Haikerens guide til Midtøsten

For mange er det store området vi kaller Midtøsten ukjent mark. Og skal man prøve å navigere seg gjennom alle overskrifter, krasse uttalelser og hete debatter, trenger man definitivt litt intellektuell bagasje.

Tekst: Ana Leticia Sigvartsen
«Midtøsten – Imperiefall, statsutvikling, kriger», Nils A. Butenschøns siste bok, handler om de historiske prosessene som skapte det moderne Midtøsten. Butenschøn er førsteamanuensis i internasjonal politikk ved Norsk senter for menneskerettigheter, og kan sies å være en av de mest fremtredende Midtøsten-eksperter i norsk akademia.

Boken skal være «et forsøk på å sammenfatte og trekke hovedlinjene gjennom et nesten ufattelig komplekst utviklingsforløp». Altså, å gi en slags historisk og politisk innsikt som kan hjelpe oss vanlige dødelige å forstå den anspente situasjonen som fortsatt utspiller seg i området mellom Middelhavet og Persiabukta. Som leser føler man at Butenschøn har gjort sitt beste for å presentere en nyansert og vitenskapelig fremstilling av kompliserte og ofte følelsesfremkallende saker. Og han lykkes (stort sett) med det. Riktig nok kan ikke boken sies å være helt nøytral – i den grad det er mulig å snakke om nøytralitet, særlig når Midtøsten er temaet.

Det moralske dilemmaet

I «Midtøsten» er blant annet opprettelsen og legitimiteten av den jødiske stat satt under lupen. Det moralske dilemmaet i konflikten mellom palestinere og israelere får et eget kapittel: «For palestinerne,» skriver Butenschøn, «representerte Palestina Hjemlandet, landsbyen, hjemmet, eiendommene, olivenlundene, tradisjon og sammenheng – alt dette som de hadde mistet på en så brutal måte. For tilstrømmende jøder representerte Palestina en redningsplanke i en verden som hadde vist seg nådeløst brutal.» Han forteller om overlevende jøder fra tyske konsentrasjonsleirer som kom til bosettinger «reist på ruinene av palestinske landsbyer som var blitt jevnet med jorden av israelske soldater», og spør videre: «Hvorfor skulle palestinerne sone den verst tenkelige straff for europeernes forbrytelser mot jødene? Intet folk ville ha forsont seg med slik urett.»

En slik fremstilling er ikke overraskende tatt i betraktning at forfatteren sies å ha spilt en sentral rolle i oppbyggingen av Palestina-bevegelsen i Norge og er kjent som en av landets sterkeste kritikere av staten Israel. Han har blant annet uttalt at etter å ha møtt palestinerne, var det ikke lenger «opplagt … at Holocaust eller jødenes historiske tilknytning til Palestina berettiget til at palestinerne mistet retten til landet sitt.»Men selv om helhetsinntrykket etter å ha lest boken er at palestinernes sak får noe større plass, tar dette ikke på noen måte «Midtøsten»s verdi som en konsis, velskrevet og saklig beretning av helt sentrale begivenheter i vår verdens historie.

Over hundre år med historie

Butenschøns historiske oversikt begynner på 1800-tallet, med konflikten mellom den osmanske guvernøren i Egypt, Muhammad Ali, og sentralmakten i Konstantinopel, en periode han sier fikk stor betydning for den politiske utviklingen i det sentrale Midtøsten. Han følger så osmanrikets fall og fødselen av det moderne Tyrkia, utviklingen av den arabiske nasjonalismen og de viktige forandringene som første verdenskrig førte med seg.

Høydepunktet i de første hundre sidene er uten tvil den meget kortfattede Balfour-erklæringen, der utenriksminister Arthur Balfour skriver: «His Majesty’s Government view with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people…». Resten er historie.

Bokens andre halvdel tar for seg blant annet det politiske bildet etter andre verdenskrig, Truman-doktrinen og USAs større rolle som støttespiller for Israel, opprettelsen av Den arabiske liga, den første arabisk-israelske krig (som forfatteren påpeker var «uanhengighetskrigen» for israelerne og «katastrofen» for palestinerne), Nasserismen, Suez-krigen, opprettelsen av PLO og Arafats gjennombrudd. Den ender med Gamal Abdel Nassers død den 28. september 1970. Lengre kommer forfatteren ikke på fire hundre tekstfylte sider. Det siste kapitlet er, passende nok, viet refleksjoner og ettertanker omkring de viktigste momentene presentert i boken.

Historien gjentar seg

Mange passasjer i «Midtøsten» gir fortsatt gjenklang i dag. For eksempel USAs intervensjon i Mexico i 1915, som de mente var til det meksikanske folkets «eget beste» og «til støtte for den demokratiske prosessen i landet» (tenk Irak, anno 2003).

En stor del av boken handler naturligvis om Palestina-spørsmålet, et minefelt som britene undervurderte betydningen av og senere måtte overlate til FN. Og for de som synes at det er vanskelig å følge med på hva som skjer på Gazastripen for tiden, er denne boken absolutt å anbefale. Selv om den mangler nyere historie, er det en god måte å bli kjent med området og forløperne til de involverte på.

Kapitlet som Butenschøn kaller «Mandatordningen – ‘Veiledet’ nasjonsbygging» er særlig interessant. Der finner man et utdrag av King-Crane-kommisjonens rapport fra 1919, som advarer at den ikke-jødiske befolkningen i Palestina («som utgjør nærmere ni tideler av hele befolkningen») var fullstendig imot det sionistiske programmet, og at det var et brudd med selvbestemmelsesprinsippet å påtvinge dem ubegrenset jødisk innvandring og presse dem for å avgi land. Butenschøn skriver at britene håpet at palestinerne ville godta en jødisk-nasjonal politisk enhet i Palestina, og at sionistene ikke ville provosere de innfødte til kamp. Nå vet vi selvsagt at håpet var forgjeves, og at britene enten var veldig naïve eller rett og slett valgte å lukke øyne til det som var i ferd med å skje.

Stormaktenes selvproklamerte rett til å omforme andre nasjoner, slik som vi ser noen eksempler av i Butenschøns bok, er et tema som mange har tatt opp gjennom tidene. Noam Chomskys «Mislykkede stater – Maktmisbruk og angrep på demokratiet» er ett eksempel. I den har Chomsky et eget kapittel om Midtøsten, der han blant annet omtaler USAs rolle i Israel-Palestina-konflikten. Chomsky har skarpere tenner enn Butenschøn og hans bitt er desto mye kraftigere, men i all rettferdighet er ikke Butenschøns bok et kampskrik ment å gire opp troppene, men heller et våpen man kan anvende i kamp. Språket i «Midtøsten» er veldig akademisk og tørt, avhengig av hvordan man ser på det: det kan nok også kalles opplysende og objektiv, slik en lærebok skal være. Butenschøn har lagd en godt underbygget og grundig guidebok til et ufattelig komplekst kapittel i verdens historie. Kunnskap er makt, og vil man bidra til en konstruktiv diskusjon om Midtøsten-konfliktene i disse dager, må man ha litt intellektuell bagasje. Å lese Butenschøns bok er en veldig god start.

Anmeldelse
Nils A. Butenschøn
Midtøsten – Imperiefall, statsutvikling, kriger
434 sider. Universitetsforlaget. 2008