En stille stund

 Foto: Chatirygirl/Flickr Creative Commons
Foto: Chatirygirl/Flickr Creative Commons


Jeg sitter og kjenner sola
mot ansiktet. Hennes myke slengkyss gjør meg varm og rød i kinnene, og en indre ro siger inn over meg. Hodet er tungt etter en lang dag fylt med gjøremål og sanseinntrykk, men endelig kan jeg slå meg til ro. Morgendagen er full av plikter og oppgaver, men akkurat nå må jeg ikke gjøre annet enn være. Jeg lukker øynene og lar tankene drive av sted.

Den eneste lyden som kan høres er suset av vinden i de spredde trærne som står hist og her, og en og annen fugl som kvitrer i det fjerne. Den dunkle, taktfaste lyden av bølger som skyller over stranden er søvndyssende, og gresset under meg er mykt og tørt. Litt lengre ned mot vannkanten ligger det en bålplass. Selve bålet er omsluttet av rullesteiner, og tre store tømmerstokker er gjort om til sitteplasser rundt det.

Egentlig hadde dette vært et perfekt sted å ha en date. Alt en trengte var en kurv med mat, et pledd, og kanskje en flaske vin eller to. Jeg lener meg tilbake og trekker den friske sjølufta ned i de ravnsvarte bylungene mine. Et øyeblikk eller to holder jeg pusten før jeg slipper den ut igjen, for så å gjenta prosessen. For hvert åndedrag kjennes det ut som en liten bit av Oslos eksos forlater legemet, og larmen fra trikken og biler virker som en fjern drøm.

Med en lat bevegelse ruller jeg meg over på siden og strekker meg etter gitaren min. Bortsett fra de områdene sprittusjen har skrevet dens historie på, blir solens stråler reflektert i lakken, og treverket har blitt godt og varmt å ta på.  Enda en kort stund blir jeg liggende på siden og bare puste, før jeg tar meg sammen for å spille.

Måkene har for en gangs skyld vært sympatiske nok til å holde seg lagt fra land, og kun et og annet ”skal ha, skal ha” når øregangen min. Det er ingen mennesker i nærheten så langt jeg kan se, så jeg tillater meg å klimpre noen forsiktige toner. Selv den myke klangen av nylon-strenger virker som et skarpt rop mot naturens egne lyder, og et øyeblikk blir jeg usikker på om jeg egentlig vil forstyrre de idylliske omgivelsene. Jeg ser meg om igjen, og forsikrer meg om at jeg stadig er alene.

En lang stund blir jeg sittende tiltaksløs, usikker på hvilken sang som vil passe situasjonen best. Alle lydene rundt gir inspirasjon til å spille akkorder jeg ikke har hørt før, og toner jeg aldri har spilt. Flere lange minutter går forbi, og uten at jeg har lagt merke til det har hendene mine begynt å bevege seg av seg selv. Jeg kan ikke huske å ha lært melodien, men den sitter helt naturlig i fingrene. Det føles som om selve våren ønsker at jeg skal bidra til dens muntre lyder, nå som den har blitt vant til klangen fra gitarens strenger.

Lenge enser jeg ikke tiden som går, bare den som kommer. Et øyeblikks evighet med ro og fred, mens verden stresser av sted i sitt eget hektiske tempo. Jeg legger gitaren til side, og strekker meg etter sixpacken med øl. I kontrast til sola kjennes glassflaskene kjølig mot huden, og ved hjelp av en snusboks får jeg jekket av korken på en.

Med ølen i hånda tusler jeg helt ned til vannkanten. Havets salte dønninger skyller over føttene mine, og ølen gjør godt i en tørr hals. Langt borte i horisonten kan en seilbåt så vidt skimtes. På denne avstanden er det vanskelig å slå fast størrelsen på båten, men fulle seil blafrer dorskt i den svale brisen. Mest av alt ligner den på en stor dupp som driver rundt på havets nåde uten mål og mening, uten en kaptein eller en utstaket kurs. Blikket mitt dveler ved seilbåten enda en stund, mens noen flyktige tanker om havets frihet farer igjennom hodet mitt. Det er noe ved havets brus som lokker meg – som et evig kall etter elementet vi kom fra flere millioner år tilbake i tid.

Med late skritt fortsetter jeg nedover langs stranden, og ikke langt unna oppdager jeg ett stupetårn. Tanken slår meg at fra toppen av tårnet må utsikten være fantastisk, og etter et øyeblikks betenkningstid går jeg mot det.

Trinnene i trappen er glattpolerte av både vind og vann, og store flak av rust er å se på det en gang hvite rekkverket. Jeg nøler et øyeblikk, men løftet om utsikten som venter overvinner skepsisen til byggverket. Med forsiktige skritt begir jeg meg oppover trappen, med blikket klistret til bakken under meg. En tidsalder går forbi mens jeg langsomt stiger opp mot toppen av tårnet, og i høyden øker den svale vinden på bakken i styrke.

Endelig er jeg på toppen. Ti meter under meg ligger vannet som et stykke fløyel –dets mektige krefter skjult under den stille overflaten. I vest begynner sola å synke i havet, og hennes stråler glitrer i dets overflate som om de blir reflektert i tusen små speil. Noen få skritt tar meg til kanten av stupebrettet, og jeg kikker ned.

Med ett gripes jeg av en fornemmelse av angst. Det er ingen ting som har endret seg, men en svimlende følelse av å være uten kontroll treffer meg som et skudd fra ingensteds. Brått ser det mørke havet skummelt ut, og dens myke dønninger høres som et mektig brøl i ørene mine. Med ett sklir jeg og faller.  En sekund henger jeg som vektløs i luften, en langsom evighet før tyngdekraften gjør seg gjeldende, og sender meg tumlende ned mot dypet.

Havflaten treffer meg i ansiktet som et slag. En skarp smerte skyter igjennom nesa mi, og jeg kjenner en grov og ujevn flate mot huden. Fortumlet hever jeg hodet, som for å bryte igjennom vannoverflaten, og gisper etter luft. Tørr luft.

Motvillig åpner jeg øynene og myser utover omgivelsene. Borte er solnedgangen, havet og stupetårnet. En kort stund sliter hjernen min med å skjønne hva som foregår, og fortumlet prøver jeg å orientere meg.

Biblioteket er nesten tomt, og kun den taktfaste knitringen fra en laptop i overetasjen bryter stillheten. Skrivebordene rundt meg er forlatt, og alt jeg ikke har rukket å gjøre, blir badet i lyset fra den enslige arbeidslampa på bordet.  Jeg titter på mobilen for å finne ut hva klokka er, mens jeg gnir på nesa som har blitt øm etter sammenstøtet med tastaturet. Halv elleve.

Det knaser i leddene når jeg strekker meg etter alt for mange timer med dårlig arbiedsstilling, og en lang gjesp tvinger seg frem. Med et sukk faller blikket på den kaotiske haugen av notater, og angsten gjør seg atter en gang gjeldende. I vinduet møter blikket mitt høstens dunkle mørke, og med langsomme bevegelser starter jeg å pakke tingene mine sammen. På tide å gå hjem. Skrittene er tunge, og lyden av skoene mine mot den våte asfalten er alt som bryter regnets taktfaste tromming. Jeg setter kursen mot t-banen og byens liv og larm.

Eksamenstid. 

 

Av Øyvind Fischer