Egentlig bare du

Egentlig bare du

Tekst: Ingvild Hegge Eriksen

 

I mørket kan jeg skimte de jævla hvite tennene dine, og bak oss forsvinner byen og alle lysene i tusen kilometer i timen. Du sitter på den andre siden, i midten, med en jente på hver side. Du har sikkert sagt like mye som jeg kommer til å si i løpet av et helt liv. Klokka er kvart på ett på natta. Jeg vil bare dundre knyttneven mot bilglasset.

«Å starte en sosial bedrift handler om å se et problem, og finne en bærekraftig løsning.»

På universitetet er du så travel uten at jeg vet hva du gjør, du sitter hjemme hos noen kompiser og snakker om veskemerker, for det er sånt man gjør man der du kommer fra. Du går forbi meg i klasserommet til vanlig, streifer skuldra mi uten å blunke, aner du hvor mange millimeter jeg er fra å røske tak i den og glane inn i ansiktet ditt, nei, for du bryr deg ikke om sånne fra min verden, gjør du vel? Og i kantina skriker man over bordene for å delta i samtalen, alle festene jeg vil spole forbi, steder jeg vil besøke, men aldri rekker. Vinflaskene som skal være ti kroner dyrere enn normal pris, romanene man helst burde ha lest, jentene du helst vil ligge med i stedet for meg. Og hvordan vet jeg det?

Det er ikke vanskelig å gjette.

Jeg prater ikke, men jeg ser alt, og det er fordi jeg kan lene meg litt på siden, se deg, spise opp overkroppen din, sluke armene dine, og nesten, bare nesten, kan jeg føle hvordan tankene mine krabber inn i musklene dine, jeg vil slenge deg i bakken, krabbe over deg, slikke ansiktstrekkene dine og frese med leppene mine tett inntil dine, slik at spyttet flimrer seg inn i munnen din og inn i kroppen og sjelen din. Hvorfor ser du alle andre og ikke meg?

Det er så rasende typisk. Noen ganger er du milevis unna med de kjekke kompisene dine eller alle klassevenninnene, og andre ganger flagrer du forbi og er umulig å huke tak i, snakke til. Det beste hadde vel vært å hugget tak i deg med øks, da hadde ikke bare du, men resten av verden skjønt hvor mye du går glipp av ved å ikke tørre å entre mitt univers. Du er feig, du, feig som må sole deg i glansen av de blendende tennene dine som har stjålet fra meg alle jentevennene mine. De som sitter klin inntil den passe tettsittende skjorta di nå.

Noe som ligner en basstromme, slår og slår og slår i brystet mitt der jeg sitter i taxien. Din faens tjuv, jeg tror du bare, uten at du vet det selv, stjeler oksygen og all den fornuftige hjerneaktiviteten min. Og så er det så himla latterlig at det i tillegg er latterlig å skrive at det er latterlig, men jeg skjønner faen ikke hvorfor akkurat du må sitte der på universitetet og høre hvert ord jeg sier når ordene jeg sier er ord som ikke er ment for dine ører, men i det øyeblikket jeg smiler og ler og er meg selv igjen – da har du sunket i jorda, flyktet inn på et eller annet pikerom på Grünerløkka eller satt deg på flyet hjem til besteforeldrene dine. Og som om det ikke var nok, males netthinnen min av deg i armene på bestevenninna mi på Revolver for noen uker siden. Hvem blir det i kveld, undrer jeg, later som om jeg tørker opp det selvgode gliset ditt og klistrer det utenpå panseret på bilen, får sjåføren til å skrense i neste sving slik at du skal slippe å vite at du kan få hver eneste jente og beseire hvert eneste jobbintervju, det er så synd på deg, altså. Jeg klør meg på nesa, og ja, det klør faktisk, det er ikke bare en erstatning for å reise meg opp og kaste meg over deg som et bytte. Røske av deg hettejakken, rive opp skjorta di og spørre om vi kanskje skal ta en kaffe i morgen eller noe.

Skjønner du ikke at jeg blir lei meg når du er så himla selvsikker, men du tør ikke å gjøre noe annet enn å gi meg 250-wattssmilene dine og høflige komplimenter. Jeg er ikke bare en utstillingsdukke, og jeg er heller ikke kun en høy, slank jente i en taxi i Hamburg. Musikken i bilen er høy, men stemmen din høyere. Innimellom overdøves den av et pikekor som ler til de tisser på seg.

Jeg er en jente av kjøtt og dritt og blod og følelser, jeg er for faen ikke bare en rød kjole og et langt, lyst hår. Men så er det visst sånn, og det frister å dynke leiligheten din hjemme i bensin, legge igjen en metallplate med blodet mitt på, risse inn navnet mitt, snakkes aldri, liksom. Du tok med deg bestevenninna mi hjem, men det var jeg som hjalp deg med eksamen.