En flink pikes hjertesukk..

I høst har «flink pike»-debatten gått for fullt i norske medier, og den sykemeldte, overarbeidede kvinnen har fått klar beskjed om å ta livet mer som det kommer. For noen setter det sinnene i kok.

 

Hanna Norberget skrev i november et innlegg til den likestilte 2014-mannen i Dagbladet, hvor hun, med forsøksvis skarpe stikk, kritiserer påstanden om det likestilte Norge. «Mannen» blir anklaget for å være en uoppmerksom, passiv partner, som stadig lar «Kvinnen» ta brorparten av ansvaret i «Samlivet». Men kjære Norberget – nå har vi vel sporet av?

 

Innlegget bærer preg av en krangel mellom partnere mer enn et seriøst innlegg i en debatt om et reelt samfunnsproblem. Det forutsettes at «alle menn» er mindre flinke enn «alle kvinner» til husarbeid og hygieniske hensyn, samt at «ingen menn» er opptatt av omsorg for syke kollegaer, barnas venner eller svigermors morsdagsgave. Om debattinnlegget skal tas seriøst kan tre løsninger foreslås; kommunikasjon, noen kompromisser og hold fingrene fra fatet når mannen jobber. Når det er sagt, er kritikken av mannen hverken hensiktsmessig eller rettferdig.

 

Kommunikasjon
Det kommer vel neppe som noen overraskelse – men bør tydeligvis presiseres. Om Hanna Norberget er oppgitt over en partner som ikke rydder ut «det mugne syltetøyet» fra kjøleskapet, eller tar en opprenskning i tørrskapet, så er det lov å kommunisere et behov for mer støtte. I et hvert samliv må sånne diskusjoner tas – og kanskje må en fordeling av arbeidsoppgavene til. Kanskje mannen i det aktuelle forholdet er mindre god på omsorgsgaver og kjøleskapsvask, og bedre på gulvvask og bilens ve og vel (nei, jeg kan ingenting om bil, journ.anm.). Eller kanskje han er en racer på klesvasken. Problemet med dette fokuset på små hverdagslige hensyn er at de er ikke egentlig essensielle for det reelle problemet.

Problemet, slik jeg ser det, er mindre at menn er ubrukelige, og mer at kvinnen ikke evner å kommunisere sine behov lenger. Det er mulig at noen kvinners perfeksjonisme har strukket seg så langt at en mann (om stereotypene skal få litt plass også her) ikke vil akseptere nødvendigheten av å utføre oppgavene. I slike tilfeller kan kanskje en samtale om hvorfor oppgaven oppleves som viktig kunne utlede et kompromiss – eller eventuelt overbevise den andre part om hvor essensiell oppgaven er, eller ikke er.

Det er selvsagt urimelig at kvinnen skal ta det hele og fulle ansvar for husstandens trivsel og orden, men det er minst like urimelig å fremstille «Mannen» som en unnasluntrer. I mitt liv har jeg opplevd menn som mer ryddige, mer praktiske og ofte nesten like omsorgsfulle (når omsorg skal vurderes som mat eller gaver) som kvinner. Ja, kanskje de ikke bryr seg så mye om ungen blir skitten, slår seg på kneet, eller mangler en lue. Kanskje en syk kollega ikke får blomst. Er det så farlig da? Kanskje det heller er slik at «Kvinnen», slik hun fremstilles av Norberget, har et kontrollbehov som gjør at «Mannen» ikke strekker til.

 

«My way, or the highway»
Et kontrollbehov, som de fleste – og særlig jeg – kan kjenne seg igjen i, men som kan sabotere både psykisk helse og gode relasjoner. Det handler ikke om at alt må være perfekt, men at alt må være på min måte. Problemet med min måte er at ingen andre lever opp til standarden – enten fordi jeg ikke får kommunisert godt nok hva jeg vil ha, eller fordi andre kanskje har et mer avslappet forhold til omverdenen enn meg. Eller – gisp! – kanskje de andre er uenige med meg. I løpet av mitt (relativt) korte liv har jeg lært at jeg får det ikke slik jeg vil i alle situasjoner, og i mange tilfeller kan alternativet være vel så godt. Kanskje – men bare kanskje – til og med bedre. Fordelen med kompromisser er at begge parter får ta del i beslutningsprosessen, heller enn at «Mannen» til stadighet blir den inadekvate tjeneren som ikke gjør jobben, slik den ble diktert av «Kvinnen».

 

Norberget tillegger «Kvinnen» det fulle ansvar, slik det er i dag, for at verden skal gå rundt. I en stråmannsargumentasjon rundt påstanden om at «Kvinnen» må senke kravene, sier Norberget at «(…) den syke kollegaen trenger ikke blomster, men et samfunn fritt for omsorg er ikke mitt drømmesamfunn». Problemet her er at Norberget forutsetter at det kun er «Kvinnens» versjon av omsorg, kun «Kvinnens» forståelse av et «godt samfunn», og kun «Kvinnens» krav til hygiene, matpakker, og påkledning i barnehagen som er gode nok. Det er her hun tar så fundamentalt feil. For det første har ikke Norbergets krav til det perfekte liv umiddelbar gjenkjennelseskraft – i alle fall ikke hos meg. For det andre, har mannen – da til forskjell fra «Mannen» – en essensiell rolle i barnas oppdragelse og det voksne samliv. Han skal være en partner, men det må være greit om denne partneren har sin egen mening, og ikke alltid henger seg opp i det samme som sin kjære.

 

Menn er forskjellige, like fullt som vi kvinner er forskjellige. Jeg opplever personlig Norbergets analyse som svært diskriminerende, i begge retninger. Den forutsetter at alle kvinner opplever et nullsamarbeid med menn i sitt liv. Den forutsetter at alle kvinner har behov for å kontrollere alt mannen gjør. Ikke minst forutsetter den kvinnen som en ulevelig perfeksjonist som ikke kan anerkjenne en arbeidsfordeling, og på død og liv må ta æren for alle aspekter av hjemmets oppgaver. Den stakkars mannen blir fremstilt som en likegyldig sokk – men riktignok en sokk vi alle skal være overrasket over at overlevde ungkarstilværelsen, ettersom han burde dødd av botulisme fra utgått mat eller snublet i uoverkommelige kleshauger foran en vaskemaskin som aldri ble brukt.

 

Debattens natur
Hele innlegget til Norberget er en håpløs forskyvning i debatten rundt utbrente, flinke piker. «Mannen» kan ikke få skyld for at vi jenter sliter oss ut. Man kan ikke skylde på mediene heller.  Deler av forklaringen ligger kanskje i medier, oppdragelse eller samfunn, men til syvende og sist er det vi kvinner som må ta ansvar for eget liv. En ansvarsfraskrivelse av dette kaliberet, hvor «Mannen»s latskap får skylden for at «Kvinnen» må jobbe dobbelt opp, er problemet uverdig. Svikten ligger kanskje mer hos kvinnen selv, om Norbergets fremstilling av «Kvinnen» skal legges til grunn. I mine øyne fremstår hun som slitsom, masete og uten evnen til å delegere oppgaver til dem rundt seg. Om dette er problemet er det neppe en løsning å kritisere mannen.

 

Norberget går rett i strupen på utsagn om at kvinnen må slappe av mer og fire litt på kravene. Med hennes avslutning, hvor hun påpeker at «Mannen» slipper julegaveideer på Instragram – og at hun kunne jo slettet dem, men vi vet jo hvem som kjøpe gavene, viser hun at dette rådet er en fjert i motvind. Ingen skal få fortelle «Kvinnen» at hennes utgave av verden ikke er korrekt, og ingen skal fortelle henne at det finnes en enklere, mer komfortabel levemåte. Det er synd. Personlig har jeg ikke Instagram, og julegaveshoppingen er kosetid. Personlig prøver jeg mitt beste på å akseptere andres standarder når jeg ser at mine er uholdbare. Ofte har andre rett. Personlig prøver jeg å være litt mindre flink pike. Jeg puster med magen, og ber om hjelp når jeg ikke orker alt jeg skulle gjort. Jeg firer på kravene til meg selv – og oppfyller dem likevel, når angsten har roet seg. Jeg vil ha meg frabedt «Kvinnens» kontrollbehov og perfeksjonspsykose.  I dag skal jeg gjøre en ekstra innsats for aldri å bli «Kvinnen».  Jeg sier ikke at jeg har funnet svaret på problemet, men jeg vet at svaret ikke ligger i kritikk av mannens rolle i samfunnet.