Et vinterbarns bekjennelser

Et vinterbarns bekjennelser

«Det var snø i luften da du kom til verden», skrev mamma i boken om meg. Jeg ble født akkurat i tide til OL på Lillehammer i 1994. Jeg har aldri klart å leve opp til forventningene.

Da jeg traff «svigermor» for første gang spurte hun om jeg er glad i stå på ski. Vel vitende om at svigermors drøm er glad i vintersport, måtte jeg pent innrømme at «nei, jeg står ikke så mye på ski, men jeg kan helt sikkert bli glad i det med tiden.» Man blir jo ikke svigermors drøm av ljuge, heller. Et lite år senere var jeg stasjonert på en hytte på Hafjell med svigers. Det var snø, det var sol, det var påske. Tiden var inne for å bli svigermors drøm ved å  helt sikkert bli glad i å stå på ski.

«What goes up must come down, også i skisporet. Dette var svært dårlige nyheter… »

La meg bare ha sagt en ting først som sist: Hva angår komfortsoner synes jeg det er lurt å finne sin og bli der. I hvert fall i vinterhalvåret. Det har jeg nemlig gjort i alle år og det har fungert helt fint! Å fortsette med dette skulle imidlertid vise seg å ikke være lett forenlig med den tradisjonelle påskeferien til fjells. En påskemorgen var det duket for en familievennlig fellestur til en sæter med vafler. Ikke særlig lang skulle den være heller, bare 1,2 mil. Det høres jo hyggelig ut, tenker du. Det høres livsfarlig ut, tenkte jeg. Det var ikke før det var tid for hjemturen at jeg innså at jeg hadde rett. Da noen nevnte at veien tilbake går fort, det er jo så mye nedover, begynte det nemlig å demre for meg. What goes up must come down, også i skisporet. Dette var svært dårlige nyheter…

Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze
Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze

Grunnleggende skiferdigheter var det jeg trengte. Grunnleggende skiferdigheter var også det jeg manglet. Jeg var klar for å ta av skiene og gå til fots. Man går ikke i skisporet, ble jeg fortalt. Det ødelegger alt. Løsningen ble at jeg måtte tviholde meg fast i den bedre halvdelen, mens han ledet an nedover bakkene. «Se så søte» overhørte jeg en eldre dame si. Likevel strømmet vonde minner fra barndommen på mens vi suste av gårde. Dette var vinteraktivitetsdag på skolen all over again, men uten mulighet for å ta med akebrett. Jeg kom meg helskinnet til bunnen av bakken i forrykende fart, men selvtilliten hadde nok en gang fått seg en knekk.

Påsken ble fin, den, sett bort i fra nær døden-opplevelsen i løypa. Jeg er rimelig sikker på at jeg vant et par runder kort og fortærte min del av påskeegget. Fyr i peisen og rødvin var det også, så jeg klager ikke. Likevel må jeg slå fast at helt sikkert glad i gå på ski, det ble jeg ikke. Selv om jeg har inntrykk av at det meste er lov i 2016, er det å ikke like ski et unntak. Spesielt når man er så norsk at man ser ut som Snehvit uansett hvilken sesong det er.

«Påsken ble fin, den, sett bort i fra nær døden-opplevelsen i løypa.»

Jeg har lest at utenforskap kan ramme alle. Det er betryggende å høre, men jeg føler meg likevel ikke helt truffet av betegnelsen. Utenforskap betegner nemlig en gruppe mennesker som står på utsiden av fellesskapet. Hadde vi vært en gruppe ville det vært en ting, men det er stort sett bare meg. Det er bare jeg som trenger en stol for å klare og holde meg på beina på skøytebanen. Det er bare jeg som er redd for å ta noen skøytetak på ski, fordi det å løfte ett bein innebærer risikoen for å miste balansen på det andre. Det er også bare jeg som trenger en ridder i skinnende rustning for å overleve påsken.

Det kan hende jeg tar feil. Det kan tenkes det er flere av oss. De beste slutningene er tross alt usikre, og derfor skriver jeg denne teksten. Jeg skriver den for å vise at du ikke er alene, du som heller ikke står stødig på ski. «Du har andre kvaliteter», ble jeg en gang fortalt. Det gjaldt for øvrig sangstemmen min, men budskapet er like relevant i denne sammenhengen. Du har også andre kvaliteter. Neste gang vi lider i skiløypa synes jeg vi skal huske på det. Vi kan nemlig ikke føle oss motløse halve året – det blir vi i hvert fall ikke bedre av. Jeg har enda ikke gitt opp håpet om å helt sikkert bli glad i stå på ski, men tar det i mitt rolige tempo. Full fart nedover påskefjellet skal jeg i hvert fall ikke på en stund.

Foto: Anja Bratt