Et ett-tall på jorden

Et ett-tall på jorden

Vi har tatt en prat med Per Fugelli om alt fra vårtegn til verdien av velferdsstaten. 

På den blå 17-trikken på vei til Ullevål Sykehus, kan vi se en eldre mann med en svart frakk noen meter unna oss. Mannen i den svarte frakken går av på trikkestoppet før vi skal av, og vi konkluderer med at det ikke er Per selv om det ligner. I det vi går av på Ullevål, merker vi fort at vi ikke er kjent. Etter å ha trasket rundt på stedet en stund, finner vi endelig fram. Vi leser på skiltet, nikker og går rett inn. Etter å ha gått gjennom noen lange korridorer, titter vi inn i et lite, koselig, hvitt kontor med tomme vegger. På stolen sitter en smilende Per ikledd vest, skjorte og sløyfe, i ekte Per Fugelli stil.
– Fant dere frem?, spør han med stavangerdialekt.

Vi forteller at vi egentlig så han på trikken, men ikke turte å spørre om det var han. Han bryter ut i latter, før han sier:
– Hvis dere lurer på hvorfor det er litt lite på veggene her, er det fordi jeg har tatt ned en god del bilder.

Vi setter oss ned. Per forteller om kreften som gjør at dagene består av mye soving. Uten medikasjonen, kunne han ikke møtt oss fra Samfunnsviter ‘n.

Hvordan er hverdagen din utenom dette?

– Når jeg ikke glir inn i en søt slummer, er lyspunktet å dra opp til Botanisk hage sammen med kjæresten min Charlotte. Vi bor på Grønland, så det er ikke langt unna. Der går vi for å spionere på krokusen.

Hva kalte du det?
– Krokusen.
Krokusen?
– Ja.
Hva er det for noe?

– Skal du ha juling? Alvorlig talt, sier han spøkefullt.

– Krokusen! Det er jo vårtegn nummer én.
Han smiler bredt og rister, før han endrer samtaleemne.
– Du sa at temaet for denne utgaven var «røst». Du vet om Lofoten?

Lofoten vet jeg heldigvis om.
– 10 mil fra land ligger en øy som heter Røst. Der bor det 592 mennesker. Vi har hatt et hus der fra da jeg var rykende fersk lege, og der jobbet jeg i tre år. Jeg forelsket meg i stedet og menneskene.

Han lyser opp når han prater om det.

– Hvis noen samfunnsvitere trenger gjenopplivning, å komme ut av støvet på Blindern, kan jeg anbefale lofotfiske og Røst.

Å leve, det er å elske 

Vi vet av Per har levd et liv som en synlig person med et stort engasjement. Vi vil derfor vite hvor dette engasjementet kommer fra.

– Far og bestefar var leger på Stavangers østkant der det var mye fattigdom og urettferdige levekår. Både far og bestefar hadde respekt for folks tapperhet og evne til å mestre og streve, selv om folk slet med arbeidsløshet og brennevin. Vi lærte mye hjemme av deres måte å behandle pasienter på. Det var egentlig en fin oppdragelse. Og søndagsskolen må man ikke glemme siden det er Samfunnsviter’n som spør, ler han.

– Hver søndag var det nærmest propaganda på søndagsskolen, men det gjorde ingenting fordi vi lærte å bli glade i helten – Jesus – ikke fordi han var sønn av Maria, men på grunn av hans gode gjerninger. Han stod for rettferdighet og barmhjertighet.

Per ser i det hvite taket og myser før han fortsetter:
– Størst av alt er kjærligheten, og det er det samme som solidaritet og det å bygge velferdsstaten.
Er du religiøs?
– Nei, men jeg holder fortsatt på helten Jesus.

Har du en livsfilosofi, da? Finnes det en regel du prøver å leve etter?

– Nei, jeg er ikke så planstyrt når det gjelder meg selv, men hvis jeg har hatt et slags «basic» instinkt inni meg, så har det vært «vær deg selv». Selv om du er en blanding av drittsekk og engel, tror jeg du får det best hvis du er deg selv.
Har det alltid vært lett å være deg selv?
– Ja, jeg har vært et naturbarn, og jeg tror at alle er født med et slags imperativ som sier til oss: «Prøv så godt du kan». Det er faen ikke lett. Prøv å være trofast mot deg selv og vær trofast mot grunnstoffet ditt – jeget ditt, men bry deg om flokken din.

Det er mye snakk om «generasjon prestasjon» for tiden. Bør ungdommer lære seg å gi mer faen?

– Ja.
Ja?
– Ja. Jeg fant opp et motto for noen år siden, og jeg møter stadig folk som sier: «Takk skal du ha – godt råd det å gi faen». Nei, nei, nei. Jeg har aldri sagt «gi faen».
Han rister oppgitt på hodet før han fortsetter:
– Hvordan hadde det gått med oss hvis vi alle hadde gitt faen?
Så det er en forskjell?

– Du må aldri gi faen, verken i arbeidslivet eller når det gjelder dine relasjoner. På en måte er det noe vakkert med generasjon prestasjon, fordi det er ikke noe galt med å ta anleggene sine i bruk. Hør, jeg var i en begravelse forleden, og jeg hadde glemt hvor klok den salmen er. Du som er så god på krokus er vel god på salmer og, ler han.

Det kan du si.

– Det er en som begynner sånn: «Å leve, det er å elske, det beste din sjel fekk nå.» Det er magisk. Det betyr å sette seg mål, lete etter talentene sine, være i utvikling, bli god på det som stemmer for deg. Det er praktfullt, men det må gjøres med måte. Å prestere er ikke farlig, men det er overdosen. Det handler om å finne en klok likevekt mellom forventninger og kapasitet, og mellom arbeid og hvile.

 Vi må ikke bare riste på hodet av Trump og Wilders,  for det samme holder på å skje hos oss, kamuflert av regjeringsmakt og Høyre.

På dagens reise

Vi lurer på om Per har noen flere kloke ord å dele til oss unge.

– For noen år siden sa jeg: «Ikke vær et ett-tall på jorden – bry deg om flokken din.» Det likte mange veldig godt, og det ble brukt i konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Men det er feil, og jeg har tenkt mye på det i det siste. Det jeg heller burde sagt er: «Vær et ett-tall på jorden – og bry deg om flokken din.» Det er feil å si at man ikke skal være et ett-tall på jorden, nettopp fordi vi er gåtefulle, unike skapninger som skal få lov til å drive med selvrealisering, men vi må ikke bli narsissister og egosentriske. Vi må bry oss om både familien –  den lille flokken vår, og samfunnet – den store flokken vår.

– Hva er den største feilen man kan gjøre som ung? 

– Diamanten som hører til ungdommer er litt villskap, litt grenseløshet, begeistring, engasjement. Ikke vær for forsiktig, for planmessig. Ikke steng deg inn i «rasjonalitetens jernbur» – vi kommer dit senere i livet, enten vi vil eller ei, der alt må være fornuftig og målstyrt. Men ikke for tidlig. Ungdommer må prioritere rock n’ roll, sex, nytelse, reising og få orden på kloden. En del av ungdommens fortrinn er en utrolig verdifull enfoldighet i betydningen av at man skal tro på at man må gjøre noe med planeten Tellus, med framtida, med velferdsstaten Norge, som barna og barnebarna skal bo i. Jeg blir glad når jeg ser et barskt engasjement blant ungdommer.

– Er det noe eldre kan lære av de yngre, da?

– Den egenskapen jeg ønsker transplantert til meg, som er 74 år, det er nysgjerrighet. Nysgjerrighet gir spenning – du er på dagens reise, i livet, i faget, i verden. Samfunnet tjener veldig på nysgjerrige borgere som kommer hverandre i møte med et åpent blikk, som har lyst til å gå på oppdagelsesreise i forskjellige nabolag, i forskjellige rom i det norske hus og bli kjent med nye mennesker. Man kan oppdage nye måter å leve på, elske på og å lage mat på. Det er gull, både for individet og samfunnet.

Et Europa mot høyre

Per er opptatt av flokken. Både den lille flokken og den store flokken. Samfunnet er den store. I Europa ser vi samfunn i bevegelse mot høyre. I USA har Donald Trump iverksatt et innreiseforbud mot ulike land der flertallet av befolkningen er muslimer.

Er du overrasket over denne utviklingen?

– Ja, jeg er overrasket og skremt over hvor fort dette går. Vi har anlegg for å gå inn i en slags farlig massepsykose. Vi må ta dette på dypt, dypt alvor. Trump foreslo innreiseforbud for 200 millioner mennesker fra syv land som gruppe. Det er som jødene, vi hadde akkurat det samme. Geert Wilders, som nesten kunne vunnet valget i Nederland, vil forby den hellige boken til 1,5 milliarder mennesker.

Han hever øyenbrynene.

– Vi kan si at det er galskap og riste på hodet, men så må vi spørre oss om Nederland er et fremmed land i universet. Er ikke Nederland og Norge nokså like? Vi må ikke gjøre dette til et avvik. Marine Le Pen kommer kanskje i Frankrike. Deler av Fremskrittspartiet er en trussel. Vi må ikke bare riste på hodet av Trump og Wilders,  for det samme holder på å skje hos oss, kamuflert av regjeringsmakt og Høyre. For da Trump ville stenge ute 200 millioner mennesker, sa Ulf Leirstein i FrP det Trump gjør nå er fantastisk. Justisminister Per Willy Amundsen har uttalt at han er redd for framtiden til sønnen sin, og «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig». Hvor faen er de som må se dette og på en modig og klar måte danne motstand? Høyre er de som må anklages først fordi de legitimerer, ufarliggjør og alminneliggjør FrP ved å ta dem med inn i regjering. Dette er Høyres historiske skam, og jeg har veldig tro på at de vil bli hardt dømt i framtida for at de lot dette skje. Men Mr. Støre, hvor er han? Han må stå frem som en tydelig, klar stemme mot disse vrangforestillingene om muslimene og islam. Mr. Støre og Arbeiderpartiet er feige fordi de er redde for å tape stemmer hvis de blir for tydelige.

 På en måte er det noe vakkert med generasjon prestasjon, fordi det er ikke noe galt med å ta anleggene sine i bruk.

Han holder hendene hardt rundt flasken, og banker den i skrivebordet.

– Det kan hende jeg blir litt apokalyptisk siden jeg er gammel og snart skal dø, men faen, det vi ser nå – du skulle vi ikke tro gikk an i 2017. Det er oppspill til religionskrig. I alle fall er det ren religionsforfølgelse som er ytterst alvorlig. Det er fare på ferde, og hver av en av oss må mobilisere.

Per Fugelli ved Ullevål sykehus. Erik F. Brandsborg/Wikimedia

En edru blant rasende

Per mener vi det første vi må gjøre er å vaksinere oss mot den hysteriske frykten for det som er annerledes.

Vi må være det Sokrates kaller «en edru blant rasende» og innse at det store flertallet av muslimer i verden, i Norge og på Grønland der jeg bor, er bra folk, tapre folk, ærlige folk, som vil være i Norge med en trygghet og en framtid for ungene sine.
Det andre vi må gjøre, i følge Per, er å bygge møteplasser.

– Når du har arbeidskamerater og venner fra Somalia blir vi trygge på hverandre. Det oppstår også tillit. Det tror jeg er noe av hemmeligheten.

Han tar en slurk av vannflasken før han går videre til neste punkt.

– For det tredje må vi ta vekk det mørkebildet som har fått feste seg av media. Vi må få frem de 10 000 lyspunktene knyttet til flyktninger og innvandrere i Norge, i lokalsamfunnene, i barnehagene, i frivilligheten, i nabolaget. Et eksempel er fra en liten kystkommune utenfor Harstad. Denne kystkommunen har norgesrekord i antall asylsøkere og flyktninger, men også norgesrekord i å bry seg og å vise folkeskikk. Gamle fiskere tar med seg unge gutter fra Somalia og Afghanistan ut på havet for å lære å fiske med garn og line. Pensjonistforeningen lager hyggekveld og steker vafler til asylsøkerne hver torsdag. Dette blir også en naturlig språkopplæring. Slike ting skjer overalt, og det kommer mye fint ut av det for begge parter. Vi har en tendens til å sladde alle lysbildene.

Flyktningkrisen er dramatisk i dag. Mange av de andre landene, spesielt EU-landene, forventer at Norge skal gjøre noe. Hva tenker du om det? 

– For det første skal vi bestemme selv, men det er klart jeg skulle ønske at Norge var et foregangsland som viser eksempelets makt; viser til andre land at det går an å få folket med på en humanistisk flyktningpolitikk – verdens rikeligste og lykkeligste land er ikke egoister som vil leve i sin gylne ghetto, omringet av overvåkning og grensepoliti som stenger de nødlidende ute. Nei, vi skal gjøre vår anstendige innsats. Vi kan ikke ta imot hele Afrika, som Kongen sa i en tåpelig setting, men vi skal da for faen, som verdens rikeste og lykkeligste land, ikke kjempe desperat for å komme på bunnplass i Europa over hvem som har den «snilleste» asylpolitikken.

Per blir stille og alvorlig.

– Dette gjør meg bekymret, for jeg er så stolt og glad over å ha fått leve i Norge i 74 år, men jeg kjenner ikke Norge igjen i dette at vi skal slå oss på brystet, med kors rundt halsen, og si: «Hipp hurra – vi er på bunn i Europa». Hva faens slags smykke er det?

Per er altså ikke i tvil om at Norge har et ansvar. Norges fortrinn i møte med denne krisen er velferdsstaten. Avslutningsvis understreker Per dette:

– Vi må ha en velferdsstat som tar vare på hvert eneste menneske. Dette har vi fått til i Norge, og vi må bruke de samme verdiene i møte med verdensurettferdighet.

På vei tilbake, et sted mellom trikkestoppet på Ullevål og Kiwi-en på John Colletts plass, slår det meg – det er egentlig noe herlig optimistisk med det Per snakker om, samtidig som det er en trist undertone han ikke vil at vi skal glemme – verken i dag eller i morgen – men huske på i møte med både den store og den lille flokken vår.