EU- størrelsen og Brüssel det kommer an på

EU- størrelsen og Brüssel det kommer an på

Hellas sliter med å bli enige med Brüssel, EU-skeptiske partier er på frammarsj i flere europeiske land og Storbritannia skal ha folkeavstemming om fortsatt medlemskap innen 2017. Hvorfor knirker det så i sammenføyningene til EU for tida?

Den siste store reformen av EU er Lisboa-traktaten. Denne innebærer blant annet at representanter for EU kan undertegne avtaler med andre land på vegne av unionen, samt et tettere utenrikspolitisk samarbeid. Målet er å styrke effektiviteten til EU som overnasjonal organisasjon, men hva med den demokratiske representasjonen?

Historie

Utgangspunktet for dagens EU er en Sentraleuropeisk kull- og stålunion fra 1951for å unngå at man skulle gå til krig mot hverandre. I lys av to verdenskriger med utbrudd i Europa der rivaliseringen mellom Tyskland og Frankrike hadde vært en viktig årsak, var utgangspunktet et fredsprosjekt med økonomisk samarbeid som virkemiddel. Etterhvert ble det økonomiske aspektet mer og mer framtredende, og ved overgangen til EF i 1973 var dette hovedfokuset for samarbeidet. Dette ble ytterligere styrka i form av frihandelsreformer utover 1980-tallet, og er bakgrunnen for det indre markedet og en pengeunion ved overgangen til EU.

Demokratisk underskudd

Økonomisk samarbeid både var og er en viktig del av EU-samarbeidet. Samtidig har demokratiske verdier stått sentralt, og demokrati har alltid vært et krav for medlemskap. Dette var blant annet en vesentlig drivkraft fra autoritære regimer til demokratier i Sør-Europa. Denne stolte demokratiske historien står i kontrast til dagens rolle. Gjennom europeisk integrasjon oppgir medlemsland deler av sin suverenitet til fellesinstitusjoner. En ting er når dette skjer frivillig, men hva med når det ikke gjør det? Situasjonen for Hellas synliggjør dette. Hellas har valgt en regjering som er skeptiske både til den økonomiske og politiske kursen til EU. Svaret fra EU-institusjonene sin side har vært å pålegge en politikk som ikke har støtte i det greske folk, men som de er nødt til å godta dersom landet ikke skal gå konkurs. Folkevalgte skal vedta lover, embetsverket skal utøve dem. Når overnasjonale embetsmenn og byråkrater kan overstyre nasjonalt folkevalgte, er dette tydelig eksempel på at dagens EU lider av et betydelig demokratisk underskudd.

Et annet eksempel på dette demokratiske underskuddet finner man innad i EU-institusjonene. I Europaparlamentet, som forenklet kan kalles EUs lovgivende forsamling, er hvert land representert proporsjonalt i forhold til innbyggertall. Et stort land som Tyskland sitter med 96 representanter, mens et lite land som Danmark har 13 representanter. Dette viser hvordan det i praksis er de store landene som setter standarden. Partifraksjonene i Europarlamentet skal samarbeide uavhengig av nasjon, men det er ingen tvil om at det vil være store interessemotsetninger og forskjellige behov mellom et stort og et lite land.

Ja til EF, Nei til EU

Det kan høres ut som en sketsj fra «Lille lørdag», men det er klare forskjeller fra utgangspunktet og dagens organisasjon. Et viktig stikkord her er det indre markedet. Dette innebærer fri flyt av varer, kapital, tjenester og mennesker uavhengig av landegrenser. Den økonomiske begrunnelsen for å innføre dette er blant annet spesialisering mellom land og trekke fordeler av at noen land produserer en vare billigere enn andre, (såkalt komparative fortrinn). Imidlertid kan en konsekvens av dette være at land ikke tør å gjennomføre politikk som det er demokratisk flertall for på nasjonalt plan, fordi dette kan gjøre landet mindre økonomisk attraktivt innenfor det indre markedet. Dette kan i neste rekke åpne for mer sosial dumping grunnet frykt for at kostnadskrevende arbeidsmiljøtiltak gjør at land taper i konkurranse med andre. Resultatet er et håpløst dilemma mellom konkurransefortrinn og sosialpolitikk, EU-organer og nasjonalt folkevalgte. Leksa gjentar seg når det gjelder forhandlingene om den mulig nye frihandelsavtalen, TTIP, mellom EU og USA. De økonomiske argumentene kan være gode, men hvordan kan man forsvare innføringen av en avtale som Europas befolkning vet så lite om, og som nasjonene i så liten grad kan påvirke utformingen av?

Fremtida

I en føderalstat, som USA, kan sentrale myndigheter legitimt fatte vedtak ovenfor lokale myndigheter fordi de er valgt av folket. EU-institusjonene har i liten (eller ingen) grad av slik legitimitet eller representativitet, fordi Europa er en verdensdel med sjølstendige suverene nasjoner. Dersom et felles europeisk prosjekt skal være liv laga for framtida tror jeg graden av integrasjon i større grad må bestemmes av hvert enkelt land med opphav i folkeviljen, og at sentrale myndigheter i Brüssel må respektere, ikke overkjøre, dette. EF/EU har vært en viktig faktor til fred og demokrati i Europa etter den andre verdenskrig, to stikkord som ikke har vært en selvfølge om man ser på historien. Derfor er det både synd og betenkelig at EU i lys av økonomiske nedgangstider og en flyktningkrise ser ut til å skape like mye splid som samling av Europa.

• Kull- og Stålunion mellom (Vest-)Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia etter andre verdenskrig for å hindre en ny krig.

• Det europeiske felleskap (EF) fra 1973: Danmark, Irland og Storbritannia blir med. Hellas, Spania og Portugal blir med i løpet av 1980-tallet.

• Den europeiske union (EU) fra 1993. Sverige, Finland og Østerrike blir med i 1995.

• Består i dag av 28 medlemsland.

• Norge har sagt Nei til medlemskap to ganger, i 1972 og 1994.