Engasjement og karriere

Engasjement og karriere
Mette Leipart, student ved UiO og profesjonell håndballspiller. Foto: Lars Petlund Breiby
Mette Leipart, student ved UiO og profesjonell håndballspiller. Foto: Lars Petlund Breiby

Tidsklemme?
Hverdagen er hektisk for mange, ikke minst for studenter, som bruker mange av døgnets timer på studiene. Selv om mange tror at dagens studenter er late og studerer utelukkende fordi det er gøy å være student, er dette langt fra sannheten. Mange studenter har et verv ved siden av studiene. Om det er av personlig interesse eller med tanke på det fremtidige arbeislivet varierer. Uansett er det viktig med engasjement, enten det er innen idrett eller verv i studentorganisasjoner. Leder ved Karrieresenteret, Gisle Hellsten, kan bekrefte dette. Hellsten har det intrykket at de fleste arbeidsgivere vil sette pris på et engasjement hvor en viser til tilleggskompentense ved siden av studier. Arbeidsgivere er opptatt av akkurat denne breddekompetansen. Men er det virkelig realistisk å tro at studenter har nok timer i døgnet til både fulltidsstudier, en deltidsjobb, et verv, og i tillegg har et sosialt liv hvor en skal knytte kontakter? Kanskje må en velge mellom engasjement innen idrett og engasjement i verv, og hva er da mest verdifullt senere i arbeidslivet?

Arbeidslivets krav
For studenter som hører til det humanistiske- og samfunnsvitenskapelige fakultet er det et
mangfold av fremtidige arbeidsgivere å velge mellom. Det kan diskuteres om dette er positivt
eller negativt, for mangfoldet kan forvirre. I denne sammenheng er det viktig at studenter selv
gjør det de kan for å få den jobben de drømmer om. Fordi arbeidslivet stiller krav, og mange
arbeidsgivere er opptatt av mer enn fagvalg og karakterer. De ser også etter entusiasme og
verv som viser at en har allsidighet og kan oppnå mer enn å studere. Selv om det ikke finnes
noe særlig statistikk på området, har Hellsten opparbeidet seg dette inntrykket gjennom å
være i kontakt med arbeidsgivere. Så engasjement er viktig, men burde ikke alle studenter ha
frihet til å velge selv hvor de vil bruke sin tid? Over en kopp kaffe møter jeg Mette Leipart,
som er student ved SV- fakultet, og har en brennende entusiasme for håndball. Hun satser
profesjonellt på håndball ved siden av studier, men et slikt engasjement tar opp tiden for
eventuelle andre sysselsettinger, som for eksempel frivillige verv. Er det slik at for å hevde
seg i arbeidslivet må man ha fartstid i styreverv?

Engasjement og toppidrett
Vi lever i dag i et samfunn hvor normene krever at vi holder oss i form. Trening og et sunt
kosthold koster både tid og penger. For studenter er hverken tid eller penger goder i overflod.
Holder man på med toppidrett ved siden av studiene merkes dette godt, noe Mette Leipart kan
bekrefte. Hun spiller for Nordstrand i Postenligaen, Norges øverste nivå i håndball. Dette tar
mye tid. Så mye tid at å studere på heltid blir vanskelig. Med et minimum på 15 timers trening
i uken, deltidsstudier og deltidsjobb i perioder, er det ikke mye tid igjen av døgnet. Optimalt
bør toppidrettsutøvere sove et par timer midt på dagen for tilstrekkelig restitusjon, men for en
travel student som Mette er det som oftest vanskelig å få tid til. Selv om Mette er dedikert til in bachelorgrad i kultur og kommunikasjon, er hun klar på at håndball blir prioritert. Naturlig nok er det ikke tid til sysselsetting i form av studentverv eller studentpolitikk, som Hellsten
påpeker er veldig viktig. Trøsten er imidlertid nær; Hellsten mener også at de fleste
arbeidsgivere vil stille seg positive til de som velger å kombinere toppidrett og studier.

Vi i Norge er opptatt av idrettsheltene våre, og det er også næringslivet. Mange bedrifter
inviterer gjerne idrettsheltene til å holde inspirasjonsforedrag for å lære mer om hva som skal
til for å lage et vinnerlag. Ved å drive med toppidrett lærer en mye om det som er viktig for
bedrifter, for eksempel teamarbeid, vinnervilje, målsetting, det å møte motgang og deretter
reise seg. For Mette og andre som driver med idrett er dette positivt. Mette har tidligere trent
et jentelag, hvor en lærer å ha lederansvar – en verdifull erfaring – som også arbeidslivet
verdsetter høyt. Det virker ikke som Mettes satsing på håndball vil få nevneverdige negative
utslag senere i arbeidslivet. Men hva med andre studenter som bruker mange timer på trening,
men som ikke er toppidrettsutøvere på papiret? Vil det få konsekvenser i senere
ansettelsesprosesser fordi de valgte å bruke tiden på idrett og trening istedenfor å ha et verv?

En aktiv generasjon vs. verv og politikk
En landsomfattende Studmag-undersøkelse fra 2007 viste at hele ni av ti studenter trener
jevnlig. Ved den samme undersøkelsen viste det seg at bare 8,5 prosent deltar i
studentpolitikken, og en fjerdel er med i studentorganisasjoner. Tallene bekrefter at dagens
studenter er en aktiv generasjon, mens deltakelse i studentorganisasjoner er langt mindre
synlig. Er norske studenters engasjement på feil sted? Burde flere studenter deltatt i politikken
og for eksempel kjempet for en høyere studiestøtte? Det er ikke en hemmelighet at studenter i
dag har slunkne lommebøker og at studielånet ikke en gang holder de faste utgiftene hver
måned. Er tidsklemma grunnen for at ikke flere studenter protesterer gjennom politikken? Er
det rett og slett ikke tid til å være kontrær? Med fulltidsstudier, deltidsjobb og trening er det
ikke mange timer igjen, og i følge kandidatundersøkelsen har ni av ti studenter en jobb ved
siden av studiene. Selv om det ser positivt ut på CV-en at en har kompetanse fra andre
områder enn lesesalen, er det først og fremst en økonomisk nødvendighet å ha en deltidsjobb.
Derfor sitter en igjen med lite tid til verv etter et par treningsøkter i uken. Hva skjer hvis
studiestøtten stiger, blir studenter med i flere foreninger, eller vil de bare bli «slappere» og bli
mindre dislipinerte?

Mette mener at den stramme tidplanen gjør at hun blir mer disiplinert. Har hun først tre timer
på dagen, må hun utnytte tiden til lesing. Er det derfor så forferdelig at samfunnet krever at
studenter har en deltidsjobb? Og at arbeidsgivere forventer høye karakterer og
tilleggskompentanse gjennom verv? Hellsten sier at kompetanse er mer enn kunnskap.
Karakterer og fagvalg spiller nok en stor rolle i første siling til en jobb, men fag og karakterer
gjør en søkergruppe relativt homogen. Her komme tilleggskompetanse inn, som for eksempel
frivillighet, resultatoppnåelse, erfaring og personlig egenhet. I følge Hellsten kan man bygge
seg en kompetanseprofil gjennom å være aktiv i foreninger, og ikke minst ta på seg verv.
Viktigheten av verv er noe alle studenter burde være mer opptatt av. Undersøkelsen viser at
studenter ikke er så opptatt av en slik deltakelse, men konsentrerer seg heller mer om egen
kropp og helse. Er dette feil? Kan det være deltidsjobben tar for mye krefter og tid til at en
orker å ha et frivillig verv?

Samfunnets krav og forventninger
Det kan virke som at studenter er passiviserte, og kanskje blir de holdt nede av alle forventninger og krav samfunnet stiller? Å ha et effektivt talerør opp mot de styrende makter krever både tid og krefter. Mange har nok med sitt eget liv hvor en skal ha tid til alt annet enn å protestere, og blir urettferdig den sosiale «taper» i samfunnet. Kanskje er dagens studenter navlebeskuende individer med lite interesse utenfor seg og sitt. Eller er det slik det bare må bli? Det er balansegang mellom alle disse kravene. For noen er det greit å aldri sitte stille, å være en såkalt superstudent og til slutt kanskje bli utbrent. Men for de fleste er det greit å kunne sitte stille og ha tid til en middagsbit, om ikke annet.

Studiestøtten er lav, og derfor tar en nødvendig deltidsjobb for mange store deler av ukens
timer. De rødgrønne politikerne lovet før sine to sistvunnede valgperioder at de skulle innføre
heltidsstudenten, men hittil er det en rosenrød utopi. Derfor må studenter tjene penger ved
siden av. Det gjelder også for Mette; det er ikke alltid at pengene strekker til. Som spiller for
Nordstrand følger det med en lønn, men som ung spiller er ikke dette all verden. Det kommer
derfor godt med at hun bor hjemme hos foreldrene og slipper unna den største utgiften
studenter har, boligleien. Å ha støttende foreldre er helt nødvendig for Mette, og dette er hun
ikke alene om. Mange studenter får hjelp hjemmefra, og ser det kanskje som et nødvendig
onde – eller kanskje som et utelukkende gode. Problemet med dette er at det skaper et
klasseskille. De som får hjelp av foreldre kan konsentrere seg mer om studier og eventuelt
trening og idrett. Andre må slite seg gjennom studier med en tidkrevende deltidsjobb ved
siden av.

Uansett hvor mager lommeboka til den jevne student i Norge er, bor vi like fullt i et av
verdens rikeste land. I det minste får vi et studielån, og utdannelsen er gratis. Kanskje er det
ikke så mye å klage over. Deltidsjobber kan ses på som tilleggskompentanse i jakten på en
jobb, og ikke minst blir nok studenter mer disiplinerte av det å ha en tidsklemme i blant. Vi
burde kanskje ikke syte, men studiestøtten er lav og tidsklemma presser på, det er sikkert og
visst. Når alt er sagt om viktigheten av engasjement, påpeker Hellsten, at selv om samfunnet
og arbeidslivet har visse forventninger bør en ikke bli med i en forening bare for å bygge en
god CV. Foreningsaktivitet er så mye mer enn det, for eksempel hygge og vennskap, skape
seg et nettverk, og ikke minst utføre noe man selv synes er meningsfullt. Denne typen
aktiviteter påvirker hele læringsmiljøet som er så viktig for å prestere godt i studiene.

Av Elin Bang Langballe