En løsning på tidsklemma

Av: Axel Bjørne-Larsen

Vi får alle tildelt tjuefire nye timer hver morgen, og enhver som holder seg oppdatert på mediebildet vil ha fått med seg at tjuefire timer slett ikke er nok. Det moderne mennesket har havnet i tidsklemma.

Foto: Gato-gato / Flickr creative commons
Foto: Gato-gato / Flickr creative commons

 

Men livet er langt. Ser man på hvor mye et liv kan fylles med, blir det vanskelig å påstå annet. Tallrike eksempler finnes på mennesker med normal levealder som har funnet tid til både en berikende karriere, eventyrlige reiser, håpløse tabber og berusende seiere, opptil flere ekteskap og en horde med elskere.

 

Når vi til tross for dette stadig hører at døgnet burde ha flere timer, uken fløy forbi, jøss er det juni allerede og herregud så fort årene går, kan det tenkes problemet ganske enkelt er at vi deler inn tiden vår i for korte enheter. Hvordan havnet vi i denne luksusfellen?

 

Måten vi deler inn tiden vår i dager, uker, måneder og år, har etablert seg som en urokkelig sannhet. Man kan derfor bli overrasket over hvor tilfeldig det hele har blitt til. Lengden på et år er ikke utledet av filosofer eller vitenskapsmenn, eller fastsatt ved grundig optimalisering av tidsbruken vår. Den er ganske enkelt bestemt av tiden planeten vår bruker på å snurre rundt solen. Hvis det finnes sivilisasjoner ved andre stjerner, er det nærliggende å tro at de benytter helt andre tidsinndelinger enn oss. Kanskje de ikke opplever tidsklemma på Aplha Centauri eller Gilese 581-b.

 

Om vi likevel holder bena plantet på jorden, kan vi medgi at lengden på et døgn er rimelig fornuftig fastsatt, ettersom døgnrytmen vår er tilpasset solens oppgang og nedgang. La oss også gå med på å samle 365 av disse dagene til et år, da vi gjennom et år vil oppleve repeterende sesonger som kan skape en viss trygghet hos det moderne tidsfattige mennesket.

 

Når det kommer til uker og måneder derimot, blir spillerommet større. Vi deler inn året i tolv måneder på grunn av månens veksling mellom fullmåne, halvmåne, og nesten-ikke-noe-måne. Med mindre en føler seg betydelig preget av tidevannets variasjon, har månefasene liten praktisk betydning i våre liv, og vi står fritt til å finne opp helt nye måter å dele inn året på.

 

Tidsklemma vår uttrykkes imidlertid sjeldent som et ønske om lengre måneder. Få vil påstå at livet deres ville blitt merkbart beriket om de hadde fått 6 måneder på 60 dager til disposisjon fremfor 12 måneder med 30 dager. Dette bringer oss til vår siste kandidat, uker, og her er det mer å hente.

 

Hver uke markerer starten på en ny arbeidsøkt, og slutten på hver uke gir oss et pusterom. At uker deles inn i syv dager har religiøst opphav, og stammer fra forestillingen om at Gud skapte verden på syv dager, inkludert hviledagen sin.

«Når selv Gud trengte en dag hvile, er det forståelig at vi som mennesker tildelte oss selv to.»

 

Når selv Gud trengte en dag hvile, er det forståelig at vi som mennesker tildelte oss selv to. Men dette gir oss kun fem dager på å utføre alle våre hverdagslige forpliktelser. Resultatet er at vi møter helgen med dårlig samvittighet for alt vi ikke fikk gjort på de stakkars fem dagene, og den korte helgen som følger gir oss bare så vidt mot nok til å ta fatt på neste uke.

 

Fredagskvelden brukes på å justere seg mot helgemodus. Med norske drikkevaner passerer lørdagen ubemerket, og før man vet ord av det er det søndag, og man ligger i fosterstilling på sofaen og venter på at fylleangsten skal gi slipp og la den mer generelle livsuroen ta tilbake roret. I en fåfengt kamp mot den korte helgen venter man med å legge seg til Viasat 4 viser repriser av «Ice Road Truckers», før man kapitulerer skamfullt til sengs. Under dynen, byssan lull, vekkerklokken ringer, og så er det på’n igjen.

«Ulike kulturer har igjennom historien delt inn ukene på vidt forskjellige måter.»

 

Det har ikke alltid vært slik. Ulike kulturer har igjennom historien delt inn ukene på vidt forskjellige måter – alt fra den Walisiske ni-dagersuken under middelalderen frem til fem-dagersuken i Sovjetunionen. Og blant alle ukesystemene som er oppfunnet, finner vi et revolusjonært, om enn kortlivet, ukesystem som fremstår svært attraktivt med moderne øyne. Under den franske revolusjonen ble det etablert en ti dagers uke, som bestod av syv dager arbeid og tre dager helg. Vi får da tre uker i måneden, pluss fem bonusdager på slutten av året for at regnestykket skal gå opp.

 

Året blir like langt, men både arbeid og fritid kan benyttes langt mer effektivt. Tanken på alt det ekstra arbeidet som kan utføres på syv fremfor fem arbeidsdager må gi arbeidsgivere vann i munnen, og langhelg hver eneste uke må fremstå som et forlokkende eventyr for arbeidstakere. Vi får et liv med romsligere tid til ukens gjøremål, og i miniferien vi får hver uke kan man utfolde seg i alle tenkelige aktiviteter: Hytteturer, storbyferier, bokprosjekter eller naturopplevelser; alle slags sysler der vår nåværende helg ofte kommer til kort.

 

Enkelte sutrekopper vil nok fremdeles klage over at døgnet har for få timer, men det kan vi ta tak i en annen gang. For når en uke ikke behøver å være syv dager lang, hvem vet hvilke andre urokkelige sannheter vi kan rokke ved.