Fryktens premiss

Fryktens premiss

Hva er en god skrekkfilm? En som bruker halve budsjettet på teaterblod? Eller en med dusinvis av jump scares? Kanskje. Eller kanskje en riktig god grøsser mest av alt spiller på en av menneskenes største frykter: å være alene. 

Tekst og illustrasjon: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap

Som en ivrig skrekkfilmtilhenger gleder jeg meg stort til å se den nye og noe kunstneriske grøsseren The Lighthouse, som går på kino nåHistorien utspiller seg i et avsides fyrtårn i New England mot slutten av 1800-tallet, hvor to fyrvoktere er utstasjonert sammen, avskåret fra resten av samfunnet. I den nokså mørke traileren hintes det om sinnets forvitring i møte med isolasjon, som etter min mening er noe av det mest skremmende en god grøsser kan basere seg på. Men menneskets frykt for å være alene er ikke et tema som er unikt for The Lighthouse

All work and no play… 

Ta for eksempel den ikoniske grøsserfilmen Ondskapens hotell, basert på en av Stephen Kings mestselgende klassikere. Historien ville ikke vært den samme hvis Jack, Wendy og lille Danny hadde kommet til et fullsatt hotell med yrende liv i urbane omgivelser. Det er klart at de korte, blodige klippene av to barn i hvite kjoler setter en støkk i publikum – men noe av det skumleste med scener som disse er at vi vet hotellet egentlig står fullstendig tomt. De er meningen at de skal være helt alene. Så hvem i all verden er alle de underlige skikkelsene som lusker rundt i byggets saler og korridorer? Den isolerte tilværelsen er dessuten selve grobunnen for Jacks mentale undergang – den som sakte, men sikkert «makes Jack a dull boy». 

Vi behøver ikke stoppe der. Også i Alien, fra 1979, fungerer isolasjon som skrekkens premiss. Ikke bare er teamet nødt til å bekjempe et monster tusenvis av mil unna resten av verden: spenningskurven tar virkelig av når underoffiser Ripley er den eneste gjenlevende, og må komme seg vekk før hele romstasjonen sprenger, hvis hun ikke blir alienmat først. Hun har ingen andre å rådslå med, og kjemper seg ut av situasjonen i panikk. Kanskje er det også derfor det er så viktig for henne å få med seg katten Jones, mannskapets maskot, som hun må bruke altfor mange dyrebare sekunder på å lete etter før hun kan utløse nødskipet. Jeg har alltid lurt på hvorfor hun ikke bare kunne la den fordømte katta være når det står om liv og død – men med dette perspektivet gir det en slags mening. Å ta kjæledyret med seg på ferden tilbake til jorden, gir henne i det minste en følelse av at hun, tross alt som har hendt, ikke er helt alene. 

Tryggheten forsvinner 

Til og med her til lands er isolasjon blitt et gjennomgående tema i horrorfilmer. Kan du tenke deg noe norskere enn en grøsserhistorie med en bortgjemt, forfallen skogshytte som kulisse? Det er i alle fall bakteppet i Norges første ordentlige skrekkfilm, Villmark. Allerede i de første ti minuttene, når Bjørn Floberg strengt forbyr filmcrewet sitt å bruke mobilene sine mens de er på den gudsforlatte hytta hans, sniker ubehaget seg innpå. Hvorfor? Fordi han isolerer dem. Han fjerner deres eneste kontaktledd til omverdenen, og utfordrer crewets – og samtidig publikums – trygghetsfølelse. Skulle noe grusomt hende nå (og ikke for å spoile, men det gjør det jo rett som det er i en skrekkfilm) er de kanskje fortapt.  

Selvsagt trenger ikke isolasjon å bety noe skummelt, noe nifst og uhyggelig som burde unngås for enhver pris. Man trenger jo å være i fred med tankene sine fra tid til annen. Man må kunne ta seg en gåtur i Guds frie natur uten å behøve å være paranoid for øksemordere eller at galskapen skal snike seg innpå. Og det er da en grunn for at de fleste har hytte på fjellet, og ikke midt i Oslo sentrum. Likevel er det interessant at så mange skrekkhistorier bygger på nettopp dette ubehaget, den lurende faren, ved å være avskåret fra resten av samfunnet. For de aller fleste, flokkdyr som vi er, finnes det liksom en trygghet i å være omgitt av andre mennesker. Og det later til at et av grøssernes favorittvirkemidler er å fjerne den. 

Leave a reply