Fra lidenskap til levebrød 

Fra lidenskap til levebrød 

Spør du et lite barn om hva de skal bli når de blir voksne kan du få mange kule svar; brannmann, klovn, kakekokk, tryllekunstner, popstjerne, fotballspiller eller hundepasser. De vil som regel bli det de liker best eller det de synes høres mest morsomt ut, så det er ytterst sjeldent du møter et barn som drømmer om å bli finansiell rådgiver eller revisor. Drømmer er bra, men på et tidspunkt i livet byttes drømmer ut med fornuft, og samfunnet setter noen forventninger til hva man skal gjøre, og hva man skal bli som voksen. For mange er kanskje dette det tidspunktet i livet der de tidligere jobbplanene for fremtiden går over til å bli fritidsaktiviteter eller lidenskaper. 

I dagens samfunn har de fleste en tendens til å følge et sett med sosialt konstruerte normer, som fører oss inn i et A4-preget hverdagsliv. Når alt kommer til alt er man avhengig av å få penger inn på kontoen, middag på bordet og få betalt regningene som fyller opp postkassen. Det som ofte blir glemt oppi alle forventningene, er at det ikke nødvendigvis bare finnes én oppskrift for å tjene til livets opphold. Livet trenger ikke å leves 08-16, i dress og med stresskoffert, med mindre det er det man ønsker. Det er imidlertid noen som klarer å ta med seg drømmene og interessene sine over i voksenlivet og lage en karriere ut av det. Vi har snakket med noen som har gjort akkurat dette. De har satset det de har, for å kunne leve av det de interesserer seg aller mest for.


CrossFit-reisen fra New Zealand til Norge

Benedikte (27) fra Tromsø fant sin lidenskap for CrossFit da hun flyttet til New Zealand i 2011. Siden den gang har CrossFit forblitt ved hennes side, og drømmen om et helt eget senter har endelig blitt en realitet. 

Tekst og foto: Elise Hasseltvedt

Gjenforent med treningsgleden

I det jeg kommer inn døra ser jeg Benedikte stående på andre siden av lokalet. Hun er i gang med å forberede dagens første økt og holder på å skrive opp de ulike øvelsene på tavla. Lokalet de signerte leieavtale på i september 2017, var opprinnelig en gammel kantine. Allerede etter én måned åpnet de dørene for sin aller første treningstime. Sammen med Daniel Hallanger og Dorothee Witte, driver Benedikte Johnsen nå Monolitten CrossFit-gym på Montebello. 

Benedikte forteller at idretten alltid har spilt en sentral rolle i hennes liv, og hun var tidligere aktiv med både håndball og fotball. Etter den tid var omme, holdt hun seg fortsatt i form ved å dra på treningssenteret, men det å løpe på tredemølla alene ga henne ikke den samme treningsgleden som hun en gang kjente. Hun kommer fra et lagmiljø, og er vant til å trene med folk. Her følte hun på savnet etter det samholdet idretten alltid hadde bidratt med, og det var dette hun fant igjen da hun ble introdusert for CrossFit.  

Det første møtet med CrossFit 

Det var i forbindelse med studier at Benedikte endte opp på New Zealand. Hun var tidligere usikker på hvilken studieretning hun skulle velge, men med tanke på hennes personlige interesser var en bachelorgrad innenfor idrett et naturlig valg. Det var et nytt bekjentskap fra universitetet som først introduserte henne for CrossFit. Hennes nye venninne hadde akkurat begynt med idretten og de to startet å trene sammen på treningsstudioet på skolen. Etter dette ble interessen for treningsformen enda større, og hun ble raskt medlem av et CrossFit-senter. Når Benedikte skal beskrive hva som først fikk henne til å falle for CrossFit som idrett, trekker hun frem hvor imøtekommende medlemmene på senteret var. 

– Det jeg la først merke til, var at alle husket hva jeg het med en gang. Da jeg kom dag to, ble jeg allerede da hilst på med navn.

Hun legger til at man treffer utrolig mange likesinnede mennesker når man drar et sånt sted, og opplever smerten sammen. Man knytter bånd på et helt annet nivå, og får venner for livet, sier hun. 

– Det var det som tok meg med CrossFit – intensiteten i treningen og folkene.

Utenlandsoppholdet til Benedikte skulle i teorien bare vare i tre år mens hun fullførte bachelorgraden sin, men valgte på grunn av CrossFiten å bli værende i to år til. Hun fikk etter hvert også tilbud om jobb på det samme senteret hvor det hele startet. 

– Hun som eide og drev senteret tok meg under sine vinger og lærte meg hvordan man faktisk driver en business. Det var ekstremt verdifullt for meg.

Fra hobby til business 

Det var også på New Zealand at Benedikte traff sine forretningspartnere, Daniel og Dorothee. De fant fort ut at de hadde de samme verdiene rundt trening og livsstil, og det tok heller ikke lang tid før de fant ut at de ønsket å starte noe sammen. 

– Jeg visste hele veien at jeg hadde lyst til å jobbe med mennesker, og å kunne påvirke folk i en positiv retning. CrossFit var et veldig fint verktøy for å kunne gjøre nettopp det.

Timingen var derimot ikke alltid på deres side. Daniel returnerte til Norge etter endt studieløp, mens Benedikte valgte å forlenge oppholdet sitt på New Zealand. Etter fem år i utlandet, flyttet hun omsider hjem til Norge. Da befant alle tre seg i Oslo på samme tid. Ting skjedde raskt derifra. De startet aktivt å lete etter lokale i januar 2017, og i august samme året tikket det inn en melding om at lokalet på Montebello var deres. De flyttet inn i lokalet kun tre uker senere. Benedikte legger ikke skjul på at oppstarten har vært en prosess hvor det har vært mye nytt å sette seg inn i.

– Det er mange utfordringer hele tiden. Jeg har jo aldri gjort dette her før. Folk sier jo at man er nødt til å kaste seg ut i ting, og at man må være litt ukomfortabel for at det magiske skal skje. Og det er virkelig sånn altså.

…man må være litt ukomfortabel for at det magiske skal skje

Hun legger til at hun har en del erfaring med selve driften, når det kommer til det å håndtere medlemmer og alt det måtte innebære

–Alt det andre har Daniel veldig god kontroll på, med tanke på at han tidligere har drevet et annet senter. For meg er det en veldig stor trygghet å ha han, og jeg kunne aldri ha gjort dette helt på egenhånd.

Tilgjengelig forden jevne mannen i gata 

Benedikte refererer til deres aller første treningstime som utrolig hyggelig. I dag er de 38 faste medlemmer, og ca. 10 personer på introtilbud. Vi skynder oss sakte fremover» som hun så fint formulerer det. Det er dette samholdet i idretten som først appellerte til Benedikte, som hun ønsker å gi videre. 

– Det er kult å se hvordan treningen kan påvirke folk. Ikke bare fysisk, men også psykisk. Det aller beste jeg vet, er å se at folk blir igjen etter treningen bare for å henge og prate med hverandre.

Hun forklarer at det er nettopp dette de ønsker å oppnå. Medlemmene skal føle at senteret er deres andre hjem, uansett om man skal trene eller ikke. 

– Helt fra da vi trente på New Zealand, var det mange folk i alle aldre. Alt fra ungdommer, til folk i 50-60 årene. 

Videre forteller hun at det er hovedsakelig er de unge i Norge som har oppdaget Crossfit, men at dette er noe de vil endre på. Benedikte legger vekt på at denne treningsformen kan passe for alle. Mange er kanskje redd for at de ikke er godt nok trent til å trene CrossFit, eller at treningsformen er altfor røff. De har derfor som mål å engasjere personer i alle aldersgrupper, og nå ut til de folkene som kanskje ikke tror at det er noe for dem. Øvelsene skaleres slik at de er tilpasset det fitnessnivået man er på der og da. Det er ved progresjon at mestringsfølelsen oppstår, og hun tror det er mye av årsaken til at folk ønsker å komme tilbake igjen. 

– Alle som er her, har jo startet et sted. Med en gang man kommer inn kan man tenke «å herregud, her er det jo alle kjempeflinke», men det har mest sannsynlig de også tenkt da de kom første gangen.» 

Avslutningsvis legger Benedikte til noen ord til ettertanke:

– Det å kunne prioritere seg selv en time om dagen har en stor verdi. Hvis man ikke klarer å prioritere seg selv, klarer man heller ikke å ta vare på de rundt seg på den måten man har kapasitet til.

 


Radical Broccoli – fra blogg til business

Søstrene Anette og Susanne valgte å satse på det som begynte som en blogg. I dag har satsingen utviklet seg til å bli selskapet Radical Broccoli. Samfunnsviter’n møtte Susanne for å høre hvordan det hele har utartet seg. 

Tekst: Merete Kjølberg Solum

De første skrittene 

Søstrene Anette og Susanne Dedichen Bastviken er jentene bak selskapet Radical Broccoli. Anette er 27 år gammel og utdannet ved Roskilde Universitet i Danmark, og Kings College i London. De siste årene har hun jobbet med kommunikasjon i Forsvaret. Lillesøster Susanne er 25 år gammel, og har gått fem år på Copenhagen Buisness School i København. Susannes plan var å gå fra studier og over i en jobb som konsulent i finansverden, men i 2017 begynte en ny idé å vokse frem for de to søstrene. 

Radical Broccoli kom til verden allerede i 2015. På den tiden handlet den først og fremst om mat, forteller Susanne meg der jeg sitter overfor henne i en leilighet på Uranienborg. Anette er for tiden på reise, derfor får jeg bare intervjue den ene halvdelen av søskenparet som befinner seg på norsk jord. De to søstrene fikk ideen om å dele grønnere og rene matoppskrifter etter en periode der begge hadde slitt mye med helsa. 

– Anette var den første som ble dårlig, og det gikk så langt at hun tilslutt nesten ikke tålte noen ting. Derfor begynte hun å lese seg opp på matproduksjon og hvordan vi produserer mat nå i forhold til hvordan vi produserte mat før.

En dag ringer Anette til Susanne og forteller at hun har planer om å begynne å leve som veganer. 

– Jeg trodde det hadde klikket for henne, ler Susanne. 

Hun bestemte seg allikevel for å bli med på en ukes-challange for å støtte Anette litt på veien, og for å se hva som eventuelt skjedde med henne. Resultatet var at de begge følte seg mye bedre. Derfra begynte de å lese alt de kom over av artikler om matproduksjonen, plantebasert mat, og sammenhengen med helse – og resultatet ble bloggen Radical Broccoli.

Den første versjonen av Radical Broccoli hadde imidlertid en relativt kort levetid. Anette bodde og jobbet i Oslo på denne tiden og Susanne var fulltidsstudent og jobbet i København. Til tross for sosiale mediers evne til samarbeide på tvers av geografiske avstander, ble det vanskelig å holde liv i bloggen. 

– Samtidig følte vi oss jo litt annerledes som holdt på med det vi holdt på med, kanskje spesielt i de miljøene vi var i.

Dermed fortsatte hun sitt planlagte studieløp, og Anette fortsatte i jobben sin og bloggen skled sakte men sikkert ut av livet deres.

En ny start med et nytt konsept

Det var ikke før sommeren 2017 jentene skulle ta opp igjen og tørke støv av sitt tidligere prosjekt. Denne gangen med et nytt konsept. Fra å være en ren matblogg er Radical Broccoli i dag en blogg/mini-konsulentselskap/kommunikasjonsbyrå med fokus på bærekraftig mat og hverdagsliv. Grunnen til at de endret fokus fra mat til miljø er sammensatt, og de tok blant annet med seg god erfaring fra en jobb i EAT Foundation – en organisasjon som ønsker å omforme dagens matsystem til et som bæredyktig kan brødfø en voksende populasjon. Samtidig forteller de at havet alltid har vært viktig for dem. Dermed kokte konseptet ned fokus på plast i havet. 

– Vi har vokst opp ved havet, vi har seilt hver eneste sommer, og begge har drevet med svømming og surfing. Jeg tror en stor del av engasjementet kom da vi begynte å se endringer i havet over tid.

Deretter kom helsebiten og tok det til neste nivå. Videre leste de seg opp, så på dokumentarer og utviklet kunnskap. Med denne kunnskapen gikk det opp for dem hvordan alt faktisk henger sammen, fra plast i matbutikken til plast i fisken på tallerkenen. Det er denne kunnskapen de prøver å videreformidle gjennom skriving og samarbeid med større og mindre bedrifter. Susanne er imidlertid opptatt av at folk ikke skal føle at de må gjøre noe av det de tipser om.

– Vi ønsker ikke å fortelle folk hvordan de skal leve, men heller gi noen tips til folk som ønsker å endre små ting i hverdagen.

Konseptet har vokst i rekordfart, og i år opprettet de også sitte eget AS. 

– Pappa har alltid hatt en følelse av at vi kom til å starte et selskap sammen når vi ble store, derfor var det ganske rart å ringe han for å spørre hvordan man faktisk skulle gå fram for å gjøre det, sier Susanne og ler. 

Det har imidlertid ikke bare vært lett å satse alt av tid og penger, på noe de ikke kan være sikre på at vil gi avkastning i senere tid. Anette valgte å slutte å jobben sin, mens Susanne valgte å takke nei til en jobb som ville gitt henne, om ikke annet, en stabil økonomi. Dette har resultert i at søstrene har flyttet hjem for en periode for å få ting til å gå rundt, åtte og seks år etter at de flyttet ut for første gang. 

–Vi gjør dette fordi det er noe vi tror på. Langs veien finner vi ut av hvordan vi kan gjøre noe etisk og kommersielt på samme tid. Heldigvis er vi så heldige at vi har verdens kuleste familie som hjelper oss på veien, sier Susanne. 

Vi ønsker ikke å fortelle folk hvordan de skal leve, men heller gi noen tips til folk som ønsker å endre små ting i hverdagen

Å tro på det man gjør

Nå er ikke jeg den rette personen til å si hva som er suksessformelen på å lykkes. Jeg tror allikevel Anette og Susanne er inne på noe, nemlig det at de tror på det de holder på med. 

– Jeg sitter med en sånn følelse av urettferdighet, og det er noe av det som gjør meg sintest, sier Susanne.

Med det mener hun at det er urettferdig at vesten, og vi i verdens rikeste land, skal leve fullstendig overdådig, produsere mer og mer olje og ignorere det å ta vare på miljøet. Samtidig sitter folk i u-land og får alle konsekvensene og hele skyllebøtten. 

– Den følelsen av urettferdighet kan nesten få meg til å gråte, og det er den følelsen som vekker miljøaktivisten i meg. Jeg føler at dette er det mest håndfaste jeg kan gjøre for å hjelpe til.

Nettopp sånn utviklet det seg til å bli en blogg, og nå en liten business. 

Selv om framtiden er noe uklar nå helt i oppstartsfasen forteller Susanne at de selvsagt ønsker å kunne leve av denne lidenskapen. 

– Vi satt først en buffertid fram til sommeren, og tenkte at hvis vi ikke tjener noe penger innen da så får vi tenke litt nytt. 

De tok allikevel ikke mange ukene før ballen begynte å rulle og i dag jobber duen bland annet for DailyStory og Nordic Ocean Watch.

Det rette valget

Anette og Susanne tok en sjanse da de valgte å takke nei til et A4 liv som samfunnet forventet at de skulle leve. Susanne er allikevel ikke i tvil om at de har tatt det rette valget. 

– Det er så mye bra med å jobbe for seg selv med det man elsker. Det er en fantastisk følelse å legge seg hver dag og vite at du dagen etter skal gjøre noe sykt spennende og kult. Med smilende frykt for å høres ut som verdens eldste person legger hun til at tid er det viktigste man har, og hvorfor ikke bruke tiden på å gjøre det man virkelig brenner for? 

– Akkurat nå er det dette som er meningsfullt for meg å gjøre, sier hun.

 Hun har også et tips til folk som vurderer å satse på noe som kanskje virker skummelt.

– Jeg vil egentlig bare si at hvis du kjenner at du har en lidenskap som du lurer på om du skal fortsette med så anbefaler jeg det på det aller, aller sterkeste.

 Hun ønsker å understreke at det gjelder om det bare er en hobby eller om det er noe du vil gjøre på fulltid. 

– Med en gang du møter andre som holder på med det samme som du interesserer deg for, vil du kjenne at den følelsen bare vokser.

De fleste av oss merker fort om vi holder på med noe vi ikke trives med, og som Susanne selv sier: «Livet er for kort til å bruke tid på det man ikke liker».