Gått meg vill

Gått meg vill

Illustrasjon: Anna MichaelsenTekst: Johannes Wiggen Kramhøft

Den lille tjukke mannen fører meg forbi baren, inn en rosa dør, opp en trapp og gjennom en lang, smal gang med rødt fløyelsbelagt gulv. Jeg føler meg plutselig usannsynlig dum. Hver gang vi passerer en dør, kommer det dype stønn og innimellom et hyl inne fra rommene. Jeg har mest lyst til å bare snu og gå tilbake. Tilbake til de klamme gatene. Til havet og mine egne tanker.

Til å ha så korte bein, beveger den lille, tjukke mannen seg med en imponerende fart, så jeg må småløpe for å holde følge med ham. Til slutt stopper han opp ved en dør i enden av gangen, banker på to ganger, og snur seg mot meg med sitt overveldende hvite smil. Døra blir åpnet av en blond, østeuropeisk dame i rødt blondeundertøy. Hun må være minst 1.90 høy. Hun ser på meg med et nedlatende uttrykk. Jeg håper gulvet faller sammen under meg. Den lille tjukke mannen rekker armen ut mot rommet.  «Rachel; Enjoy». Jeg vil ikke at han skal gå. Han går. Den østeuropeiske dama tar et steg til siden og slipper meg inn. Døra blir lukket bak meg. Det er en umiskjennelig kleinhet i rommet. Jeg lurer på om det er meg det er noe galt med eller om dette gjelder alle kundene hennes. «You have thirty minutes».

Rachel begynner å kle av seg. I mangel på instruksjoner sjekker jeg klokka på mobilen som om det skal gi meg svar på neste steg. I det jeg ser opp igjen lar hun trusene gli over rumpa og ned på gulvet. Hun legger seg naken ned på senga. Jeg åpner beltespennen og føler meg mer sårbar enn noen gang mens jeg dytter buksa ned til anklene. Jeg oppdager  at jeg ikke engang har tatt av meg skoene og jakka. Begynner å vrenge jakka av meg mens jeg lurer på hvor dumt det må se ut å stå med buksa på anklene og ta av seg jakka. Fyfaen, så langt nede tror jeg aldri du har vært Fredrik. Rachel har tent seg en sigg hun røyker i venstre hånd, mens hun kjærtegner seg selv med høyre. Jeg blir så slått ut av synet at jeg lurer på om det bare er noe jeg forestiller meg. Det er det ikke. «Are you gonna fuck me, or just stand there and look stupid?». Jeg klarer ikke mer. Ydmykelsen er komplett. Jeg står med åpen munn, får ikke fram en lyd.

Jeg hører meg selv si yes. Yes? Hva faen skal yes bety? Holder blikket i bakken. Prøver å få av meg skoene. Gulvet gynger. Skolissene er slanger, umulige å få tak på. Rachel lener seg på den ene albuen og lar hodet henge bakover så røykringene blir skutt opp i taket. «You want me to be babysitter in stead?». Jeg kjenner hvordan blodet strømmer opp i ansiktet og tusen flaue øyeblikk samler seg som en svulst i hjernen. Jeg er mindre enn en gutt på fjorten under mors konfirmasjonstale.

Drar opp buksa. Finner fram det jeg har av kontanter og kaster det på senga uten å løfte blikket. Som om hun har rett til dømme meg? En.. en jævla hore! Hah! Tar jakken min opp fra gulvet og går ut døra. Fort gjennom den smale gangen, ned trappa, ut den rosa døra, forbi baren og ut i fri, klam luft. Jeg løper mot stranda, løper så fort jeg kan. Stopper ikke før havet har trengt gjennom skoene og gjort sokkene våte. Blir stående, vaiende i bruset fra bølgene og mitt eget åndedrett.