En hyllest til musikkens kraft

En hyllest til musikkens kraft

Alle tanker, holdninger og meninger bør bli hørt, selv om de kan virke provoserende for noen. Denne ideen er utgangspunktet for den norske visesangeren Pål Moddi Knutsen sin debut som forfatter, i boken Forbudte sanger.  

«Du pleide å være favorittartisten min. Jeg trodde du hadde ryggrad». Slik innleder Moddi boken ’Forbudte sanger’. Sitatet kommer fra en av Moddis tilhengere i forkant av hans planlagte konsert i Israel, med en oppfordring om å avlyse konserten. Kritikerne mente at å spille en konsert i Israel var det samme som å «legitimere en stat bygd på okkupasjon og apartheid». Moddi valgte å avlyse konserten, og argumenterte for avgjørelsen ved å si at en boikott av Israel var det eneste som kunne tvinge frem en sammenheng mellom ord og handling, ettersom alle midler som omhandlet dialog var prøvd ut. I forbindelse med den konfliktfylte avgjørelsen ble Moddi gjort oppmerksom på en tredve år gammel protestvise av den norske sangeren Birgitte Grimstad, som ble nektet fremført i Israel, og senere glemt.  

Menneskerettighetsorganisasjoner verden rundt har reagert sterkt på fengslingen av jentene i Pussy Riots, og krever umiddelbar løslatelse av gruppen. Foto: zsoolt/Flickr

Denne historien ga Moddi en idé. Hva om det fantes andre sanger der ute som av en eller annen grunn ikke ble spilt? Ideen ble starten på prosjektet ’Unsongs’, som tar for seg sanger som på et tidspunkt har blitt forbudt, sensurert, eller brakt til taushet. Samlingen av 12 forbudte sanger kommer fra hele verden, og består av alt fra meksikanske narkotika-viser til protester mot den russiske presidenten. I boken ’Forbudte sanger’ går Moddi dypere inn i historien til hver og en av sangene fra ’Unsongs’ og gir leseren et innblikk i hva sensur kan frarøve mennesker. Resultatet er en rekke sjokkerende og sterke fortellinger om hvordan mennesker verden over har blitt fratatt sin ytringsfrihet og utsatt for grusomme overgrep, kun for å ha skapt provoserende musikk. Personene bak historiene har lite til felles, bortsett fra deres kamp for retten til å synge. Om musikk kan bidra til å bekjempe urettferdighet i verden, er et spørsmål som kan stilles her. 

Kapitlene i ’Forbudte sanger’ er delt inn etter de ulike historiene bak de 12 sangene på Moddis album. Hvert kapittel forteller oss hvorfor sangene ble laget og hvorfor de ble forbudt, sensurert eller på andre måter stilnet. De handler om mennesker som har utfordret og kritisert de mest autoritære og undertrykkende regimer gjennom musikken sin, og som også har måttet tåle konsekvensene av det. Moddi forteller historiene med dyp innlevelse og velger sine ord med omhu. Han behandler sine kilder med varsomhet, uten at dette gjør boken noe mindre interessant. Resultatet er at jeg ved slutten av hvert kapittel sitter igjen sjokkert – over hva mennesker er i stand til å gjøre for å opprettholde sin makt, men samtidig fascinert – over de som aldri gir opp før deres sak er hørt. Boken er en annerledes innføring i politisk historie, og bidrar i mitt tilfelle til en higen etter å lære mer om hver og en av hendelsene.  

Alle historiene er sterke og berører på hver sin måte, men spesielt gripende for min del er  fortellingene fra Israel-Palestina-konflikten. Den 50 år lange okkupasjonen av Palestina har resultert i mange blodige sammenstøt og fordrevet flere hundre tusen mennesker fra sitt hjemland. Omfanget av tragiske skjebner er uendelig. Et av kapitlene i boken handler om sangen jeg nevnte i innledningen, «Eli Geva», som forteller historien om en israelsk offiser med samme navn, som under beleiringen av Beirut i Libanon i 1982 nektet å føre sine menn inn i krigen. Han argumenterte med at invasjonen ville føre til unødvendige sivile tap, i tillegg til at den israelske hæren ville mislykkes i å ødelegge fienden, den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, som hadde baser i Libanon. Eli Geva ble senere avsatt fra hæren som et resultat av sin motstand. Hans historie nådde den norske visesangeren Birgitte Grimstad, som dedikerte en egen sang til den israelske offiseren. Sangen ble dessverre oppfattet som så kontroversiell, at under en konsert i Tel Aviv ble Grimstad frarådet å synge den. Moddi har gjenskapt denne glemte sangen, og forteller i kapittelet om sitt møte med den faktiske offiseren, Eli Geva.  

 Resultatet er en rekke sjokkerende og sterke fortellinger om hvordan mennesker verden over har blitt fratatt sin ytringsfrihet og utsatt for grusomme overgrep, kun for å ha skapt provoserende musikk.  

«A Matter of Habit» er et annet kapittel om en sang som tar for seg de mange tragiske skjebnene Midtøsten-konflikten har vært årsak til. Sangen er basert på vitnesbyrd fra soldater som har tjenestegjort i den israelske hæren. De beskriver hvordan okkupasjonen blir den nye normalen, og hvordan selv det å drepe blir til en vane. Sangen ble også svært kontroversiell blant israelske støttespillere, og som et resultat ble den utelatt fra en rekke radiostasjoner. I ’Forbudte sanger’ forteller Moddi om sitt møte med en av de tidligere soldatene, som beskriver hendelser der han blant annet har vært sekunder fra å ta livet av barn. Det er skremmende å forestille seg et samfunn der en betydelig andel av befolkningen er vant til å peke våpenet sitt mot mennesker. 

Det er svært mange av historiene bak sangene fra ’Unsongs’ som gjorde sterke inntrykk, men jeg skal beherske meg fra å fortelle om alle. Jeg vil likevel trekke frem enda en historie, som jeg festet meg spesielt ved. Kapittelet ’Punk Prayer’ forteller om det russiske punk-kollektivet Pussy Riots, som i 2012 stormet Frelseren Kristus-katedralen i Moskva og skrek ut protester mot den russiske presidenten, samt kirken han har et tett samarbeid med. Senere ble det publisert en video der protestene ble akkompagnert av en bråkete punk-sang. Jentene i protestgruppen fikk en fengselsstraff på to år som et resultat av opprøret. Det er oppsiktsvekkende hvordan Russland, et land som ligger oss så nært geografisk, kan fengsle mennesker for å synge regimekritiske sanger. I tillegg er det interessant hvordan budskapet bak sangen er såpass omstridt blant den russiske befolkningen. 42 prosent av russere mener nemlig at sangen er et angrep på den russisk-ortodokse kirken, selv om den egentlige protesten omhandler Putin og hans innflytelse innen den russiske kirken. Til tross for at dette er en historie som ikke bidrar til særlig optimisme, med tanke på ytringsfrihetens forhold i Russland, har Moddi fortalt historien på en slik måte at vi i beste fall blir motivert til å kjempe for den. Det er også verdt å høre på hans egen tolkning av punk-sangen, som han har omskapt til en nydelig og betydelig roligere versjon, uten at styrken og viktigheten i det opprinnelige budskapet svekkes.  

Hvorfor bør boken til Moddi leses? I mitt tilfelle fikk den meg til å reflektere over sensurens meningsløshet. Hvordan selv de vakreste toner kan bli stilnet for å dempe noen maktsyke menneskers frykt for opposisjon og opprør. I tillegg gir den, subjektivt sett, et tilfredsstillende svar på spørsmålet om musikk kan bidra til å forandre verden til det bedre. Mange av sangene Moddi har skrevet om, bidro til sterk debatt rundt kritikkverdige forhold i flere land. Vi kan dermed si med sikkerhet at musikk kan tematisere problemer og konflikter på en måte som vekker sterke følelser hos de som lytter – kanskje det er dette som til syvende og sist fører til forandring? ’Forbudte sanger’ er uansett et svært viktig bidrag i kampen for universell ytringsfrihet, uavhengig av hvilket budskap som står på agendaen.