Dobbeltmoral – dobbelt så bra

Dobbeltmoral – dobbelt så bra

Jeg stilte meg selv et spørsmål om hvem jeg hadde vært om jeg til enhver tid gjorde det rette. For å finne ut av dette satte jeg i gang et personlig eksperiment: Hvor langt hadde jeg kommet om jeg var et renskåret moralsk menneske? Til Blindern og tilbake, ble svaret. 

Tekst: Daniel Fullman

Jeg har alltid vært enig med folk når de hevder at verden er «helt føkka», uten at jeg har gått over stokk og sten for å gjøre noe med det. Slik jeg regner med at det er for de fleste, men en dag begynte noe å røre seg i min etiske sjel. Jeg tok meg i å være tilbakelent. Kanskje var det den forfriskende vårluften, at Stephen Hawking hadde dødd, eller tanken på Jesus i påskesola, som gjorde at jeg plutselig ble grusomt lei av umoral. Jeg bestemte meg dermed for at den neste solen som stod opp skulle omgjøre meg til et renskåret moralsk menneske. 

Neste morgen startet med at sollyset snek seg skamløst gjennom glippene i persiennen min, mens metallpendelen på vekkerklokken kastet meg inn i min nye, høymoralske hverdag. Som det mennesket jeg hadde blitt tenkte jeg å starte dagen med en karbondioksidsvennlig frokost, men fant bare kokt skinke i kjøleskapet. På hylla til romkameraten derimot, lå gårsdagens veggieburger. Da stod jeg der altså med hånden mellom skinke og burger, og innså at jeg for første gang i mitt liv befant meg på slagmarken mellom to moralske skyttergraver. Hva skulle komme først? Kloden, eller romkameraten? Dette brukte jeg litt tid på, men innså etterhvert at jorda var nødt til å komme før individet. Jeg spiste derfor min romkamerats resteburger. Det var det eneste riktige å gjøre. 

Og det var der jeg sto med hånda mellom skinke og burger at jeg for første gang i mitt liv befant meg på slagmarken mellom to moralske skyttergraver

Pilegrimsreisen

Det moralske livet rullet videre, og det gjorde bussen også, uten meg. Jeg måtte ta mine rettskafne ben fatt og vandre pilegrimsreisen til forelesning. Pilegrimer har derimot som oftest ingen tidsfrist, der jeg måtte være fremme innen 09.15. Det gikk ikke. Jeg snek meg lydløst inn i forelesningssalen en halv time for sent, og satt meg på bakerste rad. Foreleseren snakket om Kants maksimer, og jeg slet med å konsentrere meg. Reisen hadde brent bort mye av frokosten, og jeg begynte å bli klar for lunsj. I pausen gikk jeg i kantina og kjøpte en ost- og skinkebaguette. Søren! Skinke igjen! Min moralske integritet hang allerede i en tynn tråd og klokken var ikke engang tolv. Jeg spurte ei jente på forelesningssalen som satt og spiste en banan om hun ville bytte. Hun samtykket. Heller henne enn meg, tenkte jeg, i all min etiske bevissthet, der jeg satt og gomlet på bananen. 

Etter forelesning var tiden kommet for en tur på lesesalen, men jeg ble stoppet på veien. Han fyren fra linja som alltid skal ha meg med på å kjedelige arrangementer stanset meg. «Var det sånn at du ikke kunne være med å se Gullrekka på fredag?», spurte han meg. Med tanke på min unge alder og mangel på en iboende trang til kjedelige fredager, fant jeg på noe om andre planer dagen i forveien, men nå som jeg ble konfrontert igjen; kunne min moralske ed ha tilbakevirkende kraft? Jeg tenkte så det knaket. Hele seansen ble grusomt pinlig etter 15 sekunder med drepende stillhet. Han spurte igjen. «Du, det har seg slik», begynte jeg, uten å vite hvor dette ville ta veien, «at jeg kan komme, men jeg har ikke lyst». Det ble stille på nytt. Brutalt. «Javel?» sa han til slutt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si uten å gli vekk fra moralen på nytt, så jeg ga ham et håndtrykk og sprang inn i lesesalen. Han ble stående med hånda halvt hengende i luften, med blikket fastlimt på den rømmende pilegrimen han nettopp hadde fått avslag fra.

Moralkontroll på bussen

Etter en lang dag med studier var tiden inne for å dra hjem. Jeg gikk på bussen og fant et ledig sete lengst bak, der jeg omsider duppet av. Jeg vet ikke hva det var som vekket meg. Kanskje hadde bussen kjørt over en dump, kanskje var det at jeg kom på at å snike på bussen fortsatt var umoralsk, eller kanskje var det rett og slett billettkontrolløren som tok meg på skulderen. Han sto over meg som en moralens kjempe og så ut til å spørre om jeg var klar til å svare for mine overtramp da han sa «Kan jeg se billetten din?» Hva skulle jeg si? Han ville aldri forstå. Han var jo billettkontrollør. Jeg ba ham tilgi meg, at jeg hadde gått på bussen fullstendig ubevisst mine synder, og at jeg egentlig var moralens største forkjemper. Han så bare morskt ned på maskinen, som stemte med i elendigheten ved å skrive ut en lang, forferdelig lapp. 

Hva skulle jeg si? Han ville aldri forstå. Han var jo billettkontrollør.

Jeg luntet hjem med boten i lommen og møtte romkameraten i døra. «Du har ikke sett vegetarburgeren min?» sa han undrende. Det var dråpen. Det fantes ikke lenger ord. Moralen var overalt og ventet på meg rundt hver eneste sving. Hvordan var det mulig å leve opp til det den krevde av deg? Og hvis det faktisk var mulig, hjalp det noe? Mitt indre moralkompass fortalte meg hva som var rett og hva som var galt, men sa ingenting om hva som var gjennomførbart. «Nei» svarte jeg, og gikk på kjøkkenet for å spise det eneste som lå igjen i kjøleskapet: Kokt skinke.  

(Bilde øverst: Aron Visuals/Unsplash)