Går personvernet planken?

Politikere, samfunnsdebattanter og kultur-Norge krangler voldsomt om «piratene», mens mange av oss nettbrukere sitter som tause tilskuere. Sannheten er at noen må tape denne krigen, og skipene som til slutt synker blir kanskje nettopp våre.

Tekst: Ana Leticia Sigvartsen, Illustrasjon: Mari Tharaldsen

I begynnelsen av september annonserte en rekke organisasjoner i kulturlivet oppropet «Dele – ikke stjele», som i skrivende stund har over 2 400 underskrifter fra folk som Ari Behn, Jan Kjærstad og Bjørn Eidsvåg. Det tok ikke lang tid før reaksjonene begynte å falle fra himmelen som surt regn. Forfatter Eirik Newth oppfordret straks sine kolleger til å snu ryggen til kampanjen. Newth mente at tilhengerne av «Dele – ikke stjele» var for uklare om hvilke tiltak de var villige til å støtte for å få has på ulovlig fildeling. Han mener det er «vanskelig å fri seg fra mistanken om at uklarheten bunner i håndhevelsens uspiselige realiteter». Utsagnet byr umiddelbart på spørsmålet: Hva slags «uspiselige realiteter» kan det være snakk om – ikke bare for «piratene», men for alle oss som bruker internett?

Nettrøveri

La oss begynne med å finne et nytt navn for «piratdebatten». La oss glemme bildet av ungdommer som sitter foran datamaskinen og sprer rettighetsbeskyttet materiale til alle verdens kanter, bildet av fildelere som simple kriminelle. Spørsmålet om hvordan myndighetene kommer til å takle fildelingsproblematikken er en viktig prinsipiell debatt som alle nettbrukere burde være interessert i å delta i – eller i det minste følge med på.

Det er kanskje ikke alle som har fått med seg at advokatfirmaet Simonsen siden 2006 har hatt konsesjon fra Datatilsynet til å drive overvåkning og lagring av IP-adressene til mistenkte fildelere. I år satte Datatilsynet foten ned, og sa nei til å fornye konsesjonen – men debatten stoppet ikke der. For å spissformulere det: Hvordan er det mulig å håndheve opphavsretten uten å pisse på den allerede vaklende idéen om personvern i et digitalt samfunn?

Hvis man kan våge å sammenligne fildeling med noe, så vil det kanskje være med å kjøre en bil for fort. I slutten av juli kommenterte Datatilsynet en omstridt ordning om automatisk måling av snittfart. Problemet var at Statens Vegvesen ville fotografere ikke bare de som kjørte for fort, men alle som kjørte forbi fotobokser i utvalgte strekninger. Datatilsynet var naturlig nok skeptisk til denne form for overvåking. «Når systemet først ligger der, blir det enkelt å argumentere for at det bør tas i bruk og gjøres tilgjengelig for ulike myndigheter», skrev de i sin årsmelding fra i fjor. De mente at ordningen kunne «oppheve den alminnelige og lovlydige borgers rett til anonymitet».

Ringer det noen bjeller?

Selv om Simonsen fikk nei fra Datatilsynet i år og de fleste politikerne hevder at de ikke kommer til å glemme personvernet i kampen mot ulovlig fildeling, bør man kanskje ikke avfeie alle bekymringer riktig ennå.

Datatilsynet som «Prinsesse Vilikke»

Hvis vi tenker tilbake til månedene før valget, var SV et av partiene som viste seg villige til å gjøre ikke-kommersiell fildeling lovlig ved å finne andre måter å kompensere rettighetshaverne på. Styreleder Ragnar Bjerkreim i NOPA oppfordret velgere til å boikotte SV, Venstre og Rødt. «Filstjeling er et lovbrudd,» sa han til Bergens Tidende i juni. «Jeg kan ikke skjønne at det skal gjelde en annen etikk på nettet enn ellers».

Da Datatilsynet satte en stopper for Simonsens konsesjon, var Aps kulturminister Trond Giske tilsynelatende så opprørt at han presterte å stemple Datatilsynet som «Prinsesse Vilikke» i et intervju med Dagens Næringsliv. «Den politiske støtten til å jakte på folk som deler åndsverk ulovlig på nettet er bunnsolid», sa Giske, «derfor er det ingen grunn for Datatilsynet til å sette seg på bakbena».

Når kulturministeren i en regjering som nettopp har blitt gjenvalgt har tatt en av partene i fildelingsdebatten i forsvar på denne måten, kan man kanskje tenke seg at frykten for et overvåkningssamfunn ikke bare er Orwelliansk paranoia allikevel – eller hva?

En tapt kamp?

Tre måneder etter BT-artikkelen, er det en tilsynelatende mye mer moderat Ragnar Bjerkreim jeg hører på andre siden av telefonlinjen. Han har nå blitt en del av arbeidsutvalget for «Dele – ikke stjele»-kampanjen, og er fornøyd fordi det nå er bred politisk enighet for en offentlig utredning om fildeling og opphavsrett (og kanskje også fordi hverken SV, Venstre og Rødt gjorde et spesielt godt valg). Det ser ut som forhandlingene med politikerne fører frem.

Samtalen med Bjerkreim skjer tilfeldigvis bare noen få dager etter at en revidert versjon av den omstridte franske fildelingsloven ble vedtatt i landets nasjonalforsamling. Den gir myndighetene mulighet til å stenge internettilgangen til brukere som deler filer ulovlig på nettet.

Jeg spør Bjerkreim om denne loven er noe som «Dele – ikke stjele» kunne tenkt seg å se i Norge.

– Nei, svarer han, og jeg tror ikke denne modellen er noe Norge vil gå for heller.

– Men, Bjerkreim, spør undertegnede, hva kan myndighetene gjøre, da? The Pirate Bay alene hadde noe sånt som tjue millioner brukere hver måned og 140 000 nordmenn besøkte nettstedet hver eneste dag. Føler ikke dere at kampen er tapt?

– All teknologi som bidrar til å spre kultur, må man bare heie på, sier han. Men vi må samtidig passe på at folk følger loven. Hvis vi gir opp, hvordan skal rettighetshaverne få betalt for det de skaper? Vi er nødt til å fortsette å kjempe mot denne trenden.

Situasjonen ser litt mørkere ut for rettighetshaverne enn for fildelerne. En hvilken som helst datakyndig person vil fortelle deg for eksempel at det å stenge tilgangen til nettsider som Pirate Bay er langt fra å være en løsning på problemet.

– For mange artister er The Pirate Bay bare et sted hvor man har tilgang til alt. Man forstår ikke helt hva som foregår bak kulissene, at dette faktisk er personer som deler med hverandre, sier Svenn-Arne Dragly, daglig leder i FriBit, når jeg møter han og EFN-leder Thomas Gramstad i Universitetet i Oslos informatikkbygg.

Dragly og Gramstad mener at «Dele – ikke stjele» og andre lignende forsøk på å stoppe (ulovlig) fildeling har helt feil fokus.

– Konkurransen for folks oppmerksomhet har økt. Ungdommen i dag bruker tiden sin på å se YouTube-filmer, surfe på nettet, bruke Facebook. Hvis man bare ser på fildeling som det store, stygge problemet som gjør at artistene i dag sliter med levebrødet sitt, kommer man bare til å bli forbigått av andre faktorer, sier Dragly.

Gramstad er enig:

– Plateselskapene og store forlag har en egen interesse, de ønsker å fortsette å ha den samme rollen og makten som de alltid har hatt. Fremtiden vil uansett innebære mer konkurranse, og de som ikke klarer å tilpasse seg, vil heller ikke klare å overleve, spår han.

Både FriBit og EFN er svært skeptiske (unnskyld eufemismen) til løsninger som innebærer overvåkning av privatpersoner slik som advokatfirmaet Simonsen fikk lov til å drive med helt frem til juni i år.

– Private aktører tjener penger på slik etterforskning. De gjør det trolig ikke fordi de ønsker å gjøre noe godt her i verden, de jobber faktisk på vegne av en klient som også er interessert i å fortsette å tjene penger, sier Dragly.

De synes at det er betenkelig at en privat aktør som Simonsen får mulighet til å kartlegge data og bruke det til å trekke slutninger om forbruksmønstrene til nettbrukere på begge sider av loven.

– Dette er en mulighet som ingen privat instans burde ha, slår de to fast.

Men Simonsen har jo mistet konsesjonen sin, spør leseren seg. Ja, men ingen vet hva som kommer til å skje når myndighetene blir nødt til å komme med konkrete tiltak mot fildeling og piratkopiering.

Ingenting å frykte – enda

Fra informatikkbygget forflytter jeg meg til UiOs Institutt for privatrett på Karl Johans gate. På toppen av de store trappene i Domus Media, gjennom en gammel dør, forbi resepsjonen og enda noen trappetrinn opp, møter jeg professor i rettsvitenskap Ole-Andreas Rognstad. Han er enig i at problemet ikke løses ved å gå til rettslig forfølgelse av enkelte brukere, men heller at utviklingen av gode, lovlige tjenester er rettighetshavernes best shot.

– Det prinsipielle problemet er at når man først har opphavsrettigheter, må disse kunne håndheves, sier han med forventet vitenskapelig edruelighet. For å gjøre det, må man kunne hente inn bevis. Hvis ikke så blir rettighetene nokså illusoriske og lite verdt. Men hensynet til håndhevingen av opphavsrettighetene må avveies mot personvernhensyn.

Likevel mener Rognstad at vi ikke trenger å frykte strenge tiltak overfor enkeltstående rettsbrudd som kan true personvernet – i alle fall ikke ennå.

– Jeg har ikke sett noen trend i Norge hvor politiet vil henge ut vanlige gutter og jenter som deler filer. Millionsøksmål for bagatellmessige brudd, som de vi har sett i USA, er helt utenkelige her i landet. Vår erstatningsrett åpner ikke for det.

Han tror dessuten at holdningen til folk kommer til å endre seg etter hvert som nye lovlige alternativer blir tatt i bruk, og at det da ikke vil være like fristende å ty til ulovlige alternativer.

– På samme måte som man vet at det skjer fartsoverskridelser hver eneste dag, er det vanskelig å forestille seg at alle vil holde seg på den riktige siden av loven når det gjelder fildeling. Men jeg tror at mange i Norge ønsker at det de gjør skal være lovlig, og har forståelse for rettighetshavernes ståsted.

Det siste ordet er ikke sagt

Fildelingsdebatten er vanskelig. Den opprører mange, og er til tider preget av manglende kunnskap om akkurat det man vil sette punktum for. Den er også preget av frykt for det ukjente, frykt for nettsamfunnets overveldende makt. Utfallet (når enn det kommer) kan ikke bare komme til å true personvernet, men også den grunnleggende retten til å bestemme over eget arbeid.

På spørsmål om hvorvidt all fildeling bør bli lovlig, svarer FriBit-lederen:

– Vi er nå i en overgang til nye måter å tjene penger på når det gjelder kultur. Det er på tide at vi fokuserer på nye forretningsmodeller som vil gjøre det mulig å dele fritt på nettet. Jeg er enig i at man bør ta hensyn til alle parter i denne saken, men det blir uansett feil å gjøre det til grov kriminalitet å dele kunnskap med hverandre – da gjør vi noe rart her i verden.

Og han får det siste ordet – i denne omgang.