En kaffe med Cathrine Holst

En kaffe med Cathrine Holst

Til tross for kort varsel og travel timeplan, takket Cathrine Holst ja til å møte meg på Trygve en fredag formiddag. Vi pratet blant annet om feminisme, begivenhetsløse hverdager og vårt felles ønske om å gjenopplive den sagnomsuste fulltidsstudenten. 

Tekst: Fride Selnes Jensen 
Foto: Johan Ness Gerhardsen 

Cathrine finner meg langt bak i Trygves lokaler, og selv om vi aldri har møttes kommer hun inn med en varme som gjør at jeg sitter igjen og skulle ønske at jeg valgte sosiologi som fordypning likevel. Cathrine Holst er nemlig professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, med faglige interesser som blant annet demokratiforskning, europeisk integrasjon, likestillingspolitikk, feministisk teori og kjønnsforskning. Spennende saker, med andre ord. I det hun tar en første slurk av kaffen takker jeg henne for at hun tok seg tid til å møte meg på så kort varsel, og spør hva hun gjør for å koble av når hun er inne i hektiske perioder sånn som nå. Hun drar litt på svaret i det hun svelger kaffen. 

Når jeg skal slappe av prøver jeg først og fremst å komme meg av nett, ved for eksempel å gå tur eller lese en bok. Det er kanskje felles for mange, men i en jobb hvor man sitter mye foran en skjerm så er det viktig for meg å klare og logge helt av. 

Du nevnte at du liker å lese bøker, hvilken bok leser du akkurat nå?  

Akkurat nå leser jeg første bok i den nye triologien Byen spor av Lars Saabye Christensen. Handlingen utspiller seg i det området i Oslo hvor jeg bor, men på 1950-tallet. Jeg er vanligvis litt skeptisk til denne typen bøker fordi jeg ofte henger meg opp i at detaljene ikke er slik jeg selv opplever dem, men denne liker jeg overraskende godt. Christensen er god på å få frem det rare og unike i tilsynelatende helt vanlige mennesker. Også synes jeg han er veldig god på å få frem det fine i begivenhetsløse hverdager. 

«Det at kvinner ikke satser akademisk karriere handler ikke om evner, og heller ikke nødvendigvis om vilje.» 

Vi er begge enige i at det er en kunst å klare å sette ord på det fine i det som tilsynelatende er helt hverdagslig. Barn er ofte flinke til nettopp det, å legge merke til de små tingene og drømme seg bort i dem. Jeg lurer på hva Cathrine drømte om da hun var barn, og hun ler litt før hun gir meg remsen av ting hun har funnet nedskrevet i gamle skoledagbøker. Spesielt morsomt synes hun det er å tenke på jentedrømmen om å bli drillpike. 

Etter hva jeg kan huske var det de hvite støvlettene som tiltalte meg. Etterhvert som jeg ble eldre var jeg innom både forfatter, matematiker og frisør, men jeg begynte først å studere historie. Underveis forstod jeg at jeg var mer opptatt av de systematiske fremstillingene av samfunnet enn av alle de historiske detaljene, og da skjønte jeg etterhvert at samfunnsfag ville passe meg bedre. Det var nok litt tilfeldigheter også, uansett, jeg likte, og liker fortsatt, veldig godt å studere. 

Statistikken viser at kun én av fire norske professorer er kvinner. Dette er ikke noe Cathrine føler mye på personlig, da samfunnsfagene har en høyere kvinneandel blant vitenskapelig ansatte enn mange andre fagretninger, men jeg lurer på hvorfor hun tror det er sånn. 

Selv om kvinner nå har vært i flertall ved høyere utdanning i flere år så skal det nok mer til for å rette ut den skjevheten. Det at kvinner ikke satser på akademisk karriere handler ikke om evner, og heller ikke nødvendigvis om vilje. Jeg tror dessverre at det fortsatt er ting ved universitetet som gjør at kvinner trives dårligere, og kanskje føler seg mindre velkomne. Ansatte på en arbeidsplass skal ikke bare behandles likt, men også oppleve lik respekt og oppmuntring, akkurat det tror jeg det kan være mangel på en del steder i akademia. Dessuten tror jeg at den skjeve fordelingen blir en slags ond sirkel. Man vil jo gjerne føle at man kan identifisere seg med noen i arbeidet sitt, noe som er vanskeligere for kvinner i mannstunge yrker. Noen fag sliter mer med kvinnerepresentasjon enn andre, og det er nok et resultat av hvordan disse fagene har dyrket sine stereotypier. Skal man for eksempel se for seg en filosof så ligner det tradisjonelt sett mer på en mann, og de typiske personlighetstrekkene til en filosof – som det å ha troen på sine egne tanker som store og geniale – er også tradisjonelt sett assosiert med noe maskulint. Disse tradisjonelle forestillingene former andres forventninger til kvinner, og det former kvinners forventninger til seg selv.  

Mener du det er viktig med flere kvinnelige professorer, med tanke på forbilder for unge kvinner som ønsker å satse innen akademia?  

Ja, absolutt! Universitetet skal være en meritokratisk institusjon med kvalifikasjoner og talent i sentrum, og da er det ingen grunn til at det skal være så kjønnsskjevt. Det er også selvsagt at for å få den beste forskningen og det beste faglige miljøet er det nødvendig med mangfold, ikke bare av kjønn, men også faglige retninger og nasjonaliteter. Jeg husker jeg hadde flere kvinnelige intellektuelle jeg så opp til i oppveksten. På videregående leste jeg blant annet Ida Blom og Simone de Beauvoir, og jeg husker at deres tekster påvirket meg veldig. Det er derfor ingen tvil om at kvinnelige forbilder kan bety mye, men jeg tenker også det er viktig å ikke tillegge dem for stort forbildeansvar. Det tror jeg kan virke mot sin hensikt. De blir overdrevent gransket og alle feil og mangler kan bli forstørret. Dessuten mener jeg at også menn kan være gode forbilder ved å vise like mye interesse for alle studentene sine, ikke bare de som er like dem selv.  

«Disse tradisjonelle forestillingene former andres forventninger til kvinner, og det former kvinnenes forventninger til seg selv.» 

Cathrine har skrevet boken Hva er feminisme. Den offisielle definisjonen av begrepet rommer bredt, men likevel er det mange som føler at det er for utdatert og snevert når det skal tas i bruk om dagens likestillingsspørsmål. Mange føler behov for å spesifisere at de ikke kun kjemper for kvinners rettigheter, men like rettigheter for alle. Cathrine har forståelse for det ambivalente forholdet knyttet til begrepet, men mener at det likevel er det beste begrepet vi har – enn så lenge. 

Historisk sett så har feminismen dreid seg om å fremme kvinners interesser, og det har vært gode grunner for det i mannsdominerte samfunn, men det er mange kjønnspolitiske og mannspolitiske kamper som også er viktige og som ikke skal undervurderes. Jeg mener det er viktig å få frem at kvinnekamp og likestillingskamp ofte går hånd i hånd. Kjønnsnormer og innskrenking av seksualitet kan påvirke oss alle, og slik jeg ser det er feminisme en bred isme som omhandler frigjøring for alle. Jeg har hørt noen spørre hvorfor man ikke heller kan bruke begrepene humanist eller equitist, og jeg kunne gjerne ha kalt meg det også jeg, men jeg tror omkostningene ved å fjerne feminismebegrepet helt kan blir stor i en verden med mye urett knyttet til kjønn. Derfor mener jeg at man heller kan tilføye nye begreper for de spesifikke interessefeltene man har og for å fange opp de nye rettferdighetskampene. Selv om vi er mange som bruker feministbegrepet, så vil ikke det si at vi alle er enige om alt. Også tenker jeg at det ubehaget mot å bli satt i bås uten å få forklare hva man legger i det, egentlig bare er fint og helt naturlig. 

Når vi først er inne på den historiske bagasjen knyttet til feminismen og hvorfor bevegelsen oppstod, føler du at det ligger et spesielt stort ansvar på gutter og menn? Cathrine ler litt, da vi nettopp har lagt fra oss en samtale om synet på mannen som den store stygge ulven. 

Det er et veldig godt spørsmål, men det er også vanskelig å svare på. Vi tilhører en kategori som historisk sett har lidd på grunn av kjønnet vårt, noe som er veldig urettferdig, men det betyr ikke at vi skal føle oss moralsk bedre og at alle menn skylder oss noe. Jeg tror det kan være en av grunnene til at noen menn fortsatt ikke er komfortable med å kalle seg feminister – at de ikke føler seg velkomne i en bevegelse hvor de anses som årsaken til problemet. Derfor er det viktig å se på de gode eksemplene. Ser du på likestillingspolitikken i Norge og Skandinavia så har den stor oppslutning blant menn, og vi ser en rekke menn jobbe side om side med kvinner for å skape en ny og bedre måte og omgås på, det er der fokuset bør ligge. Dersom menn skal oppfordres til å være feminister så må de også få være med å diskutere denne idéretningen og hva den skal dreie seg om. Dette mener jeg selvfølgelig er spesielt for oss i Norge, hvor vi er så heldige at de aller fleste menn er helt enige i at vi må kjempe for likestilling.  

For å komme videre i likestillingskampen mener Cathrine at vi er nødt til å være mer inkluderende, og at mennene som står på sidelinjen og heier feministene frem må oppfordres til å engasjere seg i kampen.  

«Vi tilhører en kategori som historisk sett har lidd på grunn av kjønnet vårt, noe som er veldig urettferdig, men det betyr ikke at vi skal føle oss moralsk bedre og at alle menn skylder oss noe.» 

I dag sjonglerer Cathrine familieliv og akademisk karriere, og hun har visst alltid foretrukket å ha flere prosjekter i luften på en gang. Hun ler i det jeg spør hvordan hun var som student og forteller at hun var engasjert, men sjeldent møtte opp til forelesninger og seminarer. 

Jeg hadde en idé om at alt som ikke dreide seg om at jeg jobbet med stoffet selv var lite effektiv bruk av tid. I etterkant tenker jeg at det var både usympatisk og selvgodt, ler hun. Jeg hadde tid til å gjøre mye ved siden av studiene, og var blant annet aktiv i studentpolitikk og journalistikk, men det tror jeg kanskje ville vært annerledes i dag. Vi hadde mye mer egentid, og mitt inntrykk er at færre hadde deltidsjobb ved siden av studiene enn i dag.  

Har du noen råd til dagens studenter? Mener du at vi burde slutte i deltidsjobbene våre? 

Ja, jeg skulle jo ønske at dere fikk bedre studiefinansiering, slik at flere hadde hatt mulighet til å være heltidsstudenter. Jeg er ikke imot at man skal jobbe, men jeg ser at det er mange som jobber veldig mye og at det går ut over tiden som brukes på studiet. Studier blir så mye morsommere når man får mer tid til å gå skikkelig inn i fagene. Dette er så klart ikke bare er noe dere selv rår over, men mitt råd er likevel å forsøke og sette av nok tid til virkelig å være student.