Filmskatter fra sovjethvelvet

Filmskatter fra sovjethvelvet

Ingen brukbare filmer på kino? Har Netflix-biblioteket blitt pløyd igjennom for n-te gang? Da kan et dypdykk ned i den sovjetiske filmens merkverdige verden kanskje redde tacofredagen

 TEKST: Veslemøy Maria Svartdal 

DYPT INNE I SONEN: Stillbilde fra den kritikerroste filmen «Stalker» av Andrej Tarkovskij. FOTO: Hélène Veilleux 2014, Flickr
DYPT INNE I SONEN: Stillbilde fra den kritikerroste filmen «Stalker» av Andrej Tarkovskij. FOTO: Hélène Veilleux 2014, Flickr

Sovjetunionen er kanskje mest kjent for å ha produsert KGB-agenter, Ladaer og diktatorer, men bak jernteppet rørte det seg også en svært så produktiv filmindustri.

Bolsjevikene forstod raskt hvilket propagandapotensiale det lå i bevegelige bilder. Regissøren Sergej Eisenstein filmatiserte oktoberrevolusjonen på bestilling fra Kommunistpartiet og introduserte samtidig revolusjonerende teknikker for en hel verden av filmskapere. Andrej Tarkovskij ble av Ingmar Bergman ansett som historiens beste regissør.

Mellom disse to bautaene fantes det en rekke andre filmskapere som produserte filmer i enhver tenkelig sjanger til glede for det sovjetiske publikumet: fra kostymedramaer og krigseposer, til sci-fi-eventyr og familiekomedier.

Film var et statlig anliggende i Sovjetunionen, noe som gjorde at regissørene aldri trengte å bekymre seg for gode publikumstall. Samtidig måtte de oppfylle regimets ønsker om oppbyggelig underholdning. Heltene skulle være sunne eksempler på kommunistiske idealer og ingen kritikk av kommunistregimet var tillatt.

Resultatet er et overflødighetshorn av kreativitet og overraskelser, i tillegg til en pussig forkjærlighet for å snakke direkte til kamera og å kjøre båndet i dobbel hastighet. Hollywoods tre-akt-struktur fantes ikke bak jernteppet, noe som gir filmene den særdeles positive kvaliteten at man aldri klarer å gjette hvordan de ender.

Som Titanic på bunnen av Atlanterhavet, er dette et dypdykk ned i en svunnen tid. Alle filmene var selvsagt underlagt Kommunistpartiets sensur, og man vil ikke finne skildringer av Stalins masseovergrep mot egen befolking. Til tross for dette kan vi likevel nyte bedriftene til de regissører som ikke lot sensur eller ideologisk isolasjon hindre dem i å skape uforglemmelige filmklassikere. Blant flere tusen titler å velge i, har Samfunnsviter’n samlet et knippe filmer som er like underholdende i dag som da de ble produsert.

Mosfilm: det legendariske filmstudioet Mosfilm bestemte seg i 2011 for å gjøre 400 av sine titler offentlig tilgjengelig på nettsiden sin cinema.mosfilm.ru. En rekke av dem er forsynt med engelske undertekster og går man inn på studioets YouTube-kanal vil utvalget være enda større.
Soyuzmultfilm: Også animasjonsstudioet Soyuzmultfilm har gjort sine filmer offentlig tilgjengelig. På YouTube-kontoen Russian Animation kan man finne et rikt utvalg av filmene med engelske undertekster.
Cinemateket: sovjetiske filmer står ofte på Cinematekets sendeskjema.
Russisk filmklubb: Tro det elle ei, men UiO har sin egen russiske filmklubb! Med jevne mellomrom byr de på pizza og visning av sovjetiske klassikere til filmglade russiskentusiaster. 6. april kan man se western-klassikeren «Ørkenens hvite sol», (Белое солнце пустыни) fra 1970.

OPERASJON Y OG SHURIKS ANDRE EVENTYR (1965):

Den unge studenten Shurik var en helt kommunistregimet kunne like. Beskjeden, flittig og samvittighetsfull, havner Shurik utfor en rekke merkverdige hendelser som han med kløkt og oppfinnsomhet alltid klarer å komme seirende ut av. I denne filmen kan man nyte tre episoder av Shuriks forunderlige liv, hvor særlig den midterste kortfilmen er en sann perle. Mens Shurik og vennene hans pugger febrilsk til eksamen begynner romantikk å spire mellom Shurik og vakre Lida – noe mange UiO-studenter sikkert kan kjenne seg igjen i. Får du ikke nok av godhjertede Shurik i denne filmen, kan du følge hans slapstickfylte eventyr videre i «Fangen fra Kaukasus» og «Ivan Vasilievitsj bytter yrke.»

 

MAUGLI (1967):

For alle dere som ikke har sett dere mette på øst-europeiske eventyr i julehøytiden med «Tre nøtter til Askepott» og «Grimm og Gru», kan det å oppdage sovjetisk animasjon være som å åpne en lenge begravet skatt. Fra mer Disney-aktig tradisjonell tegnefilm til surrealistisk og grensesprengende animasjon produserte studioet Soyusmultfilm 1530 tegnefilmer i løpet av sovjettiden. Samme år som Disney lanserte sin «Jungelboken,» kom Sovjetunionen med «Maugli». Den sistnevnte er langt mer trofast til Rudyard Kiplings originalfortelling og er derfor også mørkere i tonen enn Disney-versjonen. Gjennom fem kapitler, hvor lianene henger tykke og truende, bjørnene buldrer, apene snadrer og innsjøene ligner sumper, får vi se Mowgli bli voksen og lengte etter et annet menneskes kjærlighet.

 

KOM OG SE (1985):

Manuset til «Kom og se» var lenge ansett som upassende for et sovjetisk publikum, men med Gorbatsjovs glasnost ble forfatter Ales Adamovitsjs barndomsminner endelig filmatisert. Her er ingen oppbyggelig historie og ingen heroiske offerscener. Filmen låner sin tittel fra Johannes’ åpenbaring når apokalypsens fire ryttere utløser all tenkelig ondskap over verden. Under nazistenes okkupasjon av Hviterussland kjemper 14 år gamle Florija for å overleve grusomhetene tyskerne utsetter landsbyen hans for, som hevn for motstandsbevegelsens virksomhet. Filmen er sjokkerende naturtro. Man kan nærmest lukte kruttrøyken og blodstanken mens man ser Florijas ansikt sakte forandres, fra blidt og uskyldig til en hvit maske konstant forvridd av skrekk. Filmmusikken består for det meste av granatsalver, SS-latter og hundeglam. Ansett som en av historiens beste krigsfilmer, fanges man i Florijas hode og slipper ikke ut før de 142 minuttene med spilletid er omme. Passende nok blir Hitler symbolsk skutt i filmens nest siste scene mens de udødelige tonene til en annen kjent østerriker, Mozart, avslutter dette postkortet fra helvete.

 

STALKER (1979):

Med sci-fi-spesial både på Torshovteateret og Cinemateket, «Westworld» på HBO, og ikke minst George Orwells fornyede popularitet etter presidentvalget i USA, kan man trygt si at science fiction er i vinden for tiden. I løpet av sin karriere lagde Andrej Tarkovskij bare syv filmer, to av dem innenfor sci-fi-sjangeren. Alle har blitt hyllet som mesterverk, men det var «Stalker» regissøren selv var mest fornøyd med. I en dystopisk sort-hvitt-verden blir en veiviser, en stalker, betalt for å føre to menn til et forbudt område de kaller «Sonen». Der finnes det et spesielt rom som kan oppfylle ønsker, men er det egentlig så enkelt å ønske seg noe? Sci-fi-eventyret blir omgjort til en poetisk utforskning av hva det vil si å være menneske. Tarkovskij mente at scener fylt med venting og pauser var like viktige som actionscenene. I denne filmen blir karakterenes hemmeligheter sakte foldet ut. Alle er fanget i en eksistensiell krise og sammen strides de med livets store spørsmål. «Stalker» ble den siste filmen Tarkovskij produserte i Sovjetunionen. Kommunistpartiet fant filmene hans for spirituelle og utilgjengelige for et stort publikum, og de fikk derfor bare et begrenset antall kinovisinger. Tarkovskij flyttet til Italia og filmet sine to siste verker i Vesten. For mer science fiction trenger du ikke gå lenger enn til hans 1972-film, «Solaris», som han vant Grand Prix-statuetten i Cannes for samme år.

 

DIAMANTARMEN (1969):

Som i Norge var forviklingskomedier en hit blant det sovjetiske kinopublikum, og en av de beste er «Diamantarmen». Semjon og Gennadij møtes på en cruisebåt på vei til Istanbul og blir straks gode venner. Men alt er ikke som det ser ut. Gennadij er egentlig en skurk på oppdrag for å smugle en samling diamanter tilbake til Sovjetunionen. Diamantene skal gjemmes i en gips. Takket være en misforståelse og et lunefullt vannmelonskall er det Semjon som får den dyrebare gipsen på armen. Hva som følger er en time med slapstick, mistenksomme naboer, elendig utklekkede planer, en temmelig hissig katt og en større forkjærlighet for blomsterspråk enn hva Eirik Jensen har. Som om ikke det var nok utgjør filmen et godt rettet satirisk sleivspark til det sovjetiske samfunn og dagligliv.

 

ANNA KARENINA (1967):

De fleste har et forhold til dette trekantdramaet som utspiller seg blant den russiske overklassen på 1800-tallet, og historien om den ulykkelige Anna Karenina har blitt filmatisert en rekke ganger. Fanget i et fornuftsekteskap med en mye eldre mann lar Anna seg raskt forføre av den kjekke og galante offiseren Vronskij, som hun tilfeldigvis møter på togstasjonen. Deres første møte blir akkompagnert av dystre molltoner og døden til en navnløs togarbeider. «Et dårlig varsel», spår Anna. Hun har kommet til Moskva for å hjelpe sin bror med å vinne kona tilbake etter et sidesprang med barnepiken. «Gjør din plikt», sier Anna til svigerinnen, men klarer ikke selv å følge rådet. Skygger, speil og trange rom i overklassehjem understreker de strenge reglene Russlands beste familier må følge. Sosieteten i Lev Tolstojs klassiker ser ikke blidt på en utro kvinne. Med et ekte stjernelag av sovjetiske filmstjerner og Bolsjoj-teaterets prima ballerina Maja Plisetskaja i rollen som fyrstinne Betsy er dette en filmatisering som ikke har spart på noe.

Operasjon Y og Shuriks andre eventyr: Операция «Ы» и другие приключения Шурика
Fangen fra Kaukasus: Кавказская пленница
Ivan Vasilievitsj bytter yrke: Иван Васильевич меняет профессию
Maugli: Маугли
Kom og se: Иди и смотри
Stalker: Сталкер
Solaris: Солярис
Diamantarmen: Бриллиантовая рука
Anna Karenina: Анна Каренина