FNs Sikkerhetsråd – et fastfrosset stormaktsspill?

FNs Sikkerhetsråd – et fastfrosset stormaktsspill?

I oktober var det 70 år siden FN offisielt ble etablert. Sikkerhetsrådets sammensetning gjenspeiler resultatet av andre verdenskrig. Verdensbildet har forandret seg siden 1945, og Rådet burde reformeres slik situasjonen er i dag. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort.

Etter første verdenskrigs massive ødeleggelser og humanitære blodbad ble Folkeforbundet opprettet for å fremme nedrustning og fredelig konfliktmekling. Folkeforbundet var derfor den første verdensomspennende organisasjon med mål om internasjonal fred. En umiddelbar svakhet etter dets opprettelse var USAs uteblivelse. I tillegg var medlemslandenes tilstedeværelse til og fra, og forbundet slet generelt med å etablere en robust grunnmur. Økonomiske sanksjoner var Forbundets hovedsakelige politiske virkemiddel. Samtidig klarte ikke Forbundet å forhindre konflikter der stormaktene var innblandet, og var stort sett ineffektivt. Dets rolle fikk derfor størst betydning for sosiale og humanitære omstendigheter. Til tross for felles ambisjoner ble likevel illusjonen om kollektiv sikkerhet mislykket, andre verdenskrig ble realiteten av dette.

 

Dagens faste medlemmer vil selvfølgelig ikke å gi avkall på sin vetorett da dette vil minske deres makt.

 

Folkeforbundets undergang ble riktignok springbrettet til De forente nasjoner. For opp av Folkeforbundets aske ble FN gjenfødt, som en fredsorganisasjons føniks. I etableringsprosessen ble lærdommen fra Folkeforbundets organisering sterkt vektlagt. Men i forhold til Folkeforbundet er FNs organisering mer sentralisert, samt tydeligere formulert gjennom FN-pakten. Organiseringen i FN har vært vellykket ved at organisasjonen fungerer som en viktig mellomstatlig forhandlingsarena, og består i dag som den viktigste for bevaring av fred.

 

Samtidig er FNs Sikkerhetsråd det eneste organet som kan utøve militær makt dersom dette er nødvendig for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor vesentlig at dette rådet er handlekraftig og fungerer i praksis. Likevel opplever rådet tilbakeholdenhet i sin gjennomslagskraft, i tråd med mulighet til å legge ned veto, på grunn av motsetninger mellom de faste medlemmene. Intensjonen med vetorett er å forhindre at FN brytes ned av strid mellom stormaktene. Men da vetoretten bidrar til å skape et handlingslammet råd, vil det være aktuelt å sette spørsmålstegn ved vetorettens relevans. Under den kalde krigen var eksempelvis Sikkerhetsrådet i stor grad handlingslammet da USA og Sovjetunionen var uenig på en rekke områder. Under denne perioden brukte Sovjet vetoretten hele 119 ganger. I mai 2014 la også Russland ned veto mot at den internasjonale krigsdomstolen(ICC) kunne etterforske styringsmaktene i Syria for å utføre vesentlige brudd på menneskeheten. Historisk har Russland og Syria hatt et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre, og man kan derfor spørre seg om Sikkerhetsrådet i større grad drives av egeninteresse og stormaktsspill, snarere enn å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet.

 

Sikkerhetsrådet er FNs fredsbevarende organ, og består av de fem ledende stormaktene fra slutten av annen verdenskrig – USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina. Disse er faste medlemmer, og har i tillegg vetorett. Denne vetoretten kan benyttes mot uttalelser eller handlingsforslag i konflikter som er til behandling. I tillegg er Rådet satt sammen av ti medlemsland som velges av Generalforsamlingen, der disse skiftes annen hvert år. Normalt  velges fem land fra Afrika og Asia, to fra Latin-Amerika, to fra Vest-Europa samt Australia, Canada, New Zealand, og til slutt ett fra Øst-Europa. Som medlem av FN har alle stater plikt til å etterleve Rådets beslutninger. Slik sikres Rådets ansvar om å bevare fred og sikkerhet i verden.

 

Spørsmålet om reform av Sikkerhetsrådet er ikke bare aktuelt for utenforstående aktører, men preger også forholdet mellom FNs medlemsland. Land i sør er opptatt av at Sikkerhetsrådet har en representasjon som reflekterer dagens geopolitiske realiteter, og ikke verden slik den var i 1945. Dagens sammensetning svekker, på mange områder, FNs legitimitet.

 

Spørsmålet påvirker mye av FNs arbeid, og skaper et vanskelig forhandlingsklima da mangel på reform av Sikkerhetsrådet brukes som argument mot reform på andre områder. India fremmet reformspørsmålet allerede i 1980, og flertallet av FNs medlemsland ønsker i dag reform av Rådet. Ulik oppfatning om hvordan et endret Råd bør se ut skaper en fastfrysing av de mellomstatlige forhandlingene. Den mest sentrale motsetningen finner man mellom G4-gruppen (India, Brasil, Japan og Tyskland) som krever fast plass i Rådet, og Konsensusgruppen (Canada, Italia, Spania, Mexico, Argentina og Pakistan) som kun ønsker utvidelse av ikke-faste, eventuelt halvpermanente medlemmer. De afrikanske landene krever at Afrika skal ha to faste plasser, samt at antallet ikke-faste plasser må utvides.

 

 Land i sør er opptatt av at Sikkerhetsrådet har en representasjon som reflekterer dagens geopolitiske realiteter

 

Spørsmålet om hvorvidt de fem faste medlemmene må si fra seg sin vetorett eller om nye faste medlemmer skal få vetorett, står sentralt i debatten. Dagens faste medlemmer vil selvfølgelig ikke å gi avkall på sin vetorett da dette vil minske deres makt. Samtidig gir de tydelig uttrykk for at dersom Rådet skal øke antall faste medlemsland, skal ikke disse gis vetorett. India har fast plass med vetorett som et klart krav. De afrikanske landene fremmer at dersom de fem faste medlemmene beholder sin vetorett, skal også nye faste medlemmer ha rett til veto.

 

Det ironiske er at de fem faste medlemmene kan legge ned veto mot reform. Enhver kan derfor forstå at aktualisering av reform i Sikkerhetsrådet forblir fjernt. Hvis Sikkerhetsrådet skal beholde sin legitimitet, er det vesentlig at Rådet fremstår både som representativt for maktforholdene i verden i dag, og som handlekraftig. Rådet risikerer å fremstå som irrelevant for internasjonal sikkerhetspolitikk, dersom nye ressurssterke stater vokser frem uten å skulle få rettmessig representasjon i verdenssamfunnet.

Siden 1946 har de fem faste medlemslandene tatt i bruk vetoretten 270 ganger:

•Russland/Sovjetunionen: 127 veto

•USA: 83 veto

•Kina: 10 veto

•Storbritannia: 32 veto

•Frankrike: 18 veto

Kilde: fn.no

Therese Dolva
Foto: Kristoffer Kraakstad