Finne seg sjæl? Bitch please

BILDETEKST: Eminem slik han inspirerte artikkelforfatteren til å bleke håret og gå  med alt for store bukser. Foto: Wendy Brandes/ Flickr.com Creative Commons
BILDETEKST: Eminem slik han inspirerte artikkelforfatteren til å bleke håret og gå
med alt for store bukser. Foto: Wendy Brandes/ Flickr.com Creative Commons

Rundt årtusenskiftet gikk jeg fra barneskolen til ungdomsskolen. Et par måneder før barneskolen tok slutt kom en rådgiver fra ungdomsskolen for å fortelle oss hva vi kunne forvente oss. Han var en rar liten mann, av typen som beholder hestehalen, selv når håret forsvinner. Hadde han vippet hestehalen fremover hadde han fått tidenes hentesveis. Men tross hestehalen sa han noe som slo meg som helt fantastisk. Han fortalte at vi nå hadde en unik sjanse når vi skulle gå fra den samme klassen vi hadde vært i på barneskolen i hele syv år til en ny klasse på en helt ny skole. Han sa at vi selv kunne bestemme hvem vi skulle være på den nye skolen. Vi kunne bestemme hvem vi skulle være. Tanken hadde aldri slått meg før. Jeg var jo bare den jeg var. Jeg var fornøyd med noen av sidene mine, og mindre fornøyd med andre, men jeg var jo meg. Men nå hadde jeg altså en mulighet, i overgangsfasen  mellom barn og ungdom, til å forme den personen jeg skulle være. Uten å kjenne til ordet, var dette første gang jeg fikk noen formening om hva det ville si å ha en identitet.
“The worst fear of white parents…” Ikke at jeg endret meg betraktelig i løpet av den sommeren i 2000. Jeg jobbet kanskje litt med temperamentet mitt, men det var stort sett det. Den største endringen var nok at jeg bleket håret. En tilsynelatende overfladisk forandring, men den hadde dype røtter. Jeg hadde nemlig kjøpt meg en plate som skulle komme til å prege hele min
ungdomstid. Jeg snakker om The Marshall Mathers LP, av den rappkjeftede amerikaneren med det peroksidblekede håret – Eminem. For å være ærlig skjønte jeg svært lite av tekstene. Jeg likte best refrengene, for da forsto jeg (stort sett) hva som ble sunget. Det jeg fikk med meg var at dette var noe helt nytt. Her var en mann som rappet om å rane banker og drepe sin kone. Grensen mellom fakta og fiksjon virket hårfin, og det tok nok et par år før jeg for eksempel forsto hva ”Stan” egentlig handlet om.

“I am whatever you say I am” Så det var ikke nødvendigvis den lyriske nytelsen som jeg nå finner i rap som gjorde at jeg hadde discmanen (og senere minidiscen) med The Marshall Mathers LP i lommen hver dag. Rappen ga meg en tilhørighet, en stil og ikke minst et opprør. Med Eminem kom skateskoene, de enorme t-skjortene og hettegenserne og ikke minst saggebuksene (som drev min familie til vanvidd). Kort sagt var det hip hop som gav meg min første selvvalgte identitet. Når det kommer til identitet er det et av de mer omtalte temaene i hip hop. Eminem bruker mye av sine tekster på å problematisere hvem ham selv er, kontra hvem andre ser ham som. Lars Vaulars siste plate, «1001 Hjem» er så å si i sin helhet en oppvekstskildring og jakten på tilhørighet og identitet. I Karpe Diems veltitulerte  «Indentitet som dreper» problematiserer Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid hvordan det er å være halvt norsk og halvt egyptisk og bli oppfattet som utlending begge steder. Dr. Dre brukte hele “Still D.R.E” på sitt soloalbum 2001 til å sementere sin egen identitet som rappens stadige gudfar.

Now this is the story, all about how… Rappens fokus på identitet gjør den til et ypperlig verktøy for å presentere to av de
mest karakteristiske teoriene innen sosiologisk og psykologisk forståelse av identitet, nemlig refleksiviteten og Freuds tredeling av selvet. Sosiologer som blant annet Giddens sier at identiteten vår formes i relasjon til et definerende «Andre». Valget av dette definerende ”Andre” påvirker i stor grad i hvilken retning vi velger å forme vår egen identitet. Stort sett definerer vi oss selv i
relasjon til dem vi ikke vil være som. (Jeg er kanskje mye rart, men jeg er da VITTERLIG ingen hipster!).

Slik er det også i rap. Som sjanger har hip hop en betraktelig lavere inngangsterskel enn for eksempel klassisk, opera eller andre sjangre som krever (ti)tusenvis av timer med dyre musikklærere. Resultatet er at det er mange om benet i hip hop-markedet.
De som kommer seg til toppen kommer dit på grunn av talent og mye hardt arbeid, men på veien er det essensielt at de differensierer seg fra røkla. For å gjøre det må de bygge sin identitet som rappere i relasjon til (andre) rappere slik at publikummet skal oppfatte dem som unike, autentiske og spennende. Ta for eksempel Eminems ”The Real Slim Shady”. En sang der han (blant annet) går rett i strupen på en av datidens mest profilerte rappere: ”Will Smith don’t gotta cuss in his raps to sell records/Well I do, so fuck him and fuck you too!” På denne måten differensierer Eminem seg fra The Fresh Prince og bruker den stuerene Smith som motpol for å definere sin egen identitet og image.

Will the real Ødipus please stand up?
Og apropos Eminem, la oss gå over til Freud.
Psykoterapiens far, Freud, sa at selvet er delt i tre deler, id, ego og superego. Id er den dyriske delen av hjernen som bare vil spise, sove, sloss og pule. Ego er den delen av psyken som er preget av samfunnets strenge normer og som i bunn og grunn sier at Id
ikke kan gjøre som den vil (fordi det som oftest vil være ulovlig). Superego er brobyggeren mellom disse to. Kort fortalt jobber Superego for at Id skal komme seg rundt Egos regler for å få pult.

Denne tredelingen passer godt til å belyse Eminem. Marshall Bruce Mathers III som han egentlig heter, benytter seg av tre navn når han rapper. Tre navn og tre alter egoer. Marshall Mathers, og pseudonymene Eminem og Slim Shady. Marshall Mathers er den som er mest opptatt av samfunnet og som følge av mannens oppvekst, er den mest pessimistiske og depressive av de tre alteregoene. Som Marshall Mathers rapper ham om oppvekst i Detroit, absurditetene ved berømmelse, rusavhengighet og
kampen om familien. Rollefiguren B Rabbit i filmen 8 Mile er en god representasjon av alteregoet Marshall Mathers.
Slim Shady er den rake motsetningen. Som Slim Shady vil han stort sett bare vise finger, sloss, pule og flekke ræv. Det er Slim Shady som slenger mest ukritisk drit til alt og alle – og som er mest provokativ. Kjennetegn er lynrask nasal rap og fargerike
musikkvideoer med superheltkostymer – og massevis av bare rumper.

Som dere kanskje har fått med dere kan disse sammenlignes med henholdsvis Ego og Id. Eminem er broen mellom disse. Superego. Eminem forener Slim Shadys kompromissløse fryktløshet med Marshall Mathers’ innsikt og samfunnskritikk slik at
begge kommer til uttrykk uten at den ene blir for ekstrem eller den andre for depressiv. Resultatet Er morsom og hardtslående kritikk som blant annet kan høres i No Love (feat. Lil’ Wayne), Sing for the Moment, Not Afraid og White America. Det er ikke til å legge under en stol at det hadde vært fristende å anvende et par av Freuds andre teorier på Eminem, men det får vente til neste gang…

I’m an educated fool with money on my mind Nå er jeg voksen; jeg har ikke flere saggebukser. De siste store hettegenserne har jeg
kvittet meg med og skateskoene er for lengst begravet. Siden den dagen for 14 år siden har jeg gått gjennom mange faser i min identitetsbygging. Slik den lille, rare mannen med håret fortalte, har jeg støpt min egen identitet. Den består nå av en del
voksen, en del medieviter, en del samboer, en del eksilbergenser, en del humorist og en del politikknerd. Men i en slags kjerne (om den finnes da), vil jeg nok alltid være en liten gutt med bleket hår og alt for store klær som drømmer seg vekk til 8 Mile og
Amityville – uten helt å vite hvor det er, eller hva det innebærer.

Av Helge Skivenes