En samtale med professor Ragnhild Sollund

En samtale med professor Ragnhild Sollund

Med god utsikt over Oslos taktopper i 7. etasje på Domus Nova, også kjent som del av Det juridiske fakultet ved St. Olavs plass, sitter professor ved institutt for kriminologi og rettsosiologi, Ragnhild Sollund. Å skulle publisere en utgave med temaet utryddelse uten å ta en prat med professoren i grønn kriminologi ville falt på sin egen urimelighet.  

Tekst: Caisa Linea Hagfors, Bachelor i statsvitenskap
Foto: Per Jørgen Ystehede, UiO

Sollund er en av vår tids mest profilerte forkjempere for bevaring av biologisk mangfold i Norge, og hun har viet store deler av sin akademiske karriere til forskning på de ulike truslene en rekke dyrearter står overfor i dag. Hun er oppført som ekspert på handel med truede dyrearter, og har blant annet mottatt Energy Globe Award-prisen for sitt engasjement knyttet til dette. Hun er også kjent som en av de fremste innenfor feltet grønn kriminologi internasjonalt, og har vært partner i EFFACE, et EU-støttet prosjekt som arbeider mot miljøkriminologi. Med frie midler fra Forskningsrådet, har Sollund i år satt i gang med et nytt forskningsprosjekt om hvordan Bern- og CITES-konvensjonen implementeres i Norge, Tyskland, Storbritannia og Spania. Hvilke verdier disse konvensjonene står for, og hvor godt de egentlig beskytter ville dyr og deres økosystemer, er to av flere spørsmål studien skal ta for seg.  

Fra tolk til grønn kriminolog 

Like før påskeferien møtte Samfunnsviter’n Sollund på hennes kontor for å bli bedre kjent med professoren. Jeg ankom med håp om å høste litt ekstra begeistring for å ha viet en utgave til en av hennes hjertesaker, og ble tatt godt i mot. Som nysgjerrig student er det gøy å få mulighet til å stille professoren spørsmålene jeg ikke kan ta i forelesning: Hvordan endte du opp som professor? Var det planen? Har du noen gang vurdert et annet yrke? Det viser seg at det ikke slett ikke er uvanlig å vingle litt mellom ulike karrierevalg. Er du heldig, ender du kanskje også opp som internasjonalt anerkjent forsker og professsor, selv om det ikke i utgangspunktet var planen. Sollund forteller at hun tilegnet seg en del andre erfaringer før hun endte opp der hun er i dag:  

– Jeg har gjort en hel del ulike ting som har vært med på å forme meg og de interessene jeg har i dag. Før jeg begynte å studere reiste jeg en del i Sør-Amerika og lærte meg hvordan verden ser ut. Da vokste det også frem et engasjement for situasjonen til flyktninger og for urett, og et ønske om å gjøre noe for dem. Jeg også i en flyktningsleir i Honduras, og som tolk og reiseleder i Nicaragua. Etterhvert som jeg behersket tolkearbeidet godt og det ikke lenger føltes utfordrende nok, ble jeg lei. Jeg forsto at dersom jeg ønsket å gjøre noe mer, måtte jeg ta hovedfag.  

Slik ble det til at Sollund tok hovedfag i kriminologi i 1991, som bygget på en cand-mag. med   sosialantropologi og spansk. Engasjementet for flyktninger besto, og var med på å forme hovedfagsprosjektet om flyktningkvinner,  senere en doktorgrad ved UiO om innvandrerkvinner og deres yrkesmobilitet. Doktorgraden ledet videre til nok et forskningsprosjekt, Global Careworkers, og etter å ha forsket på flyktninger og politiets forhold til etniske minoriteter,  begynte Ragnhild også å lese grønn kriminologi.  

– Jeg ble utrolig glad da jeg oppdaget at «human-animal studies» var et stort felt. Som en del av doktorgraden min holdt jeg en forelesning om dyr og spesiesisme, og ikke lenge etter ble forelesningen til en artikkel. Etter dette fikk jeg tilbud fra et forlag i USA om å redigere en bok, som i 2008 ble til boken Global Harms. Ecological crime and speciesism. 

Så ble en stilling på instituttet for kriminologi og rettssosiologi utlyst.  

– Jeg trodde aldri jeg skulle få denne stillingen, men den fikk jeg, forteller professoren.  

Plutselig sto Sollund fri til å kunne forfølge de interessene hun hadde utviklet innen grønn kriminologi. Kort tid etter begynte hun å forske på ulovlig handel med truede dyrearter.  

– I dette feltet følte jeg meg hjemme. Jeg fikk kolleger som var opptatt av det samme som meg. Jeg har særlig engasjert meg for dem som er svakere og utsatt, enten om det er flyktninger, innvandrere eller dyr. Jeg har alltid vært glad i dyr, men jeg trodde aldri jeg kunne gjøre det til et forskningsfelt. Da jeg oppdaget grønn kriminologi, skjønte jeg at det faktisk går an.  

Men å ha dyr og deres rettigheter som sitt forskningsfelt har ikke alltid blitt respektert.  

– Jeg har møtt kritikk og dels latterliggjøring for å velge dette feltet. Den underliggende kritikken handler om at dyr ikke er viktige å forske på. Egentlig handler det om innretningen av samfunnet og at vi lever i et antroposentisk samfunn hvor spesiesisme er underliggende i alt vi gjør. Nå føler jeg at jeg er såpass etablert innenfor grønn kriminologi, både i Norge og internasjonalt, at jeg ikke lenger bekymrer meg over dette.   

Jeg får inntrykk av at Sollund egentlig ikke hadde sett for seg å ende opp som professor, eller i det hele tatt som kriminolog. Som liten drømte hun om å danse ballett og drive med musikk. Ved siden av en hel del andre jobber, har hun også jobbet som journalist i Radionova og freelancer for NRK, Morgenbladet og Klassekampen.  

– Da jeg hadde vært i flyktningsleiren i Honduras så jeg for meg at jeg skulle bli bistandsarbeider. Til slutt er det tilfeldigheter som har vært med på å avgjøre hvor jeg endte opp. For eksempel ble jeg innstilt som nr.2 til en stilling som steddlig representanti Mellom-Amerika  for en bistandsorganisasjon. Hvis jeg hadde fått den jobben, ville livet sett annerledes ut.   

Forfølges av dyremishandling  

Hver vår underviser Sollund i emnet Green Criminology (KRIM2960), og som elev i faget sitter jeg igjen med et inntrykk av Sollund som en fremtredende dyrerettighetsaktivist. Hun har vært å se på talerstolen under demonstrasjoner mot pelsdyrindustrien og Norges ulvepolitikk.  

– Det føles som at livet mitt egentlig bare er fylt av dyremishandling. Ettersom mye av arbeidet mitt består av å forske på (og også dermed oppsøke) dyremishandling, «forfølges» jeg av dette på for eksempel facebook. Jeg skulle ønske jeg slapp å bli møtt av bilder av  dyremishandling, trafficking, industrielt husdyrhold eller ulveslaktig hver gang jeg åpner Facebook, men slik er det dessverre. Og så skriver jeg om det, så jeg får jo aldri fri.  

For professoren er det vanskelig å legge igjen jobben og den tilhørende bagasjen på kontoret på slutten av dagen.  

– Uansett hvor jeg er, blir jeg jo ekstra oppmerksom på folks språk, holdninger og handlinger fordi det er noe jeg bærer med meg hele tiden. Det er slitsomt, fordi det går fortsatt inn på meg. Møter jeg på noen med stor pelsdusk fra mink eller pelskrage av coyoter, med hunden sin i bånd ved siden av, vil de nok tenke at «dette var da en sur dame». Vitende om hvordan coyoter fanges i feller, lider og drepes for å pynte en eller annen jakkekrage, tenker jeg som så: «deg liker jeg per definisjon ikke». Har du hund og går med en pelskrage, har du et utrolig lite gjennomtenkt forhold til forbruket ditt.  

Hender det at du sier ifra da, spør jeg nysgjerrig.  

– Jeg bor på Skøyen, så da ville jeg jo ikke kunne gjøre annet enn å gå rundt å si ifra, svarer en oppgitt Sollund.  

Norsk politikk og rovdyrforvaltning: «under enhver kritikk» 

På spørsmål om hva som frustrerer Sollund om dagen, var det ikke særlig tvil. Norsk politikk og rovdyrforvaltning står sentralt i hennes pågående forskningsprosjekt, og høster ingen lovord fra professoren.  

– Norsk politikk og rovdyrforvaltning mener jeg er under enhver kritikk. Jeg er sjokkert over partier som Senterpartiet som nærmest ønsker å utrydde ville dyr. At vi har politikere som fremmer den type holdninger om at dyr og biologisk mangfold ikke er verdt noe, gir meg en følelse av håpløshet. Dersom paragraf 3 i dyrevelferdsloven ble respektert, så kan ikke miljødirektoratet gå ut og anbefale jakt på måltrost og svarttrost fordi de er «mange nok». I dag er det lov å skyte kråker og nøtteskrikere og drive åtejakt på rev bare for moro skyld. Det finnes nesten ingen respekt for ville dyr når de beskrives som «jaktbare» basert på hvor mange de er. 

I Norge tillates også jakt på arter som er utryddningstruet, som for eksempel gaupe som har hatt status som sterkt truet siden 2015 og utrydningstruet ulv. Til tross for dette fortsetter kvotejakten år etter år.  

– Det er regelrett troféjakt. Vi har ikke engang nådd de svært lave bestandsmålene til gaupa, og likevel tillot vi å skyte 55 gauper i år. Det er hårreisende.  

Samtalen og tematikken vi tar opp i dag bærer i stor grad preg av håpløshet i en verden som drives frem av sterke økonomiske krefter. Noen fremskritt ser Sollund likevel innenfor forskningsfeltet sitt:  

– Jeg ser heldigvis en viss utvikling, dessverre ikke for de ville dyrene, men for eksempel det faktum at dyremishandling har blitt lagt til Økokrim, forteller Sollund noe mer optimistisk. At vi nylig fikk innvilget frie midler fra forskningsrådet for å se på forvaltning av dyr og dyrerettigheter ser jeg også på som et stort gjennomslag.

Kanskje vil forskningsprosjektets til professoren en dag kunne belyse noen av problemstillingene som tas opp i denne utgaven. Prosjektet skal bl.a. se på viltloven og Naturmangfoldsloven og hvilken beskyttelse ville dyr har i rettsalen i straffesaker knyttet til lovlig og ulovlig rovdyrdrap i Norge. Til jus.uio.no fortalte Sollund at deres arbeidshypotese er at de blandede signalene konvensjonen sender, forplanter seg ned på praksisnivå til de aktører som skal jobbe med å iverksette konvensjonene. Eksempler på dette er svak kontroll og straffeforfølgelse av personer som importerer truede dyrearter, og myndighetenes ditto forvaltning av de store rovdyrene vi er forpliktet til å beskytte. 

Er våre holdninger dagens største trussel mot det biologiske mangfoldet? 

Ifølge Living Planet Index mister vi ville dyr i et skremmende raskt tempo: i løpet av de siste 50 årene har vi utryddet 60% av verdens virveldyr. Hva som utgjør de største truslene mot det biologiske mangfoldet er ikke lenger noen hemmelighet.  

– For det første er det tap av habitat. Mennesket ekspanderer stadig, og lager veier som gir dem en tilgang til dyrene og deres økosystem som tidligere ikke eksisterte. Også er det konsumersamfunnet. I dagens globaliserte verden kan du nesten få tak i hva du vil, og varer som tidligere bare var tilknyttet en bestemt kultur, sprer seg i stort omfang. Et godt eksempel er tradisjonell asiatisk medisin, som baserer seg på animalske produkter fra en rekke utryddningstruede dyr og som stadig flere og flere benytter seg av. Det har ført til flere konsumenter av en medisin som tidligere bare har tilhørt et segment av samfunnet.   

Sollund legger skarpt til..  

– Likevel er holdningen at dyr er ressurser og vår eiendom, som er den største trusselen. Vi har for eksempel en CITES-konvensjon som ikke forbyr handel av ville dyr, men som regulerer og tillater det. Det er rett og slett en handelskonvensjon. Dyrene burde ha rett til å være i fred i sine habitater: De burde ha rett til å slippe å bli jaget og drept av folk som gjør det for moro skyld, eller av folk som ser på dem som ressurser som skal brukes for å henge på en vegg, inngå i en samling eller brukes i asiatisk medisin eller som mat.   

Men å få folk til å bry seg, engasjere seg og forstå hvor nær vi er en masseutryddelse av en rekke ville arter, er likevel ikke lett. Hvordan skal vi få til dette? 

– Jeg tenker det handler om å skape en respekt for at dyr har en plass i naturen – og at de ikke er her for vår skyld – men for sin egen skyld, begynner hun og fortsetter med et eksempel som er både komisk og tragisk illustrerende:  

Her om dagen sto jeg og matet kråkene på tur i Frognerparken da en forbipasserende mann stoppet meg og ropte: «Synes ikke du vi har nok kråker?». I øyeblikket ble jeg bare sjokkert av å bli skjelt ut av en fremmed mann, men etterpå ble jeg sint og tenkte på hva slags formulering han brukte: «Synes ikke du VI har nok kråker?»La oss snu på det og si «Har ikke kråkene nok mennesker nå? Og hva skal dyrene med oss?». Nå har vi utryddet nesten 60% av de ville dyrene, og så stiller folk seg spørsmål om hva det er vi skal med dem. Jeg er bekymret. Jeg er veldig, veldig bekymret. Vi mister flere og flere arter hele tiden, og når en art er borte, kommer den aldri igjen.  

Det er mye dyster informasjon å svelge, og jeg syntes det er vanskelig å forstå hvordan Sollund greier å holde motivasjonen hun trenger for å jobbe videre og dokumentere.  

– Motivasjonen min er å kunne fortelle folk hva som foregår, ikke bare internasjonalt, men også her i Norge. Det er viktig for meg å fortelle at dyrene blir drept, de blir ikke avlivet eller «put to sleep», som amerikanerne sier, forteller hun oppgitt og legger til:  

Men det betyr mye for meg å kunne ha disse emnene i grønn kriminologi og kunne formidle reultater fra forskningen min til studenter. Kontakten med studentene gjør meg optimistisk fordi jeg merker engasjementet hos de unge. Jeg er glad for å bidra til at det er tatt opp på universitetsnivå og for å se at det er akademisk stuerent, både empirisk og teoretisk. Er det noe det er teoretisert om på veldig høyt nivå, er det dyremishandling og dyrs rettigheter. Det er kanskje noen segmenter i befolkningen som er helt bevisstløse, men man ser at folk blir opptatt av dette i flere og flere miljøer. 

Leave a reply