En te med: Dan Banik

En te med: Dan Banik

Jeg går inn døra til Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Ullevål Stadion en kjølig oktobermorgen. Helt innerst i lokalene befinner kontoret til Dan Banik seg – min tidligere foreleser. Jeg får en kopp kaffe og vi setter oss ned på hans hyperoransje møbler før jeg starter intervjuet.

Hvor: Senter for Miljø og Utvikling(SUM)


I koppen: Sort te


Stillinger: Professor i Statsvitenskap og Forsklingsleder ved SUM(For å nevne noen stillinger)

 

Har du en merkelig vane eller uvane som du har lyst å dele med verden? 

– Ja, og det er litt relatert til min kostskoleutdannelse. Jeg er ekstremt opptatt av å re opp sengen med en gang jeg står opp. Jeg mener at mine barn også skal gjøre det sånn, men de er ikke enige med meg. 

Har du et favorittland som du liker å bare slappe av i? 

– Ja, det må vel være Italia.  

Noe spesielt sted i Italia? 

– I sommer var vi ved Amalfikysten og jeg har sjeldent slappet mer av enn da. 

Hvorfor ble du professor? 

– Jeg liker virkelig den kombinasjonen av forskning og undervisning. Jeg liker å ha kontakt med studenter. Dette er kanskje ikke vanlig for andre, men jeg får utrolig mye energi av å undervise og jeg liker å teste ut ulike tanker og diskutere med studenter. Det er det som kanskje er forskjellen mellom å bare være forsker og professor.  

Han tar en pause og nikker. 

– Jeg liker den kombinasjonen – undervisning og forskning.  

Er det noe du vil forandre ved UiO? 

– Jeg har mye kontakt med studentene, men jeg skulle gjerne ha sett at det var større kontakt og ikke så sjeldent som det er i dag – mellom professorer og studenter. At vi skulle hatt flere sosiale aktiviteter. Jeg skulle ønske vi hadde institusjonalisert en del praksis, for eksempel prøvde jeg i veldig mange år – jeg prøver fortsatt – å ta studentene ut og ta en øl med dem. Det er ikke alltid jeg rekker dette. Noen ganger, hvis det er en liten klasse, inviterer jeg dem på pizza. Jeg tror det er ekstremt viktig at vi treffes utenfor en forelesningshall, for da blir interaksjonen så mye bedre neste gang de treffer meg i forelesninger. 

Har du noen råd til oss studenter? 

– Jeg vil at studentene skal være mer opptatt av å søke kontakt med sine professorer. Man skal være litt mindre sjenert, og kanskje en måte er å ta initiativet til å lage arrangementer, hvor man inviterer sine forelesere. Dette kan være en avslutningsfest, en debattkveld – noe uformelt. Jeg stiller ofte opp på veldig mange arrangementer, men ofte føler jeg at jeg må invitere studenter. Jeg vil at dere skal være mindre sjenerte.  

Har du noen råd til andre forelesere? 

– Det blir sikkert veldig upopulært… Men… Å gjøre forelesningene litt mer underholdende, samtidig som man ikke mister innholdets alvor. Også vil jeg si at hvis man kunne – dersom det er mulig – brukt litt mer tid til å bli litt bedre kjent med studentene. Å huske navn på studenter synes jeg er noe av det beste man kan gjøre. 

Du er veldig aktiv på nettet og du har også hatt online-forelesninger. Er det fremtiden?  

– Ja. Du spurte meg om hvorfor jeg ble professor. Jeg sa «fordi jeg liker å ha kontakt med studenter». For noen år siden fant jeg ut at jeg kunne utvide denne kontakten til å ikke bare gjelde norske studenter og utenlandsstudenter som tilfeldigvis kom til Norge, men det betyr ikke at vi skal erstatte den type undervisning vi har i dag. Jeg kunne ha tenkt meg en kombinasjon av visse ting som var online, og som er supplert med vanlige forelesninger.  

Et kanskje litt mer alvorlig spørsmål. Det er mange som sier at verden går til helvete. Er du enig? 

– Egentlig ikke. Derfor utviklet jeg et kurs som heter «What Works», nettopp fordi jeg møtte den holdningen på Blindern. Det var faktisk mine studenter i Utviklingsstudier, som etter et langt semester, spurte: «er det ingenting som fungerer?» Det var de som ga meg ideen til å utvikle et masterkurs og et online-kurs på «What Works». Nettopp for å bevise at det finnes veldig mye der ute som fungerer. Vi har aldri levd lengre enn vi gjør nå, ikke sant? Vi har aldri hatt det så bra. Vi har egentlig det ganske bra på veldig mange områder, til tross for store bekymringer. Vi må ikke glemme alle de positive historiene. 

Jeg har egentlig ikke flere spørsmål. Er det noe du vil dele? 

– Jeg tenker at vi skal være flinkere til å feire. Vi som studenter og som professorer. Feire… PÅ EN MANDAG!  

Han sier det som om det er helt utenkelig, og det er kanskje det også for de fleste. 

– Eller på en tirsdag. Du må ikke vente til fredag! Ikke sant? På en hverdag! Jeg skal herfra ha mine studenter på en pizzakveld på en torsdag! Fredag er jo alle glade – la oss derfor ta det på en torsdag. Livet er for kort til å ikke feire. Er ikke du enig?  

Ja, svarer jeg og vi ler. Plutselig er kaffekoppen min tom og min tidligere foreleser begynner å stille meg spørsmål. Etter en hyggelig samtale takker jeg for intervjuet og rusler hjem.