En kaffe med Jonas Huus Ervik

En kaffe med Jonas Huus Ervik

Klokken er halv seks en torsdags ettermiddag, og kveldsmørket har akkurat lagt seg, i det jeg setter meg ned med Jonas på Kaffebrenneriet i Ullevålsveien. Det er en høyreist mann som møter meg i døren, rett fra revyøving ifølge ham selv. Det er de nye aspirantene som har ansvar for underholdningen på julebordet, sier han med et smil. Og når man har en samling med såpass flittige og motiverte folk blir det fort alvor av sånt.  

Tekst: Sunniva Mowatt Storm, Internasjonale studier
Foto: Privat. 

Vi setter oss ned ved et vindusbord, og jeg innleder med å spørre: Hvem er du? 

– Mitt navn er Jonas Huus Ervik, jeg er 27 år gammel, og kommer fra Bergen. For tiden er jeg aspirant i Utenriksdepartementets aspirantkurs.  

Han taler med klar røst og har et mildt uttrykk om ansiktet. 

Hva er din utdanningsbakgrunn? 

– Jeg har studert statsvitenskap i forskjellige former siden jeg var 19. Først gjennom et opphold i England i ett år, der jeg studerte International Relations på University of Essex. Deretter fullførte jeg bachelor- og mastergrad i statsvitenskap ved NTNU, med praktikantopphold ved Norges faste delegasjon til WTO/EFTA i Genève og utveksling til San Diego State University i California innimellom. Etter mastergraden jobbet jeg i Landbruksdirektoratet i seks måneder før jeg fikk tilbud om å skrive doktorgrad på Det europeiske universitetsinstituttet i Firenze. 

– Doktorgraden er innen feltet internasjonal politisk økonomi, der jeg ser på hva som driver vekst i ulike økonomier – som i dag hovedsakelig skjer enten gjennom innlandskonsum, altså kredittledet vekst, eller eksport. Mitt prosjekt går ut på å nyansere dette bildet ved å benytte et lengre tidsperspektiv; nemlig å sammenligne situasjonen under Bretton Woods-systemet med situasjonen i dag. Det interessante er at man under Bretton Woods opplevde en mye høyere reell vekst, mens kredittveksten var betydelig mer begrenset. Så hvordan økonomier kan skape økonomisk vekst uten tilsvarende kredittøkning er i korte trekk det overordnede temaet.  

Jonas sier han har en idé om å kanskje fullføre doktorgraden, og han holder fortsatt kontakt med veilederen. Men han har vel nok å holde tak i nå, humrer han.  

– Men jeg hadde alltid litt på følelsen at akademia ikke var helt mitt lodd i livet. Jeg hadde jo vært interessert i en karriere i utenrikstjenesten fra begynnelsen, det var derfor jeg begynte å studere internasjonale relasjoner i utgangspunktet. Så jeg sendte stadig søknader til aspirantopptaket. Nå i vår fikk jeg grønt lys og satte dermed doktorgraden på vent. 

På spørsmålet om språkkompetanse svarer han at han har plukket opp noe italiensk fra oppholdet i Firenze, men at det ellers har gått mest i engelsk. 

Hvordan var du som student? 

Jonas trekker på smilebåndet. 

– Nei, jeg tror jeg var lik de fleste studenter i den forstand at semestrene besto av tre ulike faser. Først en innledende del uten bekymringer der du ikke leser noen ting. Deretter en mellomfase der du begynner å skjønne at du skal ha eksamen, så du har dårlig samvittighet, men du begynner fortsatt ikke å lese. Og så har du siste innspurten der du innser at du ikke kan utsette det lengre, og må lese alt på en gang. Så da jobber du mye den siste tredelen. Men jeg gikk alltid i forelesningene, understreker han. Så lavterskel-innsats det hadde jeg gjennom hele semesteret, jeg var ikke en som ga helt blaffen. 

– Men så hadde jeg et veldig hat/elsk-forhold til skriveprosessen. Det jeg alltid gjorde når jeg skulle skrive en oppgave var at jeg først leste alt av relevant litteratur. Så jeg fant først ut cirka hva jeg skulle skrive om, og så satt jeg meg ned på biblioteket og leste mens jeg skrev notater kontinuerlig. Deretter skrev jeg oppgaven de siste dagene før fristen, i en veldig intens skriveprosess der jeg kun baserte meg på det jeg hadde lest til da. Så det jeg ikke klarte som student var det å skulle veksle mellom lesing og skriving. 

Du hadde veldig is i magen med andre ord. 

– Ja, men når du skal begynne på en doktorgrad så går ikke det lengre, skippertak fungerer kun på håndterlige mengder arbeid, sier han lattermildt. Med flere års arbeid må man klare å veksle mellom å skrive og lese. Så den omstillingen var den store utfordringen for meg da jeg gikk fra å være student til doktorgradsstipendiat. 

Hvordan var opptaksprosessen til aspirantkurset?  

– Det er jo en omfattende og lang prosess fra du først sender inn søknad til du får endelig avklaring. Men jeg synes det var en god prosess. Man fikk den informasjonen man behøvde underveis. Prosessen har også en veldig logisk oppbygning, og det er tydelig hva som gjør om man kommer videre eller ikke.

Ikke noe hokuspokus med andre ord? 

– Nei, det synes jeg ikke. Jeg slet jo litt med den innledende delen der man skulle gjennomføre evnetester på nett. Testene gikk ut på mønstergjenkjenning og IQ-tester og slikt, og da stilte jeg spørsmål ved hvorvidt dette var relevant for tjenesten. Men så er det selvfølgelig fordi de evnene har en viss overføringsverdi når det gjelder å tilegne seg annen kunnskap – som for eksempel språk. Men dette er jo også ferdigheter det er mulig å øve på. Jeg tenker også det er veldig viktig å lese seg opp på den informasjonen som er tilgjengelig på nettsidene til Utenriksdepartementet slik at man vet hva man går til. Det føltes kanskje litt ‘hokuspokus’ da du sto i det, men i ettertid så tenker jeg at det var en veldig grei prosess. 

Hva tror du var utslagsgivende for at du fikk plass på aspirantkurset?  

– Det er litt vanskelig å vite. Jeg har ikke bedt om en eksplisitt begrunnelse for det. Men det som alltid er viktig er sammensetningen av gruppen. Det jeg følte jeg var god på var å være trygg på meg selv og å være ærlig om hvem jeg var. Samtidig tenker jeg at de første gangene jeg søkte aspirantopptaket, så var UD det ene jeg hadde lyst til å gjøre. Da tror jeg søknadsprosessen ble farget av at det føltes veldig avgjørende. I denne omgangen hadde jeg imidlertid bestemt meg for at om jeg ikke kom inn i år, så kom jeg ikke til å søke igjen. For å avbryte en doktorgrad med ett år igjen var uaktuelt. Så jeg hadde bestemt for meg selv at dette var siste sjanse. Dermed satt jeg meg ned på nytt og skrev søknadsteksten fra bunnen av med innstillingen om at jeg hadde lyst til å gjøre dette, og tenkte jeg kom til å være flink om jeg fikk jobben, men at jeg samtidig hadde en annen hest. Det var med andre ord ikke ‘do or die’. Så jeg var nok litt mer løs i søknadsteksten og kanskje mer åpen om egne styrker og svakheter.  

– Jeg vil med andre ord ikke si at det var utslagsgivende at jeg hadde akkurat den karakteren eller én spesifikk kompetanse for at jeg kom inn, for det varierer så mye avhengig av sammensetning av resten av gruppen. Jeg tror heller det handler om å være trygg nok på seg selv til å være ærlig på hvem man er, og så får man bare håpe at det er en profil som passer det året man søker. Dermed var det vel en kombinasjon av flaks, i den forstand at jeg fylte et spesifikt behov i gruppen med min bakgrunn og kompetanse, og at jeg gjorde et greit inntrykk i de ulike delene av opptaksprosessen. 

Det slår meg at det er en usedvanlig jordnær type som sitter på andre siden av kafebordet.  

Hvordan ser en typisk hverdag ut nå? 

– For øyeblikket har jeg en veldig typisk arbeidshverdag for en ansatt i departementene. Det første året på aspirantkurset jobber man som saksbehandler i en seksjon for å få en følelse av hvordan departementet fungerer. I tillegg har jeg fire timer språkundervisning hver uke. Så nå lærer jeg meg portugisisk, sier han med et smil. Da gjelder det å avlære seg de italienske uttalemåtene jeg tilla meg under oppholdet i Firenze.  

Hvordan ser du på fremtiden, og hvor er du om 10 år? 

– Vel, det ligger jo i denne jobbens natur at den er preget av uvisshet, men det er også mye av det jeg liker med jobben. Jeg liker å sette meg inn i ulike områder og tror ikke jeg hadde trivdes om jeg bare skulle ha en statisk arbeidssituasjon resten av livet. Det er jo også det fine med UD, at det finnes en så enorm bredde, slik at man kan sette seg inn i veldig mange ulike fagområder. Dermed får man en fleksibilitet i arbeidsoppgaver gjennom karrieren. Det er kun én prosent turnover i utenrikstjenesten, og det tenker jeg sier mye.  

– Om ti år har jeg forhåpentligvis fullført aspirantprogrammet og to opphold utenlands, og er enten tilbake i Oslo for en periode eller på min tredje utestasjon. 

Hva hadde du lyst til å bli som barn? Har du alltid hatt interesse for utenrikspolitikk? 

– Jeg kan ikke huske at det var noe spesifikt jeg ville bli da jeg var liten, kanskje brannmann eller noe i den duren? Men jeg har vært interessert i politikk fra jeg var ganske ung. 

Har du noen gode litteraturtips?  

– Innenfor faglitteratur har jeg veldig sansen for The Value of Everything: Making and Taking in the Global Economy av Mariana Mazzucato. 

Hva gjør du for å koble av etter en lang dag?  

– Jeg kobler ofte av med trening. Under oppholdet i Firenze ble jeg veldig glad i roing, så det holder jeg fortsatt på med. Ellers går det mye i forskjellige podcaster, gjerne om politikk. 

Med det takker jeg for kaffen og vi skiller lag. I det jeg ser Jonas forsvinne nedover Waldemar Thranes gate kjenner jeg på en respekt for denne jordnære mannen med den klare røsten.  

Leave a reply