En samtale med Ole Martin Moen 

En samtale med Ole Martin Moen 

Transhumanist og selverklært hedonist Ole Martin Moen er muligens UiOs – om ikke Norges – mest kontroversielle filosof. I 2013 disputerte med en doktoravhandling som forsvarte filosofisk hedonisme, troen om at livet først og fremst burde handle om nytelse. Siden den gang har Moen jobbet med å tenke seg frem til løsninger på ekstra betente etiske dilemmaer. Prostitusjon, pedofili, surrogati, organhandel, dyrelidelse, kryonikk – emner de fleste anser som tabu. Han har med dette blitt en viktig stemme i den norske samfunnsdebatten. Jeg møtte Moen til intervju på kontoret hans i Georg Morgenstiernes hus en torsdags morgen. 

Tekst og foto: Johannes R. Volden 

 

Hva spiste du til frokost i dag? 

– Jeg spiste brødskiver på Humanistskolen, en ungdomsskole i Oslo som jeg var med på å starte for noen år siden, sammen med de ansatte. 

Hva er meningen med livet? 

– Tja, det kommer litt an på hva man mener med «meningen». Hvis man tenker at «meningen» er de tingene som livet er godt for, så er det glede, og fravær av lidelse, som jeg mener er det helt ultimate, som alt annet er midler hen imot. Så jeg vil si glede

Hva tenker du om evig liv? Hvor lenge kunne du tenke deg å leve?  

– Det kommer an på hva udødelighet betyr. Det skal utrolig mye til for å gjøre oss udødelige i den forstand at vi ikke kan dø – det ville nesten være umulig tror jeg – men selv om man i teorien kan dø, så kan man ha et mye lengre livsspann enn i dag. Kroppene våre er biologiske maskiner som vi kan reparere på lik linje med at vi kan reparere en bil, for eksempel. Så er spørsmålet hvor lenge vi ønsker å leve – jeg mener at det egentlig er et litt feil spørsmål, for det tar for gitt at svaret er en viss tidsepoke eller en mengde år. Jeg tenker at så lenge livet er verdt å leve, så er det verdt å fortsette med det, uavhengig av om man har levd i ett eller tusen eller en milliard år. Det er ikke noen datomarkering på det. Så, i prinsippet: Så lenge livet er verdt å leve.

Jeg tenker at så lenge livet er verdt å leve, så er det verdt å fortsette med det, uavhengig av om man har levd i ett eller tusen eller en milliard år

Hva er du mest interessert i for tiden? 

– Noe som har opptatt meg i det siste, og som jeg har skrevet litt om, er norsk skole og skolereform. Jeg er utdannet lærer også, så jeg er på en måte litt inni skoleverket. Jeg tenker mye for tiden på hva vi kan gjøre bedre i norsk skole.

Hva er de største positive og negative trekkene ved det norske skolesystemet? 

– Vi har et skolesystem som fungerer bra, med relativt god trivsel i skolen, men det er en del problemer med det også – problemer med at elever som begynner på universitetet ikke kan tenkte klart, ikke kan skrive ordentlig, ikke kan forholde seg til en hypotese. De har aldri vært eksponert for forskning og vitenskapelig tenkemåte, men har sittet og pugget. Det er kjedelig for dem, det er kjedelig for samfunnets utvikling og det er dumt for dem som skal bli studenter på universitetet. 

Hva er det største (bio)etiske dilemmaet vi står overfor akkurat nå? 

– Et av de virkelig store er hvordan vi kan unngå at biologiske våpen blir brukt i krigføring. Jeg er ganske redd for biologisk krigføring som kan gjøres ved hjelp av (nye) teknologier som kan gjøre det lettere å lage svært skadelige virus, for eksempel. Hvis dette kan lages hjemme i en garasje og spres ved hjelp av droner, så er jeg kjemperedd for det. Jeg er ganske redd for ganske mange ting innen bioteknologi, men jeg er ikke redd for at det ikke skal fødes barn med downs syndrom lenger, eller ‘superbabyer’ og slike ting – det er jo det gode utfallet. Det meste jeg sitter og engster meg for, er ting som ikke diskuteres i offentlig debatt. Jeg tror fremtiden kan bli kjempebra, men den kan også bli kjempedårlig. 

Jeg tror fremtiden kan bli kjempebra, men den kan også bli kjempedårlig

Hva gjør deg oppgitt? 

– Jeg blir oppgitt over mangelen på grundig og ærlig diskusjon i norsk samfunnsdebatt. Det er et veldig kjapt ordskifte der man kaster poengene sine på hverandre, snarere enn å kunne grave seg litt ned i hva det er man egentlig mener. Jeg skulle gjerne sett at den type kritisk tenkning var noe som politikere og journalister hadde. Disse grundige ferdigheten er ikke noe vi har så mye av i norsk offentlighet. Det ergrer meg en del. 

Hvor finner du inspirasjon i hverdagen? 

– Litt ved å diskutere store spørsmål med barna mine. Jeg har to barn, de er fire og et halvt år nå. De går det an å begynne å diskutere litt sånne store eksistensielle ting med. Det er morsomt; det gir meg mye glede og inspirasjon. Ellers er jeg veldig heldig med at jeg få jobbe med så godt som hva jeg vil. Jeg står veldig fritt og det er jeg kjempeglad for. 

Hvor drar du helst på ferie? 

– San Fransisco. Der har jeg bodd en gang. Jeg drar tilbake kanskje en gang i året og er kjempeglad i den byen. Det er et fint sted for hedonister. 

Har du en favorittfilosof? 

– Jeremy Bentham. Han har jeg veldig sans for. En veldig kul filosof fra 1700-tallet – han er en veldig eksentrisk, skarp og en ekstremt innflytelsesrik tenker innenfor mange forskjellige felt. 

Har du noen bøker, filmer eller lignende du vil anbefale til folk som er interessert i emner du jobber med?

– Netflix-serien Black Mirror, for eksempel – har du sett den? – den er veldig bra. Den får frem en del av farene vi står overfor med tanke på teknologi, på en veldig god måte. Slaughterbots, en 7-8 minutters film om hvordan kunstig intelligens og droner kan gå veldig galt, som jeg vil anbefale alle å se. Noe av det jeg får mest ut av er podkaster: EconTalk, en økonomipokast; Waking Up with Sam Harris; 80 000 hours, en effektiv-altruisme-podkast. Kanskje vi skal holde oss til dem. 

Til slutt, er det noen typisk misforståelse folk har om deg eller måten du tenker på? 

– Det er det helt sikkert. En del tenker at jeg mener at vi nærmest skal bli roboter, som skal bli kjempesterke og kjempestore. Det mener jeg at det ikke er noe poeng i at vi bør bli. Det er et slags bilde av en transhumanisme som ofte tas for gitt. Jeg tror noen tenker at vi transhumanister har en tanke om at teknologi er veldig fint og flott, og at vi er ute og kjører – men det er et synspunkt som veldig få transhumanister har. Transhumanisme er tanken om at ting kan bli radikalt veldig mye bedre – ikke at vi nødvendigvis havner der, men at det er en mulighet som vi må prøve å strebe hen imot. Det jeg ønsker er at vi skal bli mer empatiske, at vi skal være snillere med oss selv, og med andre arter – at vi faktisk skal kunne ha det bra. Jeg ønsker at vi skal kunne bli lykkeligere og snillere og greiere. Jeg tenker at vi kan bruke teknologi for å fremme disse tingene som er verdifulle snarere enn å fremme de tingene som strengt tatt ikke er så veldig viktig.