ET «BLONDT» MESTERVERK

ET «BLONDT» MESTERVERK

På 48 timer kom Frank Ocean ut med 2 album, 2 videoer og ett magasin. Nå kommer han sikkert til å forsvinne i 15 år.

Det er fire år siden Oceans klassiker «Channel Orange», og det har vært stille fra artisten etter braksuksessen. Musikkbransjens kanskje største luremus har ertet fansen i månedsvis med forskjellige utgivelsesdatoer og stadige utsettelser, men den 19. september 2016 startet en Frank Ocean-fylt helg. Det visuelle albumet «Endless» ble gitt ut eksklusivt gjennom Apple Music, og avsluttet Oceans kontrakt hos Def Jam Recordings. Kun 24 timer senere var ablumet «Blonde» å få kjøpt og strømmet på iTunes Store og Apple Music. Utgivelsen av «Blonde» ble akkompagnert av et magasin med tittelen «Boys Don’t Cry», som også er navnet på Frank Oceans nye plateselskap som «Blonde» ble gitt ut gjennom. Magasinet ble delt ut gratis, og kom i tre forskjellige utgaver, alle med en fysisk kopi av «Blonde». Hele internettet frykter nå at artisten kommer til å gå under jorden i betydelige lengre tid enn sist gang, men mye tyder på at Frank Oceans intensive 48 timer kommer til å sette et varig merke i musikkindustrien.

 Mye tyder på at Frank Oceans intensive 48 timer kommer til å sette et varig merke i musikkindustrien

Ocean i rampelyset 

«Blonde» åpnes av R&B låten «Nikes », som også er albumets første singel. Ocean er nok en av de få som klarer å få autotune til å høres kunstnerisk og behagelig ut, samtidig som vi får høre hans umodifiserte og flotte stemmeprakt. Sangen er tydelig politisk ladet, og Frank Ocean tar atter en gang ett oppgjør med urettferdigheter i samfunnet. Mest åpenbar er linjen: «RIP Trayvon. That nigga look just like me», en referanse til drapet på afroamerikaneren Trayvon Martin. Alt dette foregår over en rolig og ujålete beat som gjør «Nikes» til den perfekte innledningen til høstens mest omtalte album. På plata har Ocean fått med seg et stjernespekket team bestående av blant annet Beyoncé og Kendrick Lamar. Det betyr nødvendigvis ikke at han lar dem tre inn i rampelyset. Både Queen B, på «Pink + White», og Lamar, på låten «Skyline To», må nøye seg med rollen som korister. Det er kun tidligere Outkast medlem André 3000 som får vise sitt talent side om side med Ocean selv på sporet «Solo (Reprise)». For det er verken de store navnene, eller overdådige produksjonsdetaljer som er i fokus på «Blonde». Det er Frank Oceans refleksjoner over livet og samfunn som skal kommuniseres, og budskapet kommer klart og tydelig fram gjennom «Blonde» sin rolige, enkle og antikommersielle produksjon. Det antikommersielle har ikke bare gjort seg gjeldene i komposisjonen av musikken, men også i selve utgivelsen av albumet.

Frank Ocean på Øyafestivalen i 2012. Foto: Per Ole Hagen, NRK. Flickr.com.
Frank Ocean på Øyafestivalen i 2012. Foto: Per Ole Hagen, NRK. Flickr.com.

En slave satt fri  

«Def Jam Recordings» står som utgiver på både Oceans debutalbum «Channel Orange» og det visuelle albumet «Endless». Den sistnevnte utgivelsen avsluttet hans kontraktsfestede samarbeid med Def Jam, som for øvrig er eid av verdens største plateselskap «Universal Music». Ocean har tidligere uttrykket sin misnøye med Universal, og denne gangen var han så lei at selskapet ble sittende igjen uten den profilerte artisten og det etterlengtede oppfølgeralbumet. Som i de aller fleste skilsmisser er det en av partene som ender opp som den økonomisk seirende. I dette oppgjøret var det Frank Ocean som fikk jackpoten. Ifølge Billboard sitter Ocean igjen med mesteparten av overskuddet fra «Blonde», som debuterte på toppen av Billboard 200, mens Universal kun har et usalgbart visuelt album. Frank Ocean er ikke den første som har gitt ut et album gjennom et selvstendig plateselskap. Beyoncé har siden 2011 gitt ut sine album gjennom sitt eget selskap «Parkwood Entertainment». Denne trenden kan på mange måter bety at kunsten er på vei tilbake til musikken. Ved å ikke lenger være slave for plateselskapenes krav, frister og betingelser kan artistene selv velge hvordan deres kunstverk skal utformes, distribueres, markedsføres og når det er klart for å møte verden. Ocean valgte å distribuere «Blonde» gjennom Apple ved å gjøre albumet tilgjengelig for salg og strømming kun gjennom iTunes og Apple Music. En kjempefordel for de med Apple Music abonnement, mens vi andre måtte rett og slett bite tennene sammen og betale for albumet i sin helhet. Man betaler jo tross alt for alt annet godt arbeid her i verden, så hvorfor ikke for en musikeres? Selvstendige utgivelser kan kanskje være starten på slutten av plateselskapenes slaveri av artister.

Frank Ocean på Øyafestivalen i 2012. Foto: Per Ole Hagen, NRK. Flickr.com.
Frank Ocean på Øyafestivalen i 2012. Foto: Per Ole Hagen, NRK. Flickr.com.

Et album med mål og mening

Et profilert navn fører med seg mye makt. Som en kjent artist kan denne makten utnyttes til å gi ut et nytt album hvert år, det ene mer innholdsløst enn det andre, alt i seddelens navn. Det gjør en kanskje relevant, men ikke akkurat kunstnertittelen verdig. Frank Ocean brukte fire år på å lage «Blonde», som mye mulig er tidsperioden det kreves for å lage et innholdsrikt album. Tekstene bærer et klart preg av samfunnsengasjement, og et ønske om forandring. Ocean, som tidligere ikke har vært fremmed for å nyte kjemiske stoffer, hyller i «Blonde» naturlig beruselse og oppfordrer alle til å legge bort «reven»  for å utfolde seg selv «Don’t try to be someone else, don’t use that cocain or marijuana. Rely and trust upon your own decisions» – «Be Yourself», og til å legge bort smarttelefonen for å være tilstede i øyeblikket og sette pris på de viktige tingene i livet «So I say ’I’m in front of you, I don’t need to accept you on Facebook’. She thought I was cheating. She told me like, uh, ’it’s over’. You know, viritual thing.» – «Facebook Story». Frank Ocean har levert en plate med mål og mening, direkte fra han til fansen. Hans frigjøring fra Universal har satt en stopper for promotering og all annen reklamering rundt et albumslipp, og har igjen satt det viktigste i fokus – musikken selv. Ved å sende «Blonde» til toppen av alle hitlister viser fansen at det er musikken som er det essensielle, ikke artistens tilstedeværelse i tabloidsamfunnet, og at man fortsatt setter pris på musikk av kvalitet og dybde. Om Frank Ocean bruker 4, 15 eller 20 år på å gi ut sitt neste kunstverk er irrelevant så lenge musikken er tidløs og innholdsrik, og blir leverte direkte fra ham til oss. Som kjent, den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.