aktør har nytte av å være med i interessefellesskapet eller ei.

Klimaregimet: Hovedkomponentene i klimaregimet er FNs klimapanel, FNs klimakonvensjon, Kyotoprotokollen og København-avtalen.

Kunnskapsbasert teori: Man ser her konstruktivistiske trekk i det at en aktørs oppfatning av virkeligheten avhenger av sosial fortolkning. Med dette kan kunnskap, diskurs og ideer være med på å forme aktørers perspektiver og syn på egeninteresser og dermed også den internasjonale dagsorden.

Maktbasert teori: Vektlegger hegemonisk stabilitet og ulik maktfordeling mellom stater. Man må ha en lederskikkelse som skal bringe regimet mot et felles mål, en med mer makt enn de andre. Haken er at den sterkeste aktørens interesser må ivaretas, og dersom ikke dette skjer vil regimet være ineffektivt.

Foto: Anja Bratt