En kaffe med Målfrid Braut-Hegghammer 

En kaffe med Målfrid Braut-Hegghammer 

Unge, suksessfulle, drevne og engasjerte kvinnelig professorer i Statsvitenskap er en mangelvare på UiO. Det var kanskje derfor det gjorde ekstra inntrykk på meg den dagen Målfrid Braut-Hegghammer kom inn i auditorium 1, satte bestemt fra seg den fine vesken sin, holdt en spennende og lærerrik forelesning og utstrålte et sterkt engasjement for studentene.

Tekst: Caisa Linnea Hagfors // Foto: Privat

Når man er både suksessfull, engasjert og dyktig i arbeidet sitt, er et tettpakket og hektisk program prisen å betale. Etter flere forsøk får vi til en avtale som passer oss begge, og jeg møter  førsteamanuensis Braut-Hegghammer for en kaffe på Trygve kaffebar. Som student er det nesten komisk hvor nysgjerrig man kan bli på foreleseren sin, og jeg skal ærlig inrømme at Braut-Hegghammer fasinerte meg. Hvem er denne personen – som man lytter til i timevis – men likevel knapt kan fornavnet til. 

Hvilken bok leser du akkurat nå?

– Jeg leser for øyeblikket Robert Jervis med «The logic of images in international relations». Jeg leser den faktisk om igjen ettersom den er relevant for forskningsprosjektet mitt nå.

Men også professorer tar seg tid til å lese skjønnlitteratur, legger Braut-Hegghammer til.

– Jeg leste nettopp «Pachinko» av Min Jin Lee. I boken får følge en koreansk familie gjennom flere generasjoner etter de flykter til Japan. Det var virkelig en stor leseropplevelse.

Skjønnlitterær lesing er tydeligvis ikke uvanlig for en professor, men jeg er spent på å høre om Braut-Hegghammer også har noen såkalte «guilty pleasures».

– Ja, det har jeg – men jeg føler meg ikke så skyldig, ler Målfrid. Jeg liker å se på serier når jeg i teorien kunne jobbet sent. Da ser jeg heller ofte en god serie, for eksempel Le bureau som har gått på NRK nylig. Jeg må gjøre litt sånne ting òg.

Hva hadde du lyst til å bli som voksen da du var barn? 

– Masse forskjellig. Braut-Hegghammer avbryter seg selv, smiler og legger til at det er litt flaut

– Jeg hadde lyst til å bli diplomat. Eller dyrlege. Jeg vokste opp på gård og da var vetrinær det kuleste man kunne bli.

Selv om barndomsdrømmen om å bli diplomat ikke ble virkelighet, er det ikke desto mindre spennende arbeid Braut-Hegghammer driver med i dag. 

– Det som interesserer meg mest for tiden henger nokså tett sammen med mitt nye bokprosjekt om stater som lyver, jukser og blir tatt. Stater som blir tatt for å jukse og lyve er en vanskelig problemstilling i internasjonal politikk, ettersom det er helt grunnleggende med tillitt og troverdighet til hverandres signaler for at stater skal kunne kommunisere. Når tilliten blir borte blir det lettere misforståelser, og det er et problem jeg mener at ingen har sett så nøye på tidligere.

Jeg har mine antakelser da jeg spør om hvordan Braut-Hegghammer selv var som student, og svaret hennes bekrefter antakelsene. 

– Jeg satt alltid på første rad, forteller Braut-Hegghammer og ler. 

– Det hadde delvis med at jeg ikke enda hadde skjønt at jeg trengte briller, men også at jeg likte veldig godt å studere. Jeg var vel en klisjé av typisk pliktoppfyllende og ivrig student. På en annen side var jeg sikkert litt slitsom for foreleseren, for jeg fantes ikke redd for å spørre om noe som helst. Og jeg var på ingen måte en avslappet student. Jeg husker hvor stressa jeg var før eksamen og innleveringer.

Mitt spørsmål om hva som irriterer Braut-Hegghammer, leder oss videre til en tematikk jeg allerde ønsket å diskutere med professoren. 

– Det irriterer meg at det er så begrensede muligheter for meg å ha den dialogen jeg ønsker med bachelorstudenter. For meg er det veldig meningsfullt å undervise bachelorstudenter, men i innføringsfagene deres der jeg underviser er det ofte fem hundre studenter, og det er umulig å ha en meningsfull dialog med så mange.

Det er ofte fem hundre studenter, og det er umulig å ha en meningsfull dialog med så mange.

Som student kan jeg bekrefte overfor Braut-Hegghammer at kontakt med foreleser ofte er et savn, særlig i de store innføringsfagene. Braut-Hegghammer trekker frem bruken av ressurser.

– Jeg skulle ønske vi hadde mer ressurser til seminar og interaktive læringsformer. Akkurat dette er det mange av kollegene mine som arbeider med å utvikle, ettersom det er mange av oss ved universitetet som opplever dette som frustrerende. Strukturelle faktorer som budsjetter gjør at man ikke har tilgang på så mye læringskrefter som man kunne ønsket. Hvorvidt dette burde endres kan diskuteres, men jeg tror likevel at en rekke grep kan tas med de ressursene vi allerede har – både når det gjelder undervisningsformer og foreleser.

Hva kan professorene selv få ut av det? Ofte kan det virke som at studentkontakt bare er en formalitet som ikke professorer selv har interesse av.

– Her må jeg jo ta utgangspunkt i meg selv, og det er flere direkte og indirekte goder ved å ha kontakt med studenter. Det gjør at jeg tvinger jeg meg selv til å være faglig oppdatert og ha kontroll på feltet. Studenter kommer ofte med gode observasjoner og svært gode spørsmål som jeg må tenke nøye gjennom. Det er en gave å få gode spørsmål, og som forsker er gode spørsmål faktisk det viktigste. Dessuten ser studenter som nærmer seg et fagfelt for første gang ting på en annen måte. Til slutt må jeg nevne at hvis du er engasjert i feltet ditt, så ønsker du å rekrutere flinke studenter. Da er det viktig å dekke interessen hos studenter fra begynnelsen av slik at de ønsker å gå videre med studiet. 

Det er en gave å få gode spørsmål, og som forsker er gode spørsmål faktisk det viktigste.

I det siste har det vært en del bråk rundt dagens studenter. Det hele startet da jusprofessor Benedikte M. Høgberg gikk ut med påstander om at dagens studenter er bortskjemte og passive, hvorpå hun fikk støtte fra flere andre professorer på UiO. Hva tenker du om denne debatten og dagens studenter? 

– Det er klart dette er en spissformulering av professorene, men den beskrivelsen som kommer frem om late studenter, henger ikke på grep med det jeg har sett og opplevd. Jeg syntes dagens studenter er lette å engasjere, de jobber hardt og de er smarte. Det er jo akkurat derfor jeg har lyst på mer tid sammen med dem. Jeg syntes det er – for å si det rett ut – en nedlatende holdning som ikke hører hjemme på et universitet.

Avslutningsvis ønsker jeg å vite om hvordan Braut-Hegghammer opplevde prosessen mot å bli en kvinnelig professor i et tradisjonelt svært mannsdominert felt. De siste glørene fra «me-too»-kampanjen er på vei til å slukne, men det er likevel verdt å nevne at det har vært påfallende stille i akademia i Norge.  

– Mitt felt, sikkerhetspolitikk og kjernevåpen, har frem til nylig vært ganske mannsdominert. Jeg må være ærlig og si at det stort sett har vært uproblematisk. Dette delvis fordi jeg har blitt veldig godt mottatt, men også fordi jeg har vært heldig med mine mentorer. Når det er sagt, er det klart at «me-too»-kampanjen har satt lys på problemstillinger som jeg kan relatere til og som jeg har sett andre måtte forholde seg til. Mekanismene som «me-too» peker på burde tas på alvor, og gjør at det er ekstremt viktig at vi ser på hva slags inkludering og ekskluderingsmekansimer vi har innenfor akademia.