Dronekrigføring: med ny og avansert militærteknologi følger nytt ansvar

Dronekrigføring: med ny og avansert militærteknologi følger nytt ansvar

Representerer droneteknologi en innovativ og effektiv militærteknologi eller en uønsket utvikling for fremtidens konflikter? Og hvilket ansvar har vestlige stater som innehar avansert militærteknologi som droner overfor stater med svakere militær kapasitet 

Tekst: Sunniva Mowatt Storm 
Foto: Jonathan Cutrer

Droner til bruk i krig går under kategorien unmanned combat aerlial vechile, på norsk fjernstyrte luftfartøy. Droner brukes både til rekognosering og som våpenbærende enheter som missiler. Denne distinksjonen brukes henholdsvis mellom overvåkingsdroner og stridsdroner. Overvåkingsdroner kan være et brudd på en stats suverenitet dersom den benyttes på en annen stats territorium uten tillatelse. Stridsdroner er desto mer problematisk både fra et folkerettslig og etisk perspektiv. Stridsdroner anvendes primært for å uskadeliggjøre militære mål i krigssoner som Afghanistan, Pakistan, Syria og Yemen.  

Per i dag benytter alle de store militærmaktene seg av droner som en del av sitt krigsapparat. Dette inkluderer alle medlemmene av sikkerhetsrådet, i tillegg til stater som Israel, Iran, India, Pakistan og Tyrkia. Også det norske militæret benytter seg av droner, dog kun som overvåkningsutstyr. USA er imidlertid den største av de vestlige aktørene innen dronekrigføring. Storbritannia benytter seg også av stridsdroner, blant annet i Syria, og ofte i samarbeid med USA. 

Effektiv krigføring 

Dronekrigføring har flere umiddelbare fordeler for stater som innehar teknologien. Land som USA unngår å sette egne soldater på spill ved å bruke droner, og slik kan de forsøke å rettferdiggjøre krigføring blant egen befolkning. Ettersom dronene ikke har mannskap ombord, kan dronene typisk ha en flyvetid på mellom 16 til 20 timer. Dette gjør dem egnet til å sirkle over mål i lengre perioder og observere før eventuelle angrep. Droner er dessuten ofte mer kostnadseffektive enn andre luftangrep.  

Stridsdroner har også vist seg effektive i bekjempelse av enkeltpersoner i terrorgrupperinger. Den vestlige dronekrigen har tatt liv av hundrevis av fiendtlige soldater, inkludert flere lederskikkelser i Al Qaida og IS. Listen over bekreftede dødsfall inkluderer den britiske IS-soldaten Mohammed Emwazi, også kjent som ‘Jihadi John’, samt lederen for IS i Afghanistan, Abu Sayeed Orakzai, og hans to forgjengere Abdul Hasib og Hafiz Sayed Khan.  

Det legges ofte vekt på at droneangrep er mer presise og fører til færre sivile dødsfall enn tradisjonell krigføring. Droneteknologi kan i prinsippet være bedre for sivilbefolkning enn mer ikke-diskriminerende våpen som klasebomber og personellminer. Blant annet har Obama vært tydelig på hvordan sivilbefolkning blir skånet ved bruk av droneangrep: i 2013 uttalte han at «Beyond the Afghan theater, we only target al Qaeda and its associated forces. And even then, the use of drones is heavily constrained». Dronepilotene i USA skal også eksklusivt handle utfra en såkalt ‘kill list’, som skal være autorisert av presidenten. Dersom dronekrigføring skjer i tråd med slike retningslinjer, er det reellt å snakke om skåning av sivilbefolkning. Imidlertid tyder flere rapporter på at en slik presisjon ikke enda er mulig med dagens droneteknologi. 

Når én side er i stand til å angripe motstanderen med liten til ingen risiko for egen sikkerhet, kan dette være en farlig utvikling

Muligheten til å begrense tap av egne soldater kan være én av grunnene til den høye oppslutningen for bruk av droner i USA. Undersøkelser blant den amerikanske befolkning viser et positivt flertall til droneangrep rettet mot terrorister i land som Pakistan, Yemen og Somalia, med en prosentandel på mellom 56% og 75% støtte. I kontrast viser en global undersøkelse utført av Pew Research Center at støtten blant nære allierte som Tyskland og Frankrike henholdsvis ligger på 38% og 37%. I samme undersøkelse er Storbritannia landet som stiller seg nest mest positiv til dronekrigføring, der 44% stilte seg positive og 47% var negative. Resterende 5% stilte seg nøytrale. 

Etikk og ansvar 

På tross av høy popularitet blant amerikanerne finnes det høyst problematiske elementer ved dronekrigføring. Mange av tilfellene der droner blir benyttet i dag er i såkalt asymmetrisk krigføring, der én part har klart sterkere militær kapasitet enn den andre. I land som Afghanistan, Pakistan og Yemen representerer droner den ene partens militære overlegenhet; den sterke parten kan sirkle usett over fiendens hoder, og klar til å angripe. Når én side er i stand til å angripe motstanderen med liten til ingen risiko for egen sikkerhet, kan dette være en farlig utvikling. Dette har ført til kritikk for uetisk krigføring, anklager om krenkelse av staters suverenitet og brudd på fundamentale menneskerettigheter. Obama pekte på at krigen mot terror og bruk av droner i denne krigen er «a just war – a war waged proportionally, in last resort, and in self-defense». Det folkerettslige perspektivet knyttet til bruk av stridsdroner forblir imidlertid en vanskelig diskusjon.  

Om selv ikke vestlige stater som i stor grad vektlegger humanitær folkerett klarer å forvalte dette ansvaret, lover det dårlig for fremtidens konflikter

Ansvarskonseptet er et annet problematisk element ved dronekrigføring. Ved å slippe å stå ansikt til ansikt til målet kan faren for avhumanisering være stor. Sittende tusener av mil fra konfliktsituasjonen leverer dronepilotene dødsdommer ved å trykke på en knapp. Som Brandon Bryant uttaler i dokumentarfilmen Drone fra 2014: «No one’s gonna catch us [...] It was just point and click”. Som overordnet trend er dette en bekymringsverdig utvikling for fremtidige konflikter. Faren ved avstand og avhumanisering kan dog sammenliknes med andre former for krigføring, som for eksempel luftangrep, men likevel vil bruk av stridsdroner flytte piloten enda et steg fra situasjonen.  

Etterretning 

Med den store avstanden til konfliktområdet kan samtidig etterretningsarbeidet vanskeliggjøres. Når dronepiloter utfører henrettelser sittende komfortabelt i en base i Lincolnshire, Nevada eller Ramstein, reiser det spørsmål om hvor mye oversikt pilotene egentlig har over situasjonen. USA har fått spesielt mye kritikk for manglende etterretning før droneangrep i Yemen og Somalia. Her baserer amerikanerne seg i stor grad på teknisk informasjon fra telefondata og overvåkingsdroner, ettersom de selv har begrenset tilstedeværelse på bakkenivå. I både Yemen og Somalia anskaffes mye av den amerikanske etterretningen av vertsnasjonen, som gjør det vanskelig for USA å verifisere informasjonen. Medfølgende mangel på håndfast etterretning har ledet til operasjoner på grensen til skjødesløshet. Dette kan eksemplifiseres med drapet på den 16 år-gamle amerikanske statsborgeren Abdulrahman al-Awlaki og hans 17 år-gamle fetter i et forsøk på å drepe et prominent Al Qaida-medlem. CIA hevdet senere at de ikke var klar over at al-Awlaki var til stede, og Al Qaida-medlemmet som angrepet var tiltenkt, viste seg å ikke ha vært tilstede.  

Den britiske forskeren Shakank Joshi trekker også frem feilaktige drap på lederskikkelser i stammer i Yemen som resultat av manglende etterretning. Al Qaida benytter slike feilslåtte droneangrep som propaganda mot vesten, og forskere som Joshi understreker at det har bidratt til å understøtte Al Qaida i disse områdene. Nok et uheldig resultat av droneangrep er tapet av etterretningskilder som kunne blitt innhentet ved å ta sentrale skikkelser i fiendtlige grupperinger i fangenskap.  

Sivile dødsfall 

Til tross for lovnader fra høyere hold, har droner tatt liv av utallige sivile i krigssoner. I følge The Bureau of Investigative Journalism står amerikanske droneangrep til ansvar for mellom 751 og 1597 sivile dødsfall globalt siden 2002. Blant dem er 252 til 359 barn. Dette tallet er relativt lavt sammenlignet med det totale antall dødsfall på mellom 8.059 og 11.482. Samtidig regnes statistikken til The Bureau of Investigative Journalism som svært forsiktig av flere forskere; en annen rapport fra 2009 konkluderer nemlig med at amerikanske droneangrep står for 10 sivile dødsfall per drepte stridende. Tallene er med andre ord sprikende, men de presenterer fortsatt et bilde av situasjonen som setter spørsmål ved militære myndigheters evne til å levere like presise angrep rettet kun mot terrorister. Har det oppstått en gråsone mellom terrorist og sivilist?  

At tilnærmet all krigføring fører til sivile dødsfall er et ubestridelig faktum. På tross av lovnader om presisjon har droner vist seg som intet unntak. 

Såkalte “signature strikes” bidrar i økende grad til å viske ut forskjeller mellom sivile og stridende. Betegnelsen “signature strikes” benyttes om droneangrep rettet mot mennesker med svake eller innbilte forbindelser til organisasjoner som Al Qaida. De siste årene har flere vestlige droneangrep vært av denne art. I slike tilfeller har flere av de mistenkte kun vært skyldig i å være på feil sted til feil tid, og dermed blitt linket til en fiendtlig gruppering. Dette gjelder blant annen læreren Ali Al-Qawly og hans fetter Salim som ble offer for et droneangrep fordi de plukket opp to haikere langs veien en januarkveld i Yemen i 2013. Ali Al-Qawly og Salim endte opp som såkalt ‘collateral damage’ i en operasjon mot de to haikerne som viste seg å være Al Qaida-medlemmer. Det har også vært tilfeller der hele sammenkomster har blitt utilsiktede ofre i forsøk på å ta en håndfull ekstremister. Dette har ledet til kritikk om at vesten handler som ‘dommer og henretter’. Når vestlige stater i større grad er villig til å ofre sivile og løst tilknyttede enkeltmennesker virker dette som en farlig utvikling.  

Avslutningsvis  

I prinsippet kan dronekrigføring være en presis og effektiv form for krigføring. Droner er velegnet til overvåking, relativt kostnadseffektive og innebærer mindre risiko enn lignende luftangrep fra fly. I praksis ser vi også at dronekrigføring har vært svært effektiv i å uskadeliggjøre flere høytstående mål i grupperinger som IS og Al Qaida. Droneteknologi kan òg skåne sivilbefolkning i større grad enn mer ikke-diskriminerende våpen, som klasebomber og personellminer. Det er dermed vanskelig å konkludere med at bruk av droner i krig kun har en ensidig negativ utvikling. Allikevel bygger denne praksisen på en tvilsom etikk. Dette illustreres blant annet gjennom advarsler fra det britiske parlamentet om at dronepiloter risikerer straffansvar for mord og rettsforfølgelse for brudd av folkeretten. At tilnærmet all krigføring fører til sivile dødsfall er et ubestridelig faktum. På tross av lovnader om presisjon har droner vist seg som intet unntak. Prisen for avstand til konfliktområdet er mindre oversikt over konfliktsituasjoner og dårligere etterretning, som kan føre til drap på utilsiktede ofre. Det er med andre ord nødvendig å fremme et nyansert bilde av dronekrigføring. 

Uavhengig av synspunkt knyttet til bruk av droner i krig, setter slike effektive våpen et spørsmålstegn ved det generelle ansvaret tilknyttet avansert militærteknologi som droner. Ansvaret omfavner stater med mindre avansert militærteknologi, sivile som befinner seg i nærområdet eller kan bli offer for ‘signature strikes’ og pilotene som utfører slike angrep. Om selv ikke vestlige stater som i stor grad vektlegger humanitær folkerett klarer å forvalte dette ansvaret, lover det dårlig for fremtidens konflikter. 


For mer informasjon se 

Kilder: 

https://theintercept.com/drone-papers/firing-blind/

https://www.thebureauinvestigates.com/projects/drone-war

https://www.cnas.org/publications/reports/u-s-public-support-for-drone-strikes#fn2

https://www.rollingstone.com/culture/culture-news/death-from-above-how-american-drone-strikes-are-devastating-yemen-97688/

https://www.nytimes.com/2013/05/24/us/politics/transcript-of-obamas-speech-on-drone-policy.html

http://www.pewresearch.org/2013/02/06/u-s-use-of-drones-under-new-scrutiny-has-been-widely-opposed-abroad/