Gi oss noe å tro på

Gi oss noe å tro på

Den rødgrønne flertallsregjeringa har sløst bort muligheten til å gjøre varig endring de siste åtte årene.

av Peter Egge Langsæther

Vil Stoltenberg & co klare å engasjere velgerne i det kommende valget?
Foto: Socialdemokrater flickr /creative commons

Året var 2005. De rødgrønne vant og kunne danne Norges første flertallsregjering siden Kåre Willoch gjorde det på 1980-tallet. Entusiasmen på venstresiden var til å ta og føle på. To regjeringsperioder etterpå skyller en blå bølge over landet og det rødgrønne prosjektet er mer eller mindre dødt.

Sjefsadministrator

Jens Stoltenberg er uten tvil en dyktig statsleder. Han sto fram som en samlende leder i etterkant av 22. juli. I spissen for regjeringen har han loset oss gjennom finanskrisen uten større problemer. Arbeidsledigheten er lav og Norge går så det suser på de fleste fronter. Likevel: Politikk handler om mer enn å drive Norge A/S på en økonomisk sunn måte – det ser vi på dagens meningsmålinger. Politikk handler om visjoner og entusiasme, noe regjeringen skapte i 2005. Nå er det lite igjen. Jeg tror det har å gjøre med tre ulike ting. For det første sliter man overalt med regjeringsslitasje, og det er ikke ofte man i et moderne demokrati ser samme regjering sitte i tre perioder på rad. Dette kan ikke de rødgrønne lastes for. For det andre har regjeringen slurvet mye og dermed gitt opposisjonen og media gratis og unødvendige muligheter til å meske seg på de rødgrønnes bekostning. Nybegynnerfeil når det kommer til habilitetsspørsmål og pengetildelinger har fått skape store overskrifter på tross av at de lett kunne vært unngått. Når du mottar gaver i kraft av å være minister er det enkelt og greit ikke en personlig gave. Å anse det slik, derimot, er en gave til opposisjonen. For det tredje, og etter mitt skjønn viktigst: Regjeringen har ikke noe prosjekt som skaper engasjement.

En klode å redde

De rødgrønne hadde en unik mulighet til å skape engasjement og positiv forandring i det norske samfunnet da de vant flertall i 2005. De kunne gi oss noe å tro på, men lot det heller være. Godt lederskap er å sørge for at hjulene ruller. Brilliant lederskap er å sørge for at de ruller stadig fortere og med stadig mindre støy. En privilegert stat som Norge bør ha en visjon om å løse store, felles utfordringer.

Ta klimautfordringen som et eksempel. Én av vår tids største utfordringer, og de aller fleste av oss er klar over at vi står overfor en katastrofe. Likevel: Velgerne bryr seg ikke, og politikerne våre pumper opp olje og gass og investerer enorme pengesummer i fossilt brensel. Det har vist seg at velgerne ofte blir opptatt av det politikerne er opptatt av: De rødgrønne kunne satt i gang et kjempeprosjekt for klima. Enkelte tiltak burde vært langsiktige og ambisiøse: Man kunne ha mangedoblet oljefondets investeringer i fornybar energi og prioritert forskning på området; kjøpt opp langt mer regnskog enn i dag og verne det fra nedhogging; bidratt til bærekraftig utvikling i u-land; bygget lyntog mellom de store byene i Norge samt knytte dette til Sverige og Danmark. Andre prosjekter bør være lokale og gi fordeler til det norske folk og næringslivet for å sikre oppslutning om prosjektet, bidra til økonomisk vekst og for å gå foran med et godt eksempel internasjonalt. Å bygge ut og oppgradere kollektivtrafikken i hele landet kommer folk og næringsliv til gode, det er en investering i framtida og det bidrar til å redusere klimagassutslipp. Samtidig kan man bygge opp forskningsmiljøer og teknologiselskaper som kan være verdensledende på områder som fornybar energi. Verdens energibehov øker eksponentielt og investeringer i nye måter å utvinne energi på vil kunne lønne seg på sikt – spesielt om kostnadene ved klimaendring bakes inn i regnestykket.

Å ha en drøm

Idéen er enkel: Norge bør finne et stort prosjekt vi kan skape engasjement rundt. Vi bør kombinere langsiktige og globale tiltak og investeringer med nasjonale og lokale prosjekter som skaper entusiasme og støtte til prosjektet. Målet bør være å løse utfordringen som var utgangspunktet, samtidig som man skaper politisk engasjement og deltakelse blant folk og næringsliv og gjerne legger grunnlaget for en kunnskapsbasert økonomi som kan sikre oss når olja er borte. Klima er kun ett av flere mulige prosjekter man kunne satt i gang. Det er nok av brede områder vi kunne satset stort på og reformert til det bedre i Norge: Justis- og kriminalfeltet; skole, utdanning og forskning; innvandring og integrering, et forbedret (og deltakende) demokrati – bare for å nevne noe. Et godt lederskap kan få oss alle til å dra lasset sammen og gi oss følelsen av å være en del av noe større, og som en del av løsningen snarere enn problemet. Politikk handler om visjoner, om å ha en drøm.

Neste gang vi får en flertallsregjering i Norge håper jeg inderlig den kan gi oss noe å tro på.