Fattigdomslykke

Fattigdomslykke

Er det egentlig så ille å være fattig? Nei, sier forfatter Martin Nygaard, som har tent debatten om fattigdom og lykke i det norske samfunnet.

Av Evert Whitehouse

Fattig og lykkelig?

Kan man være fattig og lykkelig? Ja, sier forfatteren Martin Nygaard, og lanserer med det begrepet «fattigdomslykke». Fattigdomslykke er følelsen av å være lykkelig, selv om man har lav inntekt. Nygaard mener det er mye lykke i å reparere, kjøpe brukt og å unngå å bruke så mye penger. Det man trenger for å føle lykke er en holdningsendring og en «velutstyrt kjeller» for å reparere diverse ting. Fattigdomsgrensen i Norge er definert som en husholdningsinntekt på ca. 250.000 eller mindre. Nygaard mener at 10% av Norges befolkning «stemples» som fattige når de egentlige kan leve et helt ok liv.

Problematisk romantisering

Det er problematisk å romantisere fattigdom. Nygaard selv kan ikke regnes som fattig, med en ligningsformue på 9,4 millioner kroner. Man er ikke fattig hvis man er sikret med store verdier og aldri kjenner på frykt eller usikkerhet om man greier å betale alle regningene sine denne måneden. Man kan fint ha en lav husholdningsinntekt, og lett føle fattigdomslykke, hvis man har et sikkerhetsnett som garanterer at man er økonomisk trygg. Verdenen Nygaard lever i og den fattigdomstilstanden han forestiller seg, er ganske forskjellige.

«Det er gøy å leke Onkel Skrue, men å måtte være Onkel Skrue er ikke like gøy.»

Gleden av å spare

Man kan lett sitte igjen med et inntrykk av at Nygaard anser fattigdomslykke som et underholdende prosjekt der han for moro skyld forsøker å bruke minst mulig. Undertegnede kan selv huske gleden som barn av å fylle sparegrisen med penger, og at det å bruke penger ikke var like morsomt som det å spare dem. Alle mennesker er heldigvis ikke like, og dermed følger det at ikke alle anser sparing som den morsomste aktiviteten her i livet. Det å være sparsommelig bør ikke klandres, men det er en forskjell på å være sparsommelig av eget valg, og det å spare fordi man ikke har noe valg. Med andre ord, det er gøy å leke Onkel Skrue, men å måtte være Onkel Skrue er ikke like gøy.

Studenters fattigdomslykke

Flesteparten av de som leser dette innlegget kjenner seg sikkert igjen i følelsen av trang økonomi når semesterets storstipend er brukt opp. Det er aktuelt å spørre: Føler norske studenter på fattigdomslykke? Studentlivet, der de fleste må spinke og spare, høres ut som drømmetilværelsen for William Nygaard. Uforutsigbar økonomi preger tilværelsen til mange studenter i Norge, som gjerne må få stipendet til å strekke til både til husleie, mat, pensumbøker og husholdningsartikler. Leder av Studentparlamentet ved UiO, Susann Andora Biseth-Michelsen, har tatt til orde for økning av studiestøtten nettopp fordi hun mener det er en sammenheng mellom dårlig økonomi og økende forekomst av dårlig mental helse blant norske studenter. Det er lite som taler for idéen om fattigdomslykke blant norske studenter.

Omdefinere fattigdom?

Studenter stiller fortsatt bedre økonomisk enn de som sliter mest, nemlig fattige barnefamilier. Man kan føle lykke på tross av å være fattig, men man blir ikke lykkelig av å være fattig. Når antallet fattige i Norge øker, er ikke løsningen å tenke at det er fint å være fattig, og dermed tenke seg ut av problemet. Det hjelper ikke med Nygaards halv-filosofiske utsagn: «Å være fattig er å ha mindre penger enn man ønsker seg. Men endel av oss kan selv velge om vi vil føle oss fattige eller rike.». Vi kan ikke omdefinere det å være fattig fordi det er beleilig, og hevde at vi er mentalt rike. I en verden allerede preget av alternative fakta er omtolkning av fakta det siste vi trenger. Det kan hende man greier å leve av 250 000 i året, men det bør hverken normaliseres eller bagatelliseres.

Antimaterialistisk mantra

Kritikken har haglet mot Nygaard, noe som strengt tatt ikke er noen overraskelse med tanke på at argumentet hans enkelt kan karakteriseres som et uinspirert, antimaterialistisk mantra som fiffen lirer av seg uten et snev av selvironi. Det som er irriterende er at Nygaard faktisk har et poeng angående samfunnet vårt, som gjør altfor stor stas på det å være rik. For det er problematisk at vi ofte rangerer hvor vellykket man er etter merkeklær, antall hytter eller hvor ofte man har råd til utenlandsferier. At folk ikke primært velger yrke etter det de brenner for, men etter det som skal gi mest lønn. Dessverre roter han bort dette poenget ved å fokusere på «fattigdomslykke». Nygaard har rett, samfunnet vårt trenger en holdningsendring, men det er ikke de fattige av oss som trenger det.