Fred for enhver pris?

Fred for enhver pris?

Som studenter i Norge har vi en helt spesiell frihet. Vi har frihet til å kritisere andres og vårt eget regime uten frykt for konsekvensene. Men vi har også et ansvar – et ansvar for å støtte andre studenter som ikke har den samme friheten – men som likevel tør å heve stemmen.

Tekst: Caisa Linea Hagfors // Illustrasjon: Mathilde Rebekka Lid 

Velkommen til Norge. Her deler vi ut Nobels Fredspris til menneskerettsforkjemper Liu Xiaobo, samtidig som våre folkevalgte i stillhet utarbeider notater om hvordan unnskylde seg ovenfor kinesiske myndigheter. Her deler vi ut Nobels Fredspris for en kampanje mot atomvåpen, samtidig som våre folkevalgte underskriver allianseavtaler med atommakter. Her deler studentene ut sin fredspris til kvinne- og fredsforkjemperen Hajer Sharief fra Libya, bare noen år etter at våre egne folkevalgte sendte norske kampfly, med norske soldater, for å bombe landet hennes. Velkommen til Norge. Fredsnasjonen Norge. 

Hajers møte med Norges tosidige ansikt
Det kan kanskje fremstå som en smule paradoksalt at Norge, som vertsland for både Nobels Fredspris og Studentenes fredspris, fører en politikk som tilsynelatende også arbeider indirekte mot fredsprisene. Dette kjente i hvert fall Inga Marie Nymo Riseth på, leder av Fredspris-komitéen i 2017, da hun skrev sin artikkel for Dagbladet om fredsprisvinner Hajer Sharief. Nymo Riseth skriver den 16. Februar 2017: «Samtidig er det nesten så denne prisen gjør at vi møter oss selv – eller generasjonen over oss – i døra, og blir minnet på ironien som ofte ligger i det norske selvbildet». Nymo Riseth legger videre frem historien om hvordan det politiske engasjementet hos Hajer vokste frem flere år tilbake, og peker på hvordan nettopp dette gjorde det ekstra spesiellt for henne å lande i Bodø, flyplassen der de norske kampflyene tok av med kurs mot Libya.

«Samtidig er det nesten så denne prisen gjør at vi møter oss selv – eller generasjonen over oss – i døra, og blir minnet på ironien som ofte ligger i det norske selvbildet» – Inga Marie Nymo Riseth

Da den 24 år gamle studenten meldte seg som frivillig hjelper på et sykehus i 2011, fikk hun oppleve krigens usminkede brutalitet samtidig som NATOs bomberegn sto på som verst. Hajer opplevde følelsen av å være total maktesløs som sivil borger i en krig dominert av stormakters vilje. Ikke minst var det en krigføring som ikke kunne fremstå som annet en totalt meningsløs for de som da sto på bakken og lappet sammen sine egne landsmenn. Nærmere 600 bomber senere satt Hajer igjen med et brennende engasjement og en voksende ambisjon for sitt lands fremtid. Overbevist om at dialog er et mer fornuftig middel på veien mot fred enn bomber, startet Hajer organisasjonen «Together We Build It». Noen år senere mottar Hajer fredsprisen av norske studenter, som ikke kunne annet enn å bøye seg i støvet og belønne de mange oppnåelsene til den unge studenten, som nå jobber i FN med ungdom, fred og sikkerhet. 

Fredsprisens (nødvendige) bismak   
Både Nobels fredspris og Studentenes fredspris er såkalt «politisk uavhengige utdelinger». De står derfor fritt til å tildele priser på tross av diplomatiske avtaler, og det er heller ikke sjelden de truer en eller annen handelsavtale mellom Norge og resten av verden. I likhet med Nobels fredspris utdeles Studentenes fredspris for å støtte opp om og motivere mennesker som arbeider for demokrati, rettferdighet og fred. Det er grunnlag for å påstå, i viten om at det sikkert finnes noen få unntak, at de absolutt aller fleste i Norge kan stå stødig bak disse idealene som fredsprisutdelingene representerer. Vi har fortsatt til gode å høre at noen – enten de er studenter eller politikere – mene at Hajer Shariefs arbeid for å involvere kvinner i politiske fredsprosesser i sitt hjemland er en sak som ikke fortjener den utmerkelsen den fikk. Likevel kan man hevde at denne fredsprisen, utdelt av studentene, taler en litt annen sak en utenrikspolitikken som er stemt frem og utøves av Norge. Om dette betyr at studentene noen ganger ser litt lengre enn sine statsledere, slik som Nymo Riseth skriver, eller om vi rett og slett er litt for flinke til å se en annen vei samtidig som vi strekker ut en belønnende fredshånd, er et åpent spørsmål som foreløpig forblir ubesvart.

Fredspriser er ofte brannfakler for politisk konflikt, og det er kanskje også dette som gjør de så nødvendige 

På samme måte som fredspriser kan være både oppbyggende og samlende, viser de seg også gang på gang å ha den motsatte effekten. De kan fungere samlende fordi de tillater oss å slutte oss opp om felles verdier, idealer og drømmer. De vekker ofte et slags kollektivt håp om en bedre verden og en lysere fremtid som det ikke alltid snakkes like høyt om. Samtidig kan de være splittende fordi politiske kontraster i samfunnet brått kommer frem i dagslys. Fredspriser er ofte brannfakler for politisk konflikt, og det er kanskje også dette som gjør de så nødvendige. Enda viktigere er det at akkurat studentene – selve grasrota – har en slik pris som tillater de å stille seg kritisk til samfunnet gjennom å dele ut fredspriser som kan sette Norges politikk i et større perspektiv.

 

Du kan også høre denne artikkelen som podcast: