Faux smøreost og fake entusiasme

Faux smøreost og fake entusiasme

Vi sitter trygt og godt i 2. etasje på Eilert Sundts hus, drikker økologiske kaffe og lunsjer på hjemmebakte rundstykker med spirer og avokado på. Plutselig fikk jeg fnatt – jeg har mistet troen på at vi vil overleve den største krisen vi står ovenfor.   

Tekst: Amandine Toso
Foto: Patrick hendry, unsplash 

Da Samfunnsviter’n arrangerte paneldebatt tidligere i høst om miljøsikkerhet, opplevde jeg at mine verste mareritt gikk et steg nærmere virkeligheten. Menneskeskapt totalødeleggelse av jorden er ikke en fjern fantasi man kan våkne opp fra. Jeg har visualisert the point of no return utallige ganger, og det er ikke i nær fremtid, men i tilbakelagt fortid. Globalsamfunnet er i transe; vi har ikke helt oppdaget at punktet er forbigått, vi har ikke helt skjønt hva vi har gjort, og vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden. Den eneste sannheten vi har klart for oss er at vi ikke kan sku klokken tilbake.  

Klima, et brennhett tema  

FNs klimapanel la mandag 8. oktober frem klimarapporten for 2018, og kort tid etter tok Aftenposten for seg klima som et dagstema i podcasten «Forklart». FNs klimapanel ble etter Paris-avtalen i desember 2015 spurt om å lage en rapport som beskriver konsekvensene av både 1,5- og 2-graders global oppvarming. Landene som undertegnet avtalen satt seg målet om å oppnå maksimum 2 grader oppvarming, et mål som skulle nås før 2030. Panelet, bestående av klimaforskere fra hele verden, baserte rapporten på 6000 forskningsarbeider, og resultatene er alt annet enn lystig lesestoff. For å kunne nå 1,5-graders målet må vi kutte CO2-utslipp med 45% innen 2030, og 20% for 2-graders målet. Det er helt umulig å få til.  

Patrick Hendry, unsplash

Dette høres kanskje ikke sjokkerende ut. Luften har gått ut av klimautslipp-konsekvensballongen, men la meg sette dette i perspektiv: bare i løpet av de siste årene har utslippene våre økt, ikke redusert. Fra 2016 til 2017 økte utslippene med 1,6%. Med andre ord, målene vi har satt oss er ikke bare urealistiske fordi vi må redusere kolossalt og på veldig kort tid, men de er urealistiske fordi vi per dags dato ikke en gang går i riktig retning.  

For å kunne oppnå dette målet må Kina, USA og India kutte så godt som all kullkraftverk-virksomhet. Dette er logistisk sett umulig på 12 år, da man må regne mye tid for å kunne omstille seg, finne nye energikilder, bruke disse kildene og få det ut til konsumentene – et enormt infrastrukturelt arbeid. Vi snakker om en reform som ikke bare kan stemmes over i kongressen, men som må aktivt implimenteres og gripe inn i livene våre. Man vil være nødt til å innføre et system med klimaautoritære stater og klimadiktatorer. Ja, jeg snakker ikke bare om å ha Lan Marie Nguyen Berg i Oslo byråd, men om å ha henne som enerådende suveren. Selv da er det stor sannsynlighet for at innsatsen vil komme til kort for å oppnå målene. 

Frontkollisjon med en trailer 

Rapporten forteller oss at forskjellen på 0,5 graders oppvarming også betyr en forskjell på 10cm stigning av havnivået. Igjen betyr ikke dette noe for oss nordmenn som kan rømme til fjells, men for millioner av mennesker betyr det at deres hjem vil bli ubeboelige. Om vi har vært redde for innvandring og folkebevegelser til nå, vil dette bli av helt andre dimensjoner. Se for deg at det vi har opplevd frem til nå er en liten sykkelulykke; du har krasjet i garasjeporten fordi du ikke rakk å bremse i tide. Det vi kommer til å oppleve på grunn av miljøendringene vil være som en frontkollisjon i 85 kilometer i timen med en trailer.  

«En frontkollisjon i 85 kilometer i timen med en trailer» 

Jeg ville gjort hva som helst for å krasje i garasjen. 

Metaforen er ikke valgt tilfeldig, og ironien bør begynne å synke inn. I en slik situasjon er det lett å gi opp håpet og løfte hendende desperat opp mot himmelen. Er det i det hele tatt mulig for oss borgere å påvirke de høyere makter? 

Kiwi’n på bøgda og velsignelse i USA  

Som ansvarlig samfunnsborger prøver jeg å gjøre mitt i kampen mot global oppvarming, selv om jeg til tider er skeptisk til min påvirkningskraft. Dessuten er jeg opptatt av at endringene jeg gjør i hverdagen min er praktiske og lette å gjennomføre. Blant annet har jeg begitt meg ut på «vegetareventyret» – eller fleksitarianer – om jeg skal sette meg selv i bås. Problemet med denne livsstilen er at den er lett å opprettholde i storbyen, men litt mer kinkig på landet. I min hjemby, bare en times togtur (ja, ikke kjøretur) utenfor Oslo, blir man fort møtt med rare blikk på butikken om man spør etter plantebasert melk eller kikert-postei. Utenfor storbyen er det ikke lagt opp for at konsumenter kan velge alternative produkter som kan gjøre overgangen til et kjøttfri kosthold lettere.  

Hadde bare verden vært så enkel … Selv om jeg gjerne skulle hatt flere vegetarprodukter i butikkhyllene på den lokale Kiwi’n, så er det ikke alt jeg savner. Mange av erstatningsproduktene som er tilgjengelig på markedet er fullproppet av soya; en av miljø-verstingene. Heldigvis begynner noen produsenter å styre unna dette – og flere produserer nå soya på gårder i Frankrike, i stedet for i Sør-Amerika (en liten trøst). Likevel er det vanskelig å bli klok på hvordan vi som konsumenter skal løse verdensproblemer, spesielt når det finnes et hav av informasjon, meninger og ideologier som trekker i ulike retninger.  

Svaret er ikke åpenbart, lett eller pragmatisk. Det eneste vi kan være enige om, og en av sannhetene vi må tilføye til vår apatiske livsholdning, er at vi ikke kan fortsette slik vi gjør. Vi må gjøre noe mer enn bare resirkulering, flaskepanting, søpleplukking langs Norges strender, plantebasert spising, gåing i fakkeltog for diverse dyrearter og for regnskogen, kollektivtrafikksatsing, og kutting av plastposer til fordel for tøy-nett på butikken. Men hva? 

Bildet ser enda mørkere ut når vi zoomer ut fra Norge og ser på hele kloden. Selv om man på mirakuløst vis skulle få hele Europa til å slavisk å følge punktene nevnt over, er sannsynligheten for å stoppe utviklingen vi er i retning av liten. Hadde man fått med seg «Big Brother» over Atlanteren ville kanskje ting løsnet opp, men vi vet alle at dette er praktisk talt umulig. I dette Utopia kunne man virkelig ha snakket om Gud velsigne Amerika.   

Romskip og krig: går vi Star Wars i møte? 

Et av hovedproblemene med klodens oppvarming er at landene som blir hardest rammet av konsekvensene er land under utvikling. Jeg ser for meg disse landene som barn av skillsmisseforeldre, konstant dratt mellom to poler. Vi instruerer de til å følge reglene vi har laget, men vi klarer ikke følge dem selv. Ei heller får landene muligheten til å utvikle seg fritt – slik vi har fått lov til – fordi dette er vanskelig, nærmest umulig, å gjennomføre på en bærekraftig måte. Slik som mange andre ting i livet, må ting bli litt verre før de kan bli bedre – men hvor mye verre, og hvor lenge? Hva vil konsekvensene være? Og har vi råd til det? 

Samtidig som jeg skriver dette blir jeg trist. Jeg vet at vi er ekstremt heldige som bor i Norges land, vi er trygge og frykter ikke for livene våre. Vi bor i et samfunn der vi kan prate fritt om problemene som opptar oss, stille kritiske spørsmål og kreve forandring. På en annen side vet jeg ikke hvordan dette vil ende – jeg tipper: dårlig.  

«Jeg ser for meg verden slik den ble beskrevet i pixar-filmen Wall-E, men mindre romantisk.» 

Hjelpeløsheten skyller over meg som en tsunami, og jeg ser ikke lyset i den andre enden.  

I marerittet jeg ikke våkner fra ser jeg en verden jeg ikke vil at barna mine skal vokse opp i. Jeg ser for meg verden slik den ble beskrevet i pixar-filmen Wall-E, men mindre romantisk. Kun de rikeste og mest privilegerte får være med i romskipet som skal lete etter en ny planet å ødelegge, og hvor livet til de som blir igjen er preget av fattigdom, elendighet, sykdom og fravær av frihet. En verden der alles krig mot alle råder, slik Thomas Hobbes beskriver i Leviathan.  

Jeg tror ikke på at det finnes et lyspunkt i denne historien. Likevel vil jeg fortsette å gjøre det jeg tror er rett, selv om jeg neppe tror det vil holde. I 2030 vil jeg være i begynnelsen av 30-årene. Jeg håper at verden vil ha kommet til et punkt der jeg ønsker å oppdra barn, men inntil videre er ikke dette tilfellet. Enn så lenge vil jeg fortsette å drikke rent vann fra springen som om det var det mest naturlige i hele verden, spise faux-smøreost med avokado til lunsj og proklamere at jeg har mistet troen på menneskeheten.